Hotspring April 2018 #desktop

PÅ ØRET: Femmere og seksere

Det kommer for tiden svært mye bra plater, både fra Bergen, Norge og internasjonalt.

Det er ingen lave karakterer denne gangen.

Bergensmagasinet gjør derfor et unntak, og anmelder utelukkende plater fra de siste ukene som har falt i smak. Det betyr at det er ingen lave karakterer denne gangen. God lytting!

 

Sondre Lerche – Pleasure

Sondre Lerche – Pleasure

Pleasure fortsetter der Sondre Lerches forrige, oppbruddsplaten Please (2014), slapp.

Det betyr at vi får enda ti låter med selvransakelse og oppgjør, understreket av at presseskrivet inkluderer en plateomtale skrevet av samlivsekspert Sissel Gran.

Der mistet du kanskje interessen. Ikke gjør det, for dette er muligens det beste vi noensinne har hørt fra den New York-baserte bergenseren.

Inspirert av synthpop fra 80-tallet (New Order, Pet Shop Boys), italo disco, house og techno er dette et album med stor bredde, bundet sammen av et knippe gode låter. Ballet åpner med Soft Feelings, ifølge Lerche selv albumets programerklæring.

Det låter STORT, og jeg forstår godt Pet Shop Boys-referansen. Dette er så bra at det må være en synd. I’m Always Watching har også veldig gjenkjennelig 80-tallslyd, med en tekst i slekt med klassisk Police (ref. tittelen). Forskjellen er at dette er hakket sykere; Lerche beveger seg over i stalker-land når han synger at «cellphone’s a weapon of surveillance».

Serenading in the Trenches åpner med fingerknipsende vokal. Uten at han går i detalj om hva som skjer i skyttergravene, får vi vite at de tidligere kjærestene «softened the bruises with a one-sided truce / stripped of our passions, in a lukewarm embrace». Om dette er sant, så er det så bittert og bitende ærlig at det gjør vondt. Melodien og vokalen er sukkersøt, lydbildet tungt med støvelbeats og alarmtoner.

Heldigvis handler ikke alt om vonde og vanskelige følelser. «Do you wanna get along / Or do you wanna get on» synger han i Hello Stranger, en låt som i antydningens skjøre kunst bare overgås av Siamese Twin. Dette er til gjengjeld platens klart mest sensuelle låt, ja, den nærmer seg faktisk Prince-standard, både i melodi og tekst: «It’s what neighbors are for / We can do anything / Be my siamese twin».

Albumets tøffeste låt er Violent Game, som åpner som en akustisk gitarballade, før den tar seg voldsomt opp halvveis inn, med fresende støygitar og fremoverlent vokal (det høres faktisk ut som han synger et mikrosekund foran rytmen).

Sondre synger i det hele tatt veldig bra, gjennomgående på hele platen. Stemmen hans har denne litt rare blandingen av uskyld og frekkhet, av distanse og nærhet, som om han på en måte terger oss. Det er vel slik, at dersom det han synger om ikke er helt sant, så er det ihvertfall veldig godt løyet.

 

Jonas V – Roen (EP)

Jonas V – Roen (EP)

«Eg har vært den samme siden hundre kroner grammet» åpner Jonas V denne flotte EPen.

Og hundre kroner grammet, det er vel en pris som har vært stabil siden cannabis tok av i norsk ungdomskultur en gang på 70-tallet. Så er det også rikelig med dopreferanser i tekstene, uten at dette trenger å bli tatt bokstavelig.

Derimot handler det om følelser og sinnstilstander der fellesnevneren er et ønske om virkelighetsflukt.

«Jeg trekker paralleller både til rus, religion og andre måter folk flykter fra livene sine på. Alle gjør det, det er bare måten man gjør det på som er forskjellig» skriver Jonas V selv i det medfølgende presseskrivet.

Her gir han også en forklaring på EPens tittel: «Å ha «roen» betyr å være i besittelse av noe noen trenger. Det kan være fysiske ting, varer av forskjellige slag, eller egenskaper og ferdigheter man trenger i en gitt situasjon».

Snakker vi om en ny Vaular her, spør du kanskje. Det er nok å strekke strikken langt; foreløpig er dette en rapper med et noe, skal vi si, begrenset tekstunivers. Samtidig er det selvsikkert og stilsikkert gjort, og helt klart et navn du bør merke deg.

 

Hvitmalt Gjerde – Våken

Hvitmalt Gjerde – Våken

Hvitmalt Gjerdes tredje album kan oppsummeres med to ord: Hat trick.

Våken er en plate som bør nå frem til flere generasjoner. Jeg hører både klassisk rock (Mott the Hoople, Iggy Pop), punk (veldig mye The Clash her) og indierock fra begge sider av Atlanteren.

Dette er en plate som kan settes på fredag kveld, før du reiser til byen for å treffe venner på Apollon platebar.

Noe av det morsomme er alle referansene som ligger skjult mellom rillene her; Våken nå er fetteren til Friday I’m in Love, Slått ut står støtt et sted mellom Robert Gordons rockabillypunk og Brand New Cadillac (The Clash-versjonen).

Dette er unge gutter som kan sin rockehistorie, og legger inn et lite melodisitat her, et gitarriff der.

Hvitmalt Gjerde spiller på Østre (U18) 30. mars.

 

Digvalley – Void

Digvalley – Void

Utlandet har allerede oppdaget multitalentet Eirik Bøen Gravdal fra Odda, som gir ut under navnet Digvalley.

Rolling Stone kalte debutsingelen Freckle for et mesterstykke, mens Impose Magazine skriver at hans andre singel, I Gave You Love, You Kept On Dancing, er «laden with reverb and an otherworldly quality».

Gravdal spiller selv nesten alle instrumenter på det selvproduserte albumet, som slippes på fredag. Det hele begynte som et samarbeid med et islandsk teater tilbake i 2015.

Underveis skrev han 400 (!) låter, som nå er kokt ned til de ti som utgjør debutalbumet.

Musikken er drømmende og svevende, litt i samme landskap som Sigur Ros, men uten deres nærmest ekstatiske fremføring.

Fem låter inn mellomlander han med en vakker liten leirbålballade, kalt Winter in June. «I touched the earth just to see if you could feel me» synger han, før han tar til vingene igjen med nevnte I Gave You Love, You Kept On Dancing, en melankolsk og noe stillestående klagesang, som, slik Impose skrev, virkelig bader i romklang.

Jeg får en følelse av at dette er et album som kommer til å vokse for hver gjennomlytting. Life is Long er helt nydelig, med en slepende rytme, stemningsfull gitarplukking og sparsom bruk av lydeffekter og symbaler. Lekkert.

 

Benjamin Finger – Ghost Figures

Benjamin Finger – Ghost Figures

Denne så jeg ikke komme; en ren klaverplate fra elektronika-trollmannen Frank Benjamin Finger?

Slike ting trigger nysgjerrigheten min. Så er det også en spennende lydverden han introduserer oss for.

Nei, dette er ikke mesterpianisten alene i studio (vel, litt det også), men mer en lek med studioets virkemidler.

De enkle pianostykkene utbroderes derfor med naturlyder, forsiktig bruk av kirkeorgel, cello og diverse filtre og pedaler (hør den støyende Batting an Eye!).

Det er en syngende musikk, uten stemmer riktignok, men melodiene er slike som legger seg som løkker inne i hodet.

 

 

Kjetil Husebø – Piano Transformed

Kjetil Husebø – Piano Transformed

Mer piano, denne gangen fra Kjetil Husebø.

Denne artisten har i en årrekke eksperimentert med å kombinere flygel med live-sampling og live-elektronikk, slik at nye lydbilder oppstår (derav platens tittel).

Husebøs syvende album er, om ikke mer lekent, så mer eksperimenterende (les: utfordrende) enn Fingers nye plate. Til tider nærmer det seg noe som kunne vært signert Arne Nordheim; Hulter til bulter (bra tittel!) minner i så måte litt om Solitaire i måten den er klippet opp og hugget til.

Det er mye god klang å glede seg over her, noe som skyldes både den krystallklare innspillingen, måten han spiller på – og ikke minst virkemidlene.

 

 

Håkon Kornstad – Tenor Battle

Håkon Kornstad – Tenor Battle

Denne kom egentlig ut i 2015, men jeg nevner den så vidt i forbifarten fordi du fortjener å høre den, og fordi jeg nettopp har oppdaget den selv.

Platen inngår i den lange tradisjonen av «jazz møter klassisk», i dette tilfellet med en tenor som også spiller glødende varm tenorsaksofon (derav tittelen).

Jeg var i bilen da hans tolkning av arien En fermant les yeux (fra Manon, Jules Massenets mest populære opera) kom på radioen. Det var bare en ting å gjøre; kjøre inn til siden og nyte den flotte musikken.

Kornstads stemme har denne medfølende melankolien som både griper deg langt inn i hjerteroten, og tar deg rett inn i Manons triste skjebne:

Den forelskede Des Greux prøver å muntre henne opp ved å fortelle om en vakker drøm han har hatt; før han innser at drømmen manglet det aller viktigste: Manon.

 

Diverse artister – So Real International, vol. 1

Diverse artister – So Real International, vol. 1

Denne mottok jeg like før deadline, men det aner meg allerede at dette er et nytt norsk mesterverk innen norsk soul og hip hop.

Slikt er sjelden for rene samleplater; jeg kommer på en håndfull, blant andre Lyricist Lounge (1998), Soul Assassins Chapter II (2000) og Peanut Butter Wolf presents Stones Throw (2006).

Albumet er utgitt av So Real International, som er en ny underlabel hos Knirckefritt.

Etter å ha gitt ut Nosizwes Georgia Anne Muldrow-produserte debutplate In Fragments på tampen av fjoråret, følger de nå altså opp med en internasjonal samleplate, satt sammen av britiske Joe Buhdha, belgiske Cris Prolific og bergenske Ralph Myerz.

Sistnevnte er sterkt til stede på platen. Sammen med The Jack Herren Band og Teddy Touch står han for åpningssporet, som er en svært dramatisk instrumental hiphop-låt (minner litt om Frontier Psychiatrist, The Avalanches gamle sampladeliske hit), innimellom avbrutt av en kvinnestemme som gråtkvalt trygler «love me, pleaaase».

Bergen er selvfølgelig godt representert også på resten av albumet. Eirik «LPeewee» Blåsternes har vi hørt i mange andre sammenhenger; her har han fått med seg rapperne André Martin «Son Of Light» Hadland & Vuyo og Ole Vuyo Smaage i den uptempo duetten Endz, mens Ralph Myerz og LPeewee i fellesskap har skrevet og produsert en låt for den amerikanske vestkystrapperen Suga Free.

Ellers får vi låter fra en rekke britiske, amerikanske, belgiske og norske artister. Det hviler en slags Wu Tang Clan-ånd over hele prosjektet; da tenker jeg på innfallsriksdommen og variasjonen.

Albumet første singel er oslorapperen Zawadis Over My Head. Et naturlig førstevalg, spør du meg. Han rapper med fin og hurtig flow, noe som passer bra til den ordrike teksten om å gå på med friskt mot, selv når det føles som om du drukner.

Få også med deg Nosizwes The Best Drug, en duett med selveste Georgia Anne Muldrow, her i en tøff remix signert Cris Prolific. Så hva er «the best drug»? Trenger du å lure på det, etter å ha hørt denne platen?

 

Daniel Hope – For Seasons

Daniel Hope – For Seasons

Morsomt med ordspill på «De fire årstider» i tittelen.

Ja, dette er enda en innspilling av Vivaldis fire populære fiolinkonserter, en for hver årstid, men denne gangen kun i korte utdrag.

I tillegg får vi den britiske fiolinistens Daniel Hopes tolkning av både kjente og ukjente stykker, endatil en liten stubb komponert av elektronika-artisten Richard D. «Aphex Twin» James.

Her er rikelig med flott musikk å ta imot våren med, fra Indiansk dans (Danse des Sauvages) fra Rameaus Les Indes Galantes til Amazing Graze fremført som duo for på fiolin og elgitar.

I tillegg får du flere stykker der han musiserer sammen med den kanadiske pianisten Chilly Gonzales, en nydelig tolkning av den rolige satsen fra Molters Concerto Pastorale, Brahms kjente vuggesang (her arrangert for solofiolin), og ikke minst filmkomponisten Max Richters «nykomponerte» tolkning av Vivaldis mest sprelske årstid. La sevjen stige!

 

Mica Levi – Jackie (filmmusikk)

Mica Levi – Jackie (filmmusikk)

Sannsynligvis er dette en musikk jeg ikke får ordentlig taket på før jeg har sett filmen.

Mica Levi (Micachu & the Shapes) stod bak den skjærende og dramatiske hånd i hanske-musikken til kritikerfavoritten Under the Skin (2013).

Nå har hun gjort det igjen, altså, laget filmmusikk, denne gangen til et drama om Jackie Kennedys (spilt av Natalie Portman) liv etter at hennes mann, John F. Kennedy, brutalt ble myrdet rett foran øynene hennes.

Sannsynligvis er dette en musikk jeg ikke får ordentlig taket på før jeg har sett filmen. Her er fullt orkester, med stor strykerseksjon, uten at dette ender i Hollywood-schmaltz.

Ja, det er mye sorg, mye mørke, mye dveling, men de sukkersøte melodiene er fraværende. Hør for eksempel Decision Made, som er som en kamp mellom skarpt lys og tungt mørke.

 

Microlith – Subtle Variance (EP)

Microlith – Subtle Variance (EP)

Den svært produktive maltesiske elektronika-artisten Rhys «Microlith» Celeste døde 26. februar, bare 24 år gammel, etter å ha vært involvert i en sykkelulykke i hjemlandet.

Siden debuten i 2014 har artisten med det neolittiske aliaset gitt ut fire album og fire EPer. Han ga ut det meste av musikken via Bandcamp.

I tillegg samarbeidet han med britiske Central Processing Unit, som ga ut albumet Dance with Me i fjor, og hans siste, posthumt utgitte EP, som slippes i dag.

Begge anbefales på det varmeste til elskere av melodiøs og beatstung elektronika.

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this