Julemagasinet Horisont

PÅ ØRET: Fabrikksjefen er tilbake

Denne gangen anmelder vi nye plater fra Karl Seglem, Magnus Bechmann og The Far Field, samt singler fra Immy, Silja Sol, Elida Høgalmen og Tron Jensen.

Vi begynner med The Far Field, et helt nytt band rotfestet i amerikansk rootsmusikk, ledet av vokalist/låtskriver Jon Borcherding – som er ingen ringere enn frontfiguren fra det smått legendariske bergensbandet Panik Fabrik.

Rapport fra Washington

The Far Field – The Far Field (CD)

Får du aldri nok av Neil Youngs melankolske 70-tallsklassikere? Synes du at After the Gold Rush er en av de største låtene som er skrevet; rett og slett en milepæl i musikkhistorien? Da er The Far Field for deg.

Her er gode låter, laidback fremført med gitar, klaver, fiolin og munnspill, og tekster som på en måte er enkle og kompliserte på samme tid (akkurat som forbildet).

The Far Field er et helt nytt band fra Tacoma (Washington), en liten by omtrent på størrelse med Bergen.

Bandets kjerne består av Ted LeCompte (tangenter) og låtskriver Jon Borcherding (vokal, gitar). Sistnevnte er ingen ringere enn vokalisten fra legendariske Panik Fabrik (Os/Bergen).

Panik Fabrik gjorde en slags trasha cowpunkboogie et sted mellom Talking Heads (blondine på bass, manisk vokalist), Elvis Costello (gode låter, intelligente tekster) og The Ramones (nevermind-attitude), og spilte for fulle hus på Garage, USF Verftet, Hulen og Rockefeller (Oslo) i en periode på slutten av 90-tallet.

Etter at bandet ble oppløst, gjorde Jon et mer countryinspirert album som duoen Stormwindows (1996, sammen med Renette Marshall) – og med en rekke av byens fremste musikere om bord: Pytten, Yngvar Flatøy, Kåre Sandvik, Øystein Fosshagen og Morten Bergstrøm. Så forsvant han fra landet, og dukket opp igjen som eiendomsmegler (!) i hjemlandet.

«Moving back to the States was a total reset for my life. I went back to building houses for a while, then I sold real estate for a while. Finally got involved in the pet business, and now I train dogs for a living» forteller han meg på en Facebook-tråd i forbindelse med plateslippet.

Ved siden av dette er han altså tilbake som låtskriver, etter en pause på rundt 20 år. Talentet hans er udiskutabelt (dersom du husker Panik Fabrik, vet du det allerede. Jeg kan aldri beklage nok at det aldri ble gjort noen ordentlig studioinnspilling av den gripende The Well).

«In this two tavern town there’s a sense of impending defeat / Because the axis of evil runs right up our street / and the traffic cop is a clown» går teksten i Two Tavern Town, og det er ikke vanskelig å se for seg hvem han sikter til her – eller hva. Denne låten er innspilt live, noe den kler bra, i og med temaet. Ellers er her, som nevnt, mange youngske ballader.

First Frost er en av dem, og helt nydelig, med en litt småtrist og tilbakeskuende tekst som det er lett å kjenne seg igjen i: «The kids all grow up and they move away / Your world gets a little bit smaller each day / They call on the phone you don’t know what to say / Hope everybody’s still doing ok yeah / Everybody’s ok».

Stemmen hans er den samme som jeg husker fra Panik Fabriks glansdager; en slags blanding av ungdommelig energi og weltschmerz, men kanskje noe visere og mer elastisk enn den gangen (jeg tipper han er i midten av femtiårene et sted nå).

Albumet slutter med Reset in Bb, der annenhver tekstlinje er en gjentagelse av de mantralignende ordene «my mind just goes back to the same place». Kanskje han er tilbake i Bergen allerede, om ikke annet, så mentalt? 

 

Jazz på norsk

Karl Seglem – Nordic Balm (CD)

Få måneder etter forrige plateslipp (Isglem-albumet 5te) er Karl Seglem (tenorsaksofon, bukkehorn, stemme) ute med nok en langspiller.

Dette er hans tredje album sammen med Eple Trio: Andreas Ulvo (flygel), Sigurd Hole (kontrabass) og Jonas H. Sjøvaag (trommer).

Musikken er melodiøs og tiltalende, musikalsk er vel ordet; litt sånn folketoneaktig kveldsstemning i flere av låtene her.

Dette er langt fra frivol frijazz eller steril ECM-estetikk. Karl Seglem og hans medmusikere står derimot for en innsmigrende og, ja, vakker jazzmusikk som har potensiale til å nå langt ut.

En referanse kan være Jan Johanssons populære Jazz på Svenska (1964), selv om det er et helt annet lydlandskap. Fellesnevneren er folketonene, og denne uanstrengte og svært poetiske (eller langstrakte, om du vil) måten de presenteres på.

Nå høres det ut som om alt her er ballader. Det er det ikke. Eldblome er en fyrrig låt med stort rom for å spille seg varm nok til å briljere på instrumentene (kan fort bli en live-favoritt!), likeså Fjordskimr, som har en slik langsom aksellerasjon, opp mot stadig nye høyder å rope ut en klagesang fra.

Min favoritt så langt er Helgheim, mest fordi den er så lekent og samtidig elegant gjort. Alt henger på en måte sammen, selv om det høres ut som et byggverk som hvert øyeblikk kan ramle sammen.

Albumet avsluttes med melankolske Solhaug, en ballade av garbareksk dimensjon, med dryppende klaver, lange saksofontoner, en ståbass på dyp og buldrende spasertur og en trommeslager som visper seg rundt på katteføtter.

 

Hot i London

Magnus Bechmann – Loners Get Lonely Too (EP)

20 år gamle Magnus Bechmann fra Sandvika er en ny signering på bergenske Brilliance Records.

Ikke overraskende (norsk pop er veldig i vinden for tiden) har han allerede vært «ukens artist» i den britiske avisen The Guardian – mens NME plukket ham ut som «the hottest brand new act» på By:larm i fjor.

Lever han så opp til hypen? Litt vanskelig å si ennå, men den nye EPen er i hvert fall en bra inngang til det han står for: Litt korthugde poplåter pakket inn i et detaljrikt lydbilde der du stadig hører nye ting.

Unntaket er Loners, som åpner som en enkel akustisk gitarballade der talentet hans får mulighet til å vise seg frem uten all lyden.

Så løftes den opp i en gyngende drømmepop-atmosfære, før den, Sufjan Stevens-aktig, brytes av i et kort akustisk parti – og fader ut. Denne låten ligger helt til slutt på EPen, og gjør dermed akkurat det den skal: Peke ut veien videre.

 

Nye singler

Immy – The Longest Road

Immy – The Longest Road

I dag kommer den første singelen fra bergensartisten Ingrid Malene Haukeland Steen, tidligere kjent fra Idol på TV2.

Låten er skrevet i samarbeid med Knut Glesnes fra Fenrik Lane, og fremføres som et heldig møte mellom indiegoth og outlaw country.

Hun synger kledelig nasalt, sårt og medfølende om hvordan «you fed your broken heart so you’d never feel happy, you tore your dreams apart, there is no going back to it», til et lydbilde som har funnet plass til både Nick Cave-piano og koring, samt en knivskarp produksjon som liksom bølger frem og tilbake i tråd med teksten.

 

Silja Sol – Ni Liv

Silja Sol – Ni Liv

Silja Sol er nå ute med andre singel fra det kommende albumet, etter høy rotasjon av Dyrene denne høsten.

Med en av Cecilie Løveids rasekatter (cornish rex) på coveret og lyden av en katt som maler i introen er dette en tiltalende sang om hvordan det ville vært å ha ni liv.

Dette er også tittelen på både singelen og hennes kommende album. Så er det også en smånaiv sang som handler om de helt store tingene, satt til et tungt og elektronisk lydbilde, mens hun synger de ganske direkte ordene på sin lette og upretensiøse måte.

«En gang drømte jeg at jeg hadde flere liv, og kunne rette opp i feil jeg har gjort, valg jeg har tatt og bruke mer tid på de jeg har mistet i dette ene livet», sier hun selv.

«Du pleide stoppe meg» synger hun, og avbrytes av en kul akustisk gitar-loop – før refrenget vender tilbake, litt mer insisterende, syngende og håpefullt. Katten liker det den hører, og sier det slik bare katter kan.

 

Elida Høgalmen – The End

Elida Høgalmen – The End

Dette var en overraskelse.

Elida Høgalmen er enda et nytt bergenstalent (tar det aldri slutt?), som gir oss en høydramatisk ballade som høres ut som et lykkelig møte mellom ABBA (The Day Before You Came) og Meatloafs dramatiske tenåringsangst.

Stemmen står i sentrum her. Hun synger med sterk tilstedeværelse, lyst og klart helt igjennom, like til sangen bare toner ut av seg selv.

For min del kunne den gjerne fortsatt i tre minutter til.

 

Tron Jensen – Det var du som fikk meg te’

Tron Jensen – Det var du som fikk meg te’

Låtsnekrer Tron Jensen skuffer ikke. Etter fjorårets fenomenale album (11 Songs) er han nå godt i gang med å planlegge neste fullengder.

Første smakebit heter Det var du som fikk meg te’, og ble sluppet på singel 6. januar. Lytter du til P1, har du nok allerede lagt merke til den.

Både tekstmessig og melodisk er den ikke langt unna Hente Stjerner, den gripende trøstevisen fra 11 Songs. Nok en gang synger han på norsk, noe som kler stemmen hans godt. Produksjonen er tett og fin, med gitar og klaver langt fremme i miksen, og en brennende synth i mellomspillet.

En referanse kunne vært en av Fra Lippo Lippis lyseste poplåter, for de som husker dem. Forskjellen er at de alltid var et indieband i popklær. Tron Jensen, derimot, er popmusikk fra isse til fot.

Han skriver fengende låter som både har den udefinerbare og umiddelbare følelsen som kjennetegner god popmusikk, og samtidig nok kjøtt på beina til at de også kan spilles «i ensomme stunde», for å sitere en kjent melodi fra Norges aller første popartist (Ole Bull).

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this