INTERIØR FRA AFRIKA: – Afrikansk design og mote er in for tiden, og mange har fått øynene opp for det vakre i kontinentets kunst og uttrykk, sier Nina von Hirsch, som understreker at det hun byr på, er autentiske produkter; ikke vestlige kopier.

Mitt afrikanske verksted

Litt over halve året står Nina von Hirsch bak disken i Galleri Shop i Skostredet, der hun selger afrikanske tekstiler, møbler, smykker og brukskunst. Resten av tiden tilbringer hun på verkstedet sitt i Ghana, der hun leder produksjonen av butikkvarene.

Bergensmagasinet åpner intervjuet med å spørre om etternavnet hennes.
– Alle spør meg om det, sier hun, og forklarer at slektstreet hennes går tilbake til 1440 og Hansa-tiden, da Hans von Hirsch kom til Bergen fra Lübeck.

– Jeg har hatt to årlige produksjonsturer til Afrika, og da blir jeg noen måneder hver gang.

Nina von Hirsch ser på seg selv både som kosmopolitt og vaskeekte bergenser, med skotsk mor og oppvekst delvis i Ghana og delvis i Fjellsiden i Bergen. Faren jobbet med fiske både i Sør-Amerika, Persiagulfen og Afrika, og var lite hjemme, mens moren var hjemmeværende med fire barn, og syntes ofte at nordmenn var «too rough».

ninavonhirsch2
PÅ UTENDØRSVERKSTEDET I ACCRA: Nina von Hirsch på verkstedet i Accra, sammen med håndverkerne Aodo, Moses, og David. (Foto: Privat)

Oppvekst uten hyttekos og fårikål

– Vi vokste opp i et annerledes hjem, med fravær av norske verdier som hyttekos, fårikål og ski på beina, forteller hun.

Da hun var 12 år, reiste hele den lille familien til Ghana for å være med faren. Hun kom tilbake til Bergen fem år senere, og fant det da vanskelig å integrere seg i det norske skolesystemet. Etter hvert tok hun likevel videregående utdanning som møbelsnekker ved daværende Garnes yrkesskole (nå Garnes videregående skole).

– Jeg fattet sterk interesse for norsk håndverk og møbeltradisjon; den kulturen som jeg hører hjemme i, men som ikke hadde så sterkt fotfeste i, sier hun.
– Så jeg begynte å uttrykke meg gjennom tre, og laget skulpturelle møbler. Jeg holdt mange utstillinger, og fraktet møblene fra galleri til galleri.

Dette ledet til en rekke større utsmykkingsoppdrag, blant annet for Holmenkollen Park Hotel i Oslo, Rena leir og langrennsarenaen under Lillehammer-OL i 1994. På denne tiden hadde hun flyttet opp til Østerdalen, der hun kjøpte seg et avsidesliggende småbruk med bo- og driveplikt. Hun hadde lam og høner, dyrket all maten selv, og designet møbler laget av bjørk og tettvokst furu som hun selv felte og finforedlet fra egen skog.

Nina i ødemarken

– Det var knalltøft. Jeg brukte mine beste år der i ødemarken, med utedo og utedusj, og kjelleren full av grønnsaker som egnet seg for vinterlagring. Livet var bare helt fantastisk! Men herregud, jeg bodde jo i ødemarken alene.

– Jeg brukte mine beste år der i ødemarken, med utedo og utedusj, og kjelleren full av grønnsaker som egnet seg for vinterlagring. Livet var bare helt fantastisk!

– Butikken gikk bra?

– Jeg hadde verkstedet mitt. Folk sa at jeg måtte være gal, som ville bo der i ingenmannsland, men jeg tenkte at dersom jeg skal få til det jeg drømmer om, så nytter det ikke å sitte på kunstnerkafé i Oslo. Du må jobbe, jobbe og jobbe.
– Hvordan var det å drive gård der?
– Det var hardt arbeid. Jeg måtte sikte og sile morenejorden; det føltes som om jeg dyrket småstein på tundraen.

– Du var litt som Isak Sellanrå, da?

– Jeg hadde i hvert fall stor glede av å lese Markens grøde. Frostnettene begynte allerede i august, men jeg fikk frem både ruccola og aspargesbønner, til tross for den korte vekstsesongen. Grønnkål og rosenkål kunne stå ute selv når det var frostnetter; det var som å ha de i dypfryser.

ninavonhirsch8
MØTE MED DE ELDSTE: Etter mange år har Nina von Hirsch blitt godkjent av de eldste i bydelen Nima, slik at hun får innpass til å handle inn de unike varene de selger der. (Foto: Privat)

Solgte gården

Av lammene laget hun pinnekjøtt og fenalår, mens hønene fikk leve til de døde av seg selv, eller til hønsehauken tok dem, siden hun hadde de kun for eggene. De ble foret med matavfall fra kjøkkenet, unntatt ting som hun hadde brukt egg i.

– Jeg ville ikke tvinge dem inn i kannibalisme, sier hun.
Hønsehauken kom ofte når solen stod høyt på himmelen, slik at hønene ble blendet når de så opp; da slo hun på et grytelokk, som var signal om at de måtte gå inn.

– Jeg hadde et annet lokk med en annen klang som jeg slo på når de skulle få mat.

– Hvorfor solgte du gården?

– Mest fordi jeg fant ut at datteren min burde få gå på skole i en by. Jeg valgte Trondheim, der jeg allerede hadde hatt noen vellykkede utstillinger på Kunstindustrimuseet. Til å begynne med pendlet jeg; det var litt vanskelig å gi slipp på villmarkslivet. Det er likevel godt å vite at landbruk er noe som jeg kan, og som jeg kunne tatt opp igjen. Det føles litt som å ha penger i banken.

Butikken i Skostredet

– Det som er så spennende med håndverk, er at vi kan så og si snakke et felles språk gjennom hendene, og finne sterke fellesnevnere i uttrykkene.

Nå har vi snakket lenge, slik det gjerne blir når du treffer et menneske som har en hel bok inne i seg, eller mer, og som snakker anekdotisk, med store håndbevegelser og tilstedeværelse i alt hun forteller. Men dette er en avisartikkel, og det er på tide å gjøre en lang historie noen kapitler kortere.

– Når fikk du ideen til et afrikansk verksted? Hvordan begynte det? spør jeg, med en baktanke om å pense inn på butikken hennes i Skostredet.

– Det går tilbake til da jeg bodde der. Slike ideer og tanker var uunngåelige hver gang jeg så på alt det fantastiske håndverket som foregikk i skeive skur og i skyggen av store trekroner. Da jeg fikk et større utsmykkingsoppdrag i Trondheim, satset jeg og realiserte dette. Jeg begynte med 4-5 menn, som siden har blitt til 18 menn og kvinner fordelt på systuer, metall- og skinnverksted.

Etter flere utstillinger og prestisjefylte utsmykkingsoppdrag oppdaget hun at det var mulig å trekke linjer fra det tradisjonelle norske uttrykket, og strekke det over mot andre kulturer.

– Det som er så spennende med håndverk, er at vi kan så og si snakke et felles språk gjennom hendene, og finne sterke fellesnevnere i uttrykkene.

ninavonhirsch9
UTENFOR VERKSTEDET: Nina von Hirsch sammen med sitt afrikanske håndverker-team – og de populære butler-figurene som blir produsert der. (Foto: Privat)

Norsk folklore i Afrika

Ser du opp i taket på de enorme mosaikkdekorene i moskekuplene i Iran, kan det godt være at du finner selburosen. Menneskene har alltid vandret, utvekslet og delt uttrykk fra egen kultur.

– Jeg liker å tenke at det gjør jeg også, sier Hirsch.
– Det var spesielt kjekt da jeg fikk i oppdrag å utsmykke foajeen på det tradisjonsrike Fretheim Hotell i Flåm. Der laget vi flerfoldige friser med utskjæringer tuftet på sognekulturen, bunaden og stavkirker.

– Jeg føler meg heldig som har en lidenskap og en interesse som jeg kan leve av, som gir meg glede, og som også kan være til glede for andre.

Disse ble laget under stekende bølgeblikk på det lille verkstedet hennes i Accra (Ghana), der hun, uten elektrisitet, jobber sammen med dyktige håndverkere fra Elfenbenkysten, Ghana, Mali og Burkina Faso.

– Vi kjenner hverandre godt, og i de siste 16 år har vi samarbeidet og utviklet gode og innovative design bygget på allerede eksisterende uttrykk fra subsaharisk Afrika, forteller hun.

– Men da jeg kom drassende med en hel masse bilder og skisser av sognebunader, portaler og åpninger fra stavkirker og nærbilder av bunadssøljer, og fortalte at min kultur også hadde staselige klær og smykker ment for tradisjoner og seremonier, ble det knyttet enda sterkere bånd mellom oss.

Hennes afrikanske kollegaer syntes det var fantastisk å få lage norsk folklore i tett samspill med det afrikanske. Hotellveggen de laget utsmykning for er 19 meter høy, og det ferdige arbeidet hadde en nettovekt på tre tonn da det ble fraktet hjem til Norge.

Halve året i Ghana

– Hvor ofte besøker du ditt afrikanske verksted?

– Jeg har hatt to årlige produksjonsturer, og da blir jeg noen måneder hver gang. Nå, etter at jeg åpnet butikken her i Skostredet, blir det ikke mer enn én reise, men da er jeg gjerne borte et par måneder.

Det er tydelig at dette er noe hun går inn for med hele seg, enten det handler om kjærligheten til håndverket, til kulturen eller til landskapet og vennligheten hun møtes av i Vest-Afrika.

– Jeg har så dyp respekt for disse håndverkerne. Dette er det siste stedet på jorden der du får utført et slikt arbeid.

– Se her, sier hun, og stryker hånden over et rundt, svart og svært solid utseende bord.
– Det er hugget ut av ett trestykke, et arbeid som tar 6-7 uker. Jeg har så dyp respekt for disse håndverkerne. Dette er det siste stedet på jorden der du får utført et slikt arbeid. Dessverre er dette en utdøende kunst, så det du ser her i butikken min i dag, er nok morgendagens antikviteter.

Et utdøende håndverk

– Du har også noen praktfulle fargesterke tekstiler. Har du verksted for disse også?

– Nei, men jeg har funnet frem til noen små verksteder som farger og designer tekstil på den gamle måten, uten elektrisitet og moderne hjelpemidler, sier hun.

– Jeg frykter at dette er en kunnskap som vil forsvinne, og gjør så store bestillinger som jeg kan av de fargene og uttrykkene som jeg vil ha. Det føles godt å kunne å oppmuntre kvinnene som lager de fantastiske trykkene på vestafrikansk bomull, for så å kunne ta disse fargesprakende juvelene med hjem, og finforedle dem til produkter for norske hjem.

ninavonhirsch6
SOVER TRYGT: Nina von Hirsch sammen med vaktholdet utenfor der hun bor i Accra. (Foto: Privat)

Hun driver nå butikken Galleri Shop i Skostredet på andre året, etter å ha flyttet hjem til Bergen i 2014.

– Tar du fortsatt større oppdrag?

– Ja, for all del. Jeg gjorde mye av det i Trondheim; også i mindre format der jeg hjalp folk til å se eget interiør på nytt, og tilføre litt om ønsket. Det gjør jeg fortsatt; jeg har blant annet laget to store gallionsfigurer til Grieg-Gaarden og interiøret til to av byens Escalón-restauranter, en vinbar og flere private oppdragsgivere.

Hvorfor? Hva?

– Jeg glemmer hvilken dag eller uke det er og hva klokken er. Alt flyter sammen, det er hobby, det er jobb, det er lidenskap.

Et møte med denne engasjerte bergenskunstneren er en overveldende opplevelse, så overveldende at vi ikke kommer på å stille de obligatoriske «hvorfor» og «hva» før helt mot slutten av intervjuet.

– Hvorfor gjør du alt dette? Hva er det som driver deg?

– Glede. Det gir meg enorm glede. Jeg glemmer hvilken dag eller uke det er og hva klokken er. Alt flyter sammen, det er hobby, det er jobb, det er lidenskap.

– Du har ikke tenkt på å trekke deg tilbake, da, og la andre overta?

– Ikke et øyeblikk; jeg kommer aldri til å pensjonere meg. Jeg føler meg heldig som har en lidenskap og en interesse som jeg kan leve av, som gir meg glede, og som også kan være til glede for andre.

ninavonhirsch7BESØK FRA BERGEN: Leder av Bergen næringsråd, Marit Warncke, besøkte Nina von Hirsch og det afrikanske verkstedet hennes i høst. (Foto: Privat)

Fakta

Utsmykkings-CV

Foruten 28 utstillinger på diverse gallerier og museum mellom 1990 og 2010, har Nina von Hirsch blant annet hatt utsmykkingsoppdrag for følgende bedrifter/arrangementer/steder:

  • Bystyrehallen på Lillehammer (1990)
  • Møre og Romsdal offentlige bibilotek (1991)
  • Kunstindustrimuseet i Trondheim (1991)
  • Den norske paviljongen til Verdensutstillingen i Sevilla, Spania (1992)
  • OL på Lillehammer (1994)
  • Den norske ambassaden i Irland (1994)
  • Soria Moria i Oslo (1994)
  • Holmenkollen Park Hotel, Oslo (1994)
  • Grieg-Gaarden i Bergen (1996)
  • Nord-Østerdalsmuseet, Hedmark (1996)
  • Reitan-gruppens konferansesenter (2001)
  • Ricks i Trondheim (2005)
  • Høieggen Gaard i Trondheim (2008)
  • Svebergtunet konferansesenter i Malvik (2009)
  • Fretheim hotell i Flåm (2012)

 

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this