Felleskjøpet
PLANLEGGER SOLOALBUM: – Jeg elsker å skrive for andre, men liker også godt å synge låtene mine selv. Dessuten har jeg lyst til prøve meg som soloartist, sier Fredrik Halland.

På fornavn med verdensstjernene

12 år gammel debuterte Fredrik Halland på NRKs talentprogram Kjempesjansen, der han spilte blues så det gnistret av strengene. Nå har han fylt 23, bor i Los Angeles, og er å høre på plater med Rihanna, Colbie Caillat, Justin Bieber og Michael Jackson.

Låten han imponerte med den gangen, var en nesten tro kopi (inkludert, utrolig nok, den ru stemmen) av Stevie Ray Vaughans tolkning av blueslåten Texas Flood (opprinnelig skrevet av Larry Davis); en låt som i disse dager virker mer aktuell enn noensinne, til tross for at den egentlig (i likhet med mange låter om værfenomener) handler om et kjærlighetsforhold som har gått i stykker.

– Jeg prøvde bare å herme etter Stevie Ray Vaughan. Han var det største idolet mitt den gangen, forteller Halland, som begynte i gitarlære hos bergensgitaristen Mads Eriksen da han var ni år gammel.

– Det var han som introduserte meg for blues.

SKREV SANG FOR JUSTIN BIEBER

I kjølvannet av Kjempesjansen kom en rekke invitasjoner til både skandinaviske og amerikanske bluesfestivaler. 16 år gammel flyttet han til USA etter å ha fått plass på The Musicians Institute i Hollywood. Siden har snøballen bare fortsatt å rulle.

– For meg føles det som om jeg så vidt har begynt, som om jeg fortsatt er på bunnen av stigen.

23-åringen har vært fast turnégitarist for Colbie Caillat, spilt sammen med artister som Gavin DeGraw, Jesse McCartney, Babyface, Becky G og Andy Grammer, og vært med på innspillinger med store stjerner som Rihanna, Michael Jackson, Mary J. Blige, Queen Latifah, Selina Gomez og Justin Bieber.


For sistnevnte skrev han også utkastet til det som ble sangen Mark My Words, åpningslåten på albumet Purpose (2016) og sangen Bieber åpnet showene med på den siste verdensturneen, som ble avsluttet i sommer. Bieber har siden innrømmet at denne låten handler om hans tidligere «av-og-på»-forhold til Selena Gomez. Da er det litt rart å tenke på at utgangspunktet ble skrevet på Hallands gutterom, og at han ikke møtte verdensstjernen personlig.

– Jeg treffer ikke så mange av stjernene selv, sier han.
– Men jeg traff Bieber tre år tidligere, da jeg spilte på singelen Roller Coaster, forteller Halland, som jobber mye fra sitt eget studio, Surrounded by Seven (oppkalt etter byfjellene i Bergen), ofte på oppdrag fra superprodusenten Rodney Jerkins.

Han har møtt Jennifer «J.Lo» Lopez, som han beskriver som «hyggelig», og Brandy, som han har gjort en «writing session» (norsken hans er krydret med amerikanske uttrykk, etter syv år i Los Angeles) med, og han har også jobbet med Robin Thicke i hans studio i Malibu. Men ellers samarbeider han stort sett med produsenter og låtskrivere, og ikke artistene selv.

PLANLEGGER SOLOKARRIERE

SPILLER MED STJERNENE: – Jeg var litt starstruck på de første gigene jeg gjorde med Colbie Caillat og Gavin DeGraw. Da var jeg bare 18 år. Siden har jeg spilt på en rekke festivaler, der det er mange store artister rundt deg hele tiden. Da blir du litt blasert. Alt blir en vane, sier Fredrik Halland.

– Kommer du snart ut med egen musikk?

– Det ligger i kortene. Planen min er å slippe noe før neste sommer. Jeg elsker å skrive for andre, men liker også godt å synge låtene mine selv. Dessuten har jeg lyst til prøve meg som soloartist.

– Blir det blues eller pop?

– Jeg tenker det blir noe i retning John Mayer og Ed Sheeran, med gitaren langt fremme i lydbildet.

– Du opptrådte med Voksne Herrers Orkester på Logen Bar nå i vår. Hvordan kom det i stand?

– Det skjedde helt spontant. Første gangen jeg spilte med dem, var jeg 11 år. Det var en av de første gangene jeg spilte live.

Leter du litt på Youtube, finner du fort en rekke gamle videoer med det bråmodne barnetalentet fra den gangen, som oftest i en coverlåt der han spiller tett på forbildene Stevie Ray Vaughan og Jimi Hendrix.

– Gitarmessig synes jeg at Vaughan var den største av de to, men Hendrix var en større låtskriver. Riffene hans er i en klasse for seg selv, men Stevie Ray Vaughan utførte de bedre. På en måte var Vaughan en litt mer polert utgave av Hendrix; han spilte mer «clean», mens Hendrix var mer fuzzy og rufsete.

– Du banner litt i kirken nå?

– Ja, jeg vet det. Hendrix var selvfølgelig pioneren. Det var han som begynte med det med å spille akkord og melodi samtidig. Ingen skjønte hvordan han fikk det til. Jeg tror det handlet litt om at han alltid var i en trio; da må gitaren fylle mer opp.

GITARDUELL I HELVETE

– Har du hørt Motörhead? Jeg hadde digget de i flere år før jeg skjønte at de kun var en trio. De fikk også utrolig mye lyd ut av det formatet, kommenterer jeg.

– Jeg har hørt på dem, men aldri gått inn i det uttrykket. Derimot er jeg stor fan av John Mayer Trio. Det han får til der, sammen med Steve Jordan og Pino Palladino, er bare magisk.

– Du har også The White Stripes, som i begynnelsen kun var en duo, med trommer og gitar.

– De er bra, men jeg liker bedre The Black Keys, sier han.

Jeg ler, siden jeg tror han spøker. Men neida. Dette er også en amerikansk trommer/gitar-duo, og Halland beundrer dem spesielt for måten de har brakt fuzzgitaren tilbake til heder og verdighet. Han liker best albumet El Camino (2011), med de populære singlene Lonely Boy og Gold on the Ceiling – og med Brian Joseph «Danger Mouse» Burton om bord som medprodusent.

– Det var grådig kult at et slikt band; de er litt retro, nesten et garasjeband, med mye gitar og «live drums»; klarte å bli så kjent på den tiden. Det er mye gitar i vanlig popmusikk også, men det låter vanligvis mer rent, med mindre vreng.

– Jeg har sett noen videoer, der du spiller veldig fort. Har du sett filmen Crossroads, der et ungt gitartalent, spilt av Ralph «Karate Kid» Macchio, møter Steve Vai til gitarduell i helvete?

– Åja. Jeg lærte den soloen da jeg var 11 år. Da jeg så filmen, måtte jeg bare lære meg den. Det var like før jul det året, så jeg satt hele morgenen på julaften og øvde på den.

– Klarer du spille soloen like fort som i filmen?

– Jeg lærte å spille den relativt fort, men jeg tror nok originalen er gjort i flere opptak (soloen, som er basert på Paganinis Caprice nr. 5, ble opprinnelig skrudd sammen med bidrag fra hele tre supergitarister: Steve Vai, Ry Cooder og Arlen Roth. Sistnevnte ble aldri ordentlig kreditert for sitt arbeid, journ. komm.).

SPILLER PÅ MICHAEL JACKSON-LÅT

– Prince var en stor gitarist. Er du inspirert av hans musikk?

– Han var et musikalsk geni som hadde hele pakken; viben, attituden. Jeg digger Prince. Gitarspillet hans var «kickass», han sang bra med den høye falsettstemmen, og han var en vanvittig «performer».

– Møtte du han?

– Nei, men noen måneder før han døde kom han på Troubadour i LA for å se en konsert med Kat Graham (skuespiller, mest kjent i Norge for rollen som heksen Bonnie Bennett i tv-serien The Vampire Diaries, journ. komm.). Jeg var med som gitarist; jeg har spilt mye sammen med henne. Hun kjente Prince, så han kom innom, og satt oppe på balkongen. Han var litt sky.

– Du er også Michael Jackson-fan?

– Både Michael og Prince skapte en ny stil som var helt deres egen; de hadde sitt eget uttrykk. Michael Jackson hadde en vanvittig bra stemme, og enormt mange bra låter.

– Hvordan var det å få spille på Xscape (tittellåten fra Michael Jacksons posthumt utgitte album, journ. komm.)?

– Det var grådig kult. Rodney Jenkins inviterte meg; han er medkomponist og produsent på den. Første gangen jeg spilte på den, var det bare trommer og litt til som var klart, så da spilte jeg litt funky ting rett inn i «bordet». Da jeg kom tilbake for å gjøre nye pålegg, var den mer ferdig.

SÅ VIDT BEGYNT

– Det føles litt rart å høre deg prate om alt dette. Hvordan er det å være en enkel gutt fra Godvik, som kommer til Los Angeles og får spille med verdensstjernene?

– Hehe. Jeg var litt starstruck på de første gigene jeg gjorde med Colbie Caillat og Gavin DeGraw. Da var jeg bare 18 år. Siden har jeg spilt på en rekke festivaler, der det er mange store artister rundt deg hele tiden. Da blir du litt blasert. Alt blir en vane.

– Til tross for dette, så mener du at du fortsatt har et stykke igjen til målet?

– For meg føles det som om jeg så vidt har begynt, som om jeg fortsatt er på bunnen av stigen, sier han.
– Den eneste forskjellen fra før er at jeg nå kan skrive en superhit som alle kjenner til. Det er kult å være med på det, men det hadde vært enda kulere å få gi den ut under et eget navn. Samtidig kommer jeg nok alltid til å skrive og produsere for andre. Jeg liker utfordringen med å «channel their vision».

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this