Julemagasinet Horisont

Message from the action man

PÅ ØRET: Mange bra nye plateutgivelser nå, tett før jul, med toppkarakter både til Hanne Kolstøs egenartede univers, Leonard Cohens mørke farvel og David Bowies hilsen fra den andre siden.

paaoeret-lazarus
Diverse artister – Lazarus (CD/vinyl)

Vi begynner denne ukens plateanmeldelser med et album som er intet mindre enn Black Star vol. 2, med Michael C. Hall (Six Feet Under, Dexter) i rollen som David Bowie.

For en stemmeprakt han har, og som den karakterskuespilleren han er klarer han også å legge den tett opp til Bowies egen. Det føles nesten som å få Bowie tilbake.

Da jeg satte tittelsporet på i redaksjonen, kom det krav om repeat så fort det tonet ut. Jeg tror samtlige hår på samtlige armer i vårt lille lokale stod rett opp.

Albumet er hentet fra off-Broadway-oppsetningen av Lazarus, forestillingen David Bowie jobbet frem sammen med Enda Walsh kort før han døde.

Stykket hadde premiere i New York 7. desember i fjor, og hadde nettopp London-premiere på King’s Cross Theatre – der den spilles frem til 22. januar.

Det føles nesten som å få Bowie tilbake.

Forestillingen er basert på science fiction-romanen The Man Who Fell to Earth (1963), skrevet av Walter Tevis. Den ble filmatisert av Nicolas Roeg i 1976, under samme tittel, og med David Bowie i hovedrollen som romvesenet som kommer til jorden for å finne vann.

Hans egen planet er i ferd med å tørke opp, og dette er et desperat forsøk på å redde hjemplaneten. Bowie var et perfekt valg for rollen som romvesenet, som tar navnet Thomas Jerome Newton, og filmen står seg fortsatt svært godt, 40 år senere.

Resten av albumet er ikke like hårreisende bra som den sterke åpningen, men byr på mye bra dersom du både elsker Bowie og musikaler. En nydelig versjon av Life on Mars? skiller seg ut, sunget av 15 år gamle Sophie Anne Caruso, som spiller rollen som Newtons muse. Selv om den er annerledes enn Auroras såre og gåsehudfremkallende tolkning, så er den minst like gripende.

All the Young Dudes får lignende behandling, fremført med rockeband, og sunget med den selvsikkerhet som forventes fra musikalnumre. Ian Hunter eier selvfølgelig denne, lite kan måle seg med Mott the Hoople-versjonen, ikke en gang Bowie selv klarte å matche den. Ellers får vi en perlerad av kjent og ukjent fra Bowies hånd. ’Heroes’ synges nydelig, nok en gang med Michael C. Hall, flankert kun av saksofon og klaver, og litt yndig sidevokal fra Sophie Anne Caruso.

Helt til slutt får vi fire «ekte» Bowie-låter, sunget av ham selv. Først Lazarus, som er samme versjon som på Black Star, deretter tre helt nye låter, som ifølge presseskrivet var noe av det siste han gjorde i studio. Wowie zowie, dette er julaften, bursdag, farsdag og navnedag samtidig.

Wowie zowie, dette er julaften, bursdag, farsdag og navnedag samtidig.

No Plan er en lengtende ørkenblues fra planeten i Blackstar-videoen, nesten så jeg kan se for meg en kvinne med kattehale luske rundt i studio. «Me alone / Nothing to regret / This is no place, but here I am» synger Bowie, omkranset av saksofon og skjelvende gitar, og med den samme sårbare og, ja, operatiske, stemmen som på Blackstar-platen. Killing a Little Time fortsetter i samme sporet. «I’m falling, man / I’m choking, man / I’m fading man» går teksten, fremført klagende og faktisk litt aggressivt.

Rosinen i pølsen spares helt til slutt. When I Met You er en velopplagt rocker fra et band og en artist i storform. Det høres ut som en slik inspirert jam som bare oppstår av seg selv når de rette musikerne samles, med en tekst som er like deler takk for alt til en elsker som en siste hilsen til fansen: «When I met you / I was too insane / Could not trust a thing / I was off my head / I was filled with truth / It was not God’s truth / Before I met you».

Takk det samme, David Robert Jones. For å si det med dine egne ord:
«I’m happy. Hope you’re happy too».

 

Livstrett dommedagsblues

paaoeret-cohen
Leonard Cohen – You Want It Darker (CD)

 «Verdens mest vitale 82-årings nye album går Bowies siste opus en høy gang» skrev jeg på torsdag.

Morgenen etter kom nyheten om at Leonard Cohen var død. Da gikk det kaldt nedover ryggen på meg. For You Want it Darker er en sorti som griper minst like sterkt som Black Star, ja, albumet blir nesten som en kommentar til det, ikke minst i tittelen.

Så åpner også ballet med tittellåten, som er inspirert av et brev han skrev til Marianne Ihlen, Oslo-kvinnen som han skrev So Long, Marianne til, like før hun døde i sommer.

«Well Marianne it’s come to this time when we are really so old and our bodies are falling apart» skrev han, og lovet at han snart kom etter.

Dette er livstrett dommedagsblues så mørk at det ville vært umulig å ta ham helt på alvor, dersom han var yngre. «Hineni, hineni / I’m ready, my Lord» messer han, og lar den jødiske kantoren Gideon Zelermyer gjenta de dramatiske ordene, først ytret av Abraham når Gud roper ham til seg for å teste troen hans. Torsdag tenkte jeg også at dette vel er å ta litt sterkt i; 82 er jo ikke noen høy alder i dag?

Det er så flott, føles så riktig, uten at du helt griper hva han egentlig synger om.

Nå er det vanskelig å vite om Cohen her synger om en frafallen som vender tilbake til flokken, eller om det er en døende manns overgivelse til skjebnen. Han bruker ofte bibelske bilder i tekstene, uten at han dermed føles som en kristen artist.

Det er mer det at han øser fra all den menneskelige erfaring som er samlet mellom permene i Bøkenes bok, og bruker den poetisk for å kunne snakke om ting der mer hverdagslige ord og vendinger ikke gjør jobben.

Dette blir tydelig i gospelballaden Treaty. «I’ve seen you change the water into wine / I’ve seen you change it back to water, too / I sit at your table every night / I try but I just don’t get high with you» synger han, og det føles like mye som et oppgjør med en tidligere elsker som et møte med Mesteren. Dette er også noe av storheten i Leonard Cohens tekster. Det er så flott, føles så riktig, uten at du helt griper hva han egentlig synger om.

Så ja, det er en tilbakeskuende plate, farget av en artist med mye levd liv bak seg, og (det vet vi nå) svært lite fremtid foran seg. I’m Leaving the Table heter en av sangene, halvveis inn. Den kunne vært den siste, men det er som om lyset tennes på nytt etter denne. If I didn’t Have Your Love er en vakker kjærlighetsballade i slekt med Nick Caves Into My Arms, mens Traveling Light er en lys latino-inspirert hyllest til det å være underveis, akkompagnert av spansk gitar, sigøynerfiolin og kvinnelig korist.

Alle livets veier går sammen i én.

Min favoritt så langt (denne platen kommer jeg til å spille mye) er On the Level, som åpner med temaet fra Hallelujah, spilt på klaver. Du trekkes straks inn i alle assosiasjoner rundt denne sangen, som nærmest er bitt en klisjé etter at den ble myrdet av alskens artister (og gitt nytt liv, heldigvis, av Rufus Wainwright, Jeff Buckley og Susanna).

«I couldn’t feel, so I tried to touch» sang han den gangen. Nå, et halvt liv senere, angrer han.
«I turned my back on the devil / turned my back on the angel, too» beklager han.
Alle livets veier går sammen i én.

 

Bryter lydmuren

paaoeret-testpilot
Testpilot – Chuck Yeager (CD)

Bergensbandet Testpilot platedebuterte i 2010, men er først nå klar med sin andre langspiller, etter å ha skiftet ut den ene gitaristen – og fått ny bassist etter at den forrige fikk en alvorlig sykdom.

Heldigvis har Pilot-familien mange medlemmer, og de fem våpenbrødrene har skrudd sammen en tungrockplate befriende fri for growling og øreblødende og tinnitusfremkallende diskantriffing.

Albumet er oppkalt etter den første piloten som fløy hurtigere enn lyden, en bedrift som nok er vanskeligere å gjøre etter for fem rockemusikere. Det er likevel en bra analogi, for når musikk blir groovy nok, er det ikke langt fra en følelse av å ha vinger, både for musikere og publikum.

Og groove er det rikelig av her. Det er tungt, rått og brutalt, med vegg til vegg-gitarer og en litt hes Lemmy-lignende vokalist. Fire låter inn roer de det hele ned med The Letter, en nydelig, litt latinoinspirert (hør gitarduellen mot slutten) låt om en som gjør opp status etter et liv der vedkommende brukte tiden på å «chase the good times», og samtidig skapte en del smerte for sine nærmeste.

Det er tungt, rått og brutalt, med vegg til vegg-gitarer og en litt hes Lemmy-lignende vokalist.

Rett etter kommer Off the Charts. Dette er en fengende rockelåt som, til tross for tittelen, er deres beste frieri til hitlistene. Freedom of Speech er også bra, men ikke like umiddelbart vorspiel-fengende. Dette er mer låten du setter på midt på festen, når stemningen dabber litt av. Etterpå kan du sette på Fighting Demons, og dere er klar for byen.

 

Den som venter

paaoeret-kolstoe
Hanne Kolstø – Fest blikket (CD)

Pressemeldingene vi mottar sammen med nye plater er ofte lange og ordrike, gjerne med oppramsing av en rekke navn flankert med parenteser fulle av «store» navn. Slik er det ikke med Hanne Kolstø. Hennes pressemelding er forbilledlig kort, og kan gjerne siteres i sin helhet: «Hanne Kolstø har laget et nytt album. Det heter «Fest blikket» og er på norsk».

Singelen Stein/Saks ble sluppet i forrige måned, og er en fin inngang til hennes syvende soloplate (inkludert konsertplaten Live at Tøyenkirken). Det låter stort og elektronisk, med en basstung rytmeboks og noen smygende fioliner rundt omkring, mens hun synger litt avslepent om «den einaste» som ikke «høyrer at eg kviskrar». Får håpe at vedkommende får med seg budskapet nå, når det spilles fra alle landets radioer.

To rom er også ute på singel. Nok en låt med et massivt lydbilde og personlig budskap (i hvert fall oppfatter jeg det slik, siden også denne adresseres til «du»).

Modig, og ganske suggererende, siden ordflommen hennes hugges frem som knappe Edda-dikt.

Deler av teksten høres ut som noe hun sier rett ut fra hodet, omtrent som om hun legger sin indre dialog ut for alle å høre.

Modig, og ganske suggererende, siden ordflommen hennes hugges frem som knappe Edda-dikt. «Prøv å ikkje tenk» avslutter hun.

Flere av låtene har et voldsomt dynamisk spenn, noe som gjør albumet velegnet til kjedelige bilturer for å hente barna fra trening eller handle inn melk, ost og annet som kjøleskapet fort går tomt for. Bilen er det beste lytterommet, ikke fordi den har best lyd, men på grunn av måten man nærmest tvinges til deltagende lytting.

Forventning er alltid bedre enn innfrielse.

Noen favoritter vokser etter hvert frem. Jeg liker godt de instrumentale Prøv igjen og Mengdetrening, med leken bruk av gitar, fiolin, perkusjon, rytmebokser og klokkeklare synther, likeså Alt blir riktig, der et spartansk arrangement fylles opp med tung bass og enda en slik fritt assosierende tekst, på nydelig nynorsk, blant annet om å gå en kierkegaardsk «søndagstur på stua». «Eg klare ikkje stoppe» synger hun, og fortsetter i «gamle mønster, nye spor».

Min største favoritt er likevel Du rasar ut, som kommer helt mot slutten av platen. Nok en personlig tekst, adressert til nok et «du», og med et lydbilde som skifter fra det rå og upolerte til et monotont og nedtonet klavertema. Tematisk er dette Indoor Fireworks (Elvis Costello) på norsk. Hvor kan hun gå etter en slik utblåsning?

Svaret gir hun selv. Ej veit kvar dag at du finst er tittelen på det Brian Eno-lignende musikkstykket som får avslutte platen. «Ej ligg våken» gjentar hun noen ganger, før musikken toner ut. Forventning er alltid bedre enn innfrielse.

 

Lyden av lidenskap

paaoeret-nilsbech
Nils Bech – Echo (CD)

Det eneste som spikrer Nils Bechs norske identitet, er engelskuttalen hans. Den er såpass spesiell at den nærmest blir et stilistisk uttrykk i seg selv, på samme måte som for Björk.

Ellers er det fjerde albumet hans nok et kapittel i fortellingen om en artist med Marc Almond (Soft Cell), Jimmy Sommerville (Bronski Beat, The Communards) og Anohni (Anthony and the Johnsons) som sine største forbilder, og som selv dyrkes av danske Lukas Graham.

Musikalsk lyder det som en korgutts møte med en verden av DDD (disco, drugs og death).

Beatsene er faretruende og tallerkenknusende store, synthriffene korte og presise, bassen buldrende et sted langt nede fra, slik vi er blitt vant til fra plateselskapet DFA (LCD Soundsystem, The Juan McLean), som nå har tatt Nils Bech under sine vinger.

Mellommenneskelige forhold har alltid stått sentralt i Nils Bechs musikk.

Mellommenneskelige forhold har alltid stått sentralt i Nils Bechs musikk. Siden debuten Look Back i 2010 har 35-åringen fra Vikersund formidlet sin høyst originale musikk med hjertet utenpå brystet, og gitt oss dypere menneskelig innsikt gjennom ærlige og selvreflekterende tekster.

Singelen Waiting har du muligens hørt allerede uten å vite det, siden den var lydsporet da NRKs suksesserie Skam i sommer promoterte sin tredje sesong. Og ja, det handler om kjærligheten, eller mangelen på den.

«Da jeg var i tjueårene, hadde jeg en naiv tanke om at når man først fant kjærligheten, så ville den løse alt og vare evig» sier Nils Bech selv, og forteller at han ønsket å lage et album «hvor romantiske harmonier møter harde beats. Hvor det skifter brått mellom det vonde og det vakre, akkurat som i kjærligheten».

Det er denne fortvilelsen, dette savnet, som gir best grobunn for den beste musikken, filmene, bøkene.

Store ord, altså, men slik er det, når følelsene lokker fornuften ut av det trygge skallet, og selvutleveringen handler like mye om å skape nytt håp som egenterapi. «I texted you, but still there’s no reply / I walked around your block like nearly every night / I checked if you are online» forteller han i Glimpse of Hope, der han lengter tilbake til sin tidligere elsker.

Det er nesten så jeg kjenner et stikk av den smerten han legger frem her. Men bare nesten. Tross alt er det denne fortvilelsen, dette savnet, om det så bare er iscenesettelse og innlevelse, som gir best grobunn for den beste musikken, filmene, bøkene. Det kalles lidenskap, perfekt oppsummert av David Bowie i låten Soul Love (1972): «All I have is my love of love / And love is not loving».

 

A long strange trip

paaoeret-yello
Yello – Toy (CD)

Gamlegutta i sveitsiske Yello er ute med sitt 13. album, syv år etter deres forrige langspiller (Touch Yello, 2009) og 37 etter debutsingelen I. T. Splash. «What a long strange trip it’s been» er tittelen på en Grateful Dead-samler fra 1977, men det kunne like gjerne stått som overskrift til hele Yellos platekarriere.

Boris Blank (64) og Dieter Meier (71) er på en måte to motsetninger. Dieter er dandyen med den dype bassrøsten; kanskje deres fremste kjennetegn, mens Boris opprinnelig så på seg selv som en elektronisk lydkunstner som foretrakk å jobbe alene.

De fant hverandre gjennom en felles sans for knusktørr humor, og har siden holdt sammen – og gitt ut album etter album basert på samme formel: Elektroniske rytmer, enkle synthmelodier og vokal sunget fra nederst i magen; innimellom flankert av kvinnelige gjestevokalister. De har hele tiden vært et rent studioband, og mange ble overrasket da de nå i oktober spilte fire utsolgte konserter i Berlin.

Det føles litt som å hilse på en gammel venn, og glede seg over at vedkommende fortsatt er den samme (det ultimate komplimentet til gode venner, men stikk motsatt til mer perifere bekjente).

De er også glad i det eksklusive, og det nye albumet er å få både i en 14 låters standardutgave og en deluxe-versjon med tre ekstra låter. Ja takk, sier jeg. For selv om det er lenge siden jeg har spilt deres gamle plater, merker jeg fort at jeg har savnet dem. Det føles litt som å hilse på en gammel venn, og glede seg over at vedkommende fortsatt er den samme (det ultimate komplimentet til gode venner, men stikk motsatt til mer perifere bekjente).

Så ja, her er lite nytt å melde. Spiller du One Second (1987), Flag (1988) eller Baby (1991) like etter denne, så er ikke forskjellen så stor. Det eneste må være at singlene deres var bedre før. Ingen av de tre som er kommet til nå er likevel dårlige; de er både fengende – og ypperlige å teste anlegget til. Bassen er dypere enn dyp, perkusjonen spissere enn spiss.

Så kanskje det bare er nostalgikeren i meg som heller setter på Vicious Games, The Race og Rubberbandman –  samt mine hemmelige favoritter: Live at the Roxy (15 minutter i Yello heaven), Pinball Cha Cha (spretten karnevalslåt helt til sist på 1981-albumet Claro Que Si), og hele You Gotta Say Yes to Another Excess (1983) – som tar deg til «the Amazonas full of piranhas». Oh Yeah!

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this