Dersom du har fulgt med i byens musikkliv noen år, vet du at vi ofte velsignes med artistbesøk før de slår gjennom i resten av verden. Mye av dette kan vi takke Bergen Live-general Frank Nes for.
Da John Grant spilte på Garage 20. juni 2010, møtte det opp 30 personer. Få hadde den gangen hørt om den tidligere The Czars-vokalisten, som turnerte soloplaten The Queen of Denmark. På Bergenfest tre år senere ble han mottatt som en hjemvendt konge. Køen utenfor Magic Mirrors-teltet virket endeløs, og bare rundt en tredjedel av dem fikk slippe inn i det lille konsertlokalet.
Slik var det også med den britiske duoen Royal Blood, som ble hentet inn til Bergenfest i 2014. Året etter headlinet de både Reading- og Leeds-festivalen.
LES OGSÅ: Kulturbautaen i Christies gate
Hjertet utenpå skjorten
Trenger du flere eksempler? Da kan jeg nevne Hawksley Workman. Dersom du var på Garage-konserten hans i mai 2002, så husker du det nok fortsatt. Dette var en slik sjelden konsert der kommunikasjonen med publikum var total, og der de flotte sangene ble fremført med hjertet utenpå skjorten.
– Jeg liker å plukke opp artister før de er kjent. Det er slikt som er gøy, selv om det ikke svarer seg økonomisk.
«Mottakelsen var like uventet som den var fantastisk. Jeg og pianisten min snakker fortsatt om den konserten. Så spesiell var den!» uttalte Workman til NRK forut for hans konsert på John Dee i Oslo fire måneder senere. Fem år senere var han tilbake for en utsolgt konsert på Garage, og da hentet BTs anmelder frem både den høyeste karakteren og de største superlativene.
Nå lurer du kanskje på hvor jeg vil, men svaret ligger i det som er fellesnevneren for alle disse konsertene: Frank Nes og Bergen Live.
– Jeg liker å plukke opp artister før de er kjent. Det er slikt som er gøy, selv om det ikke svarer seg økonomisk, sier Frank Nes.
Vi møter ham på kontoret inne på Bergenhus festning, der han ber oss vente fem minutter slik at han får tatt en telefon. Det gjør vi gjerne; hans entusiastiske telefonstemme bærer godt ut i foajeen, og vi kan ikke unngå å lytte til det som blir sagt. Noen av artistnavnene noteres bak øret, og jeg kjenner at jeg gleder meg til nok et rikt musikkår i regi av Bergen Live.
Gode fellesopplevelser
– Hawksley Workman-konserten er et godt eksempel på det som ligger i bunnen av vår virksomhet, utdyper han.
– Vi ønsker å gi publikum en opplevelse som kan følge dem resten av livet. Det beste jeg vet, er når jeg møter folk på gaten som sier at det vi gjør er viktig for dem. Det er sterkt og viktig. Her i Norge har vi mer enn nok av det materielle, og da blir slike gode fellesopplevelser desto viktigere. Vår jobb er å sørge for at både artister og publikum får så gode rammer som mulig for å skape disse opplevelsene.
– Hvordan fant du frem til Hawksley Workman den gangen, tilbake i 2002?
– Jeg ble kjent med ham via en agentvenn, som spilte en av låtene hans for meg. Men konserten ble mer en performance enn en konsert. Han har en enorm stemmeprakt og formidlingsevne. Akkurat nå jobber jeg med å få musikalen hans, The God that Comes, til Bergen. Jeg vet ikke ennå om vi klarer det.
Det er betryggende å vite at mannen bak noen av årets viktigste kulturbegivenheter i Bergen faktisk er en mann som setter musikken først. Så har han også vært med siden begynnelsen i 1993, da festivalen vi nå kjenner som Bergenfest ble etablert.
– Det beste jeg vet, er når jeg møter folk på gaten som sier at det vi gjør er viktig for dem.
CVen hans inneholder både et hovedfag i massekommunikasjon og kulturformidling (hovedoppgaven hans handler om Festspillene i Bergen), ti år som leder av Vestlandsavdelingen til Norsk forfattersentrum (frem til 2001) og to år i Stageways management- og konsertavdeling.
Stiller opp for Garage
– Og så endte du opp med selveste drømmejobben?
– Hehe. Mange tror nok det. Ja, jeg er privilegert som får jobbe med det som jeg liker best. Men det følger med mye administrasjon, med ansvar for personal, økonomi og HMS. Jeg må sørge for at ti kollegaer får lønn hver måned, og at vi har en sunn drift. Alt skal fungere. Bergen Live skal være en organisasjon med et godt omdømme; det er alfa og omega.
At dette er mer enn tomme ord viste de før jul, da de hjalp Garage med å betale husleien etter at eierne bak det populære utestedet gikk med 1,3 millioner i underskudd.
– Garage er viktig for den delen av kulturlivet vi i Bergen Live tilhører, og det er helt naturlig å hjelpe dem med et lån så de kan komme seg over kneiken, sier Nes.
– Musikkmiljøet i Bergen er lite, og da er det viktig at vi bidrar med å hjelpe hverandre der vi kan. Garage har betydd mye for mange som jobber i Bergen Live, og for mange av artistene som vi har jobbet med opp gjennom årene.
Selv kan Bergen Live se tilbake på et år med 142.000 solgte billetter, og en omsetning på 123 millioner. Den private stiftelsen som står bak Bergenfest er ikke en del av dette. Den har ingen fast ansatte, og kjøper administrative tjenester fra Bergen Live, som også fungerer som økonomisk garantist for festivalen.
Bergens eget Roskilde
Bergenfest begynte i 1993, da under navnet Ole Blues, men har siden 2005 gått under det navnet som den kler best. Etter at festivalen flyttet inn på Koengen i 2012, har den vært intet mindre enn Bergens eget Roskilde, med artister på en rekke scener. Det eneste som mangler, er en egen festivalcamping. Sist sommer ble det solgt 30.000 billetter, inkludert 8.000 til skoleelever og barnehagebarn på Bergenfest Ung. Omsetningen var på 23 millioner, noe som betyr at festivalen går omtrent i null.
– Rundt 18,5 millioner av omsetningen er billettinntekter, noe som sier litt om hvilken skjør blomst festivaldrift er. Men det er blitt en kjempefin festival, sier han.
– Været er vel en utfordring her i regnbyen?
– Egentlig ikke. Jeg er imponert over publikum, som stiller opp med stor entusiasme, selv om det faller noen dråper. Det vi merket mest i fjor, var valutasvingningene. Norsk krone har svekket seg, slik at en dollar kostet 30 prosent mer enn året før og en euro 20 prosent mer. Det har stor betydning når vi handler artister for 14 millioner. Heldigvis tar vi inn igjen en del på salg av mat og drikke under festivalen.
Bergen Live hadde også noen bra egne arrangementer i fjor sommer. 22.500 billetter ble solgt til Paul McCartneys aller første bergensbesøk, mens Kygos Cloud Nine-festival kunne notere seg for det største publikummet noensinne i Bergen med nesten 24.000 solgte billetter.
Sommerens største navn
– Får vi noen tilsvarende store konserter til sommeren?
– Hehe. Vel, Robbie Williams kommer, han er jo en showmann av dimensjoner, og verdensturneen hans er den største som er på veien i 2017. Arenaartisten og superstjernen Ellie Goulding kommer til Bergenfest, men det største navnet for mange blir nok The Weeknd, som spiller på Koengen 4. juli. Han er verdens største og mest aktuelle artist akkurat nå. Dette blir også den eneste konserten i Norge, noe som jeg ser på som en tillitserklæring til Bergen Live.
Han nevner også Highasakite, som stiller med egen konsert på Plenen til sommeren, og Aurora, som er tilbake på Bergenfest etter at hun sjarmerte samtlige fremmøtte da hun stod på festivalens største scene i 2015.
– Hvilke artister drømmer du om å få til Bergen?
– Jeg har lært meg at det har ingen hensikt. Vi er superprivilegerte som får jobbe med de største artistene i bransjen. Noe av det viktigste vi gjør, er å få overført til lokale og andre norske artister noe av det vi lærer om profesjonalitet og gjennomføring.
– Er det noen av de største stjernene som du har satt ekstra stor pris på?
– Leonard Cohen i 2012, svarer han, uten betenkningstid.
– Det var en av de fineste konsertene vi har hatt. Det er ikke så ofte at jeg treffer artistene, men jeg fikk prate litt med Leonard Cohen. Han var en gentleman; varm og fin. Neil Young også. Om 200 år er han like stor som Beethoven. Han har mye på hjertet.
Soul fra Caledonia
Frank Nes trekker også frem Jackie Leven, en artist som gjorde flere konserter i Bergen før han døde i 2011, 61 år gammel.
– Jeg var agenten hans i Skandinavia siden 1994, og tilbrakte mye tid sammen med ham, forteller han.
– Han var ethvert plateselskaps mareritt, siden han ga ut album etter album på løpende bånd. Det er mye gull i låtkatalogen til den på alle måter store mannen.
– Jeg husker ham best fra Doll By Doll-tiden, og har lest at noen av platene deres nærmest ble spilt inn i LSD-rus, kommenterer jeg.
– Åja, han fortalte en del om det. Soloplatene hans er mer «celtic soul», svarer han, og trekker spesielt frem Fairytales for Hardmen (1997), Shining Brother, Shining Sister (2003) og Gothic Road (2010) – og ikke minst comeback-platen The Mystery of Love Is Greater Than The Mystery of Death (1994).
– Det er så mye fint på den. Låt nr. 3, Call Mother A Lonely Field, er helt nydelig.
Albumet med det lange Oscar Wilde-sitatet (fra Salome) i tittelen hadde en lang tilblivelseshistorie. Jackie Leven begynte arbeidet med sin første soloplate etter at Doll By Doll gikk hver sin vei i 1983. Så ble han slått ned på gaten og nesten kvelt, noe som gjorde at han ikke klarte å snakke på to år. Han hadde mye smerter, og ble etter hvert avhengig av heroin.
En evig kriger
Frank Nes begynte å jobbe med Jackie Leven i 1994, da han endelig kunne slippe den første soloplaten, og fulgte ham like frem til han døde av kreft i 2011.
– Begravelsen var sterk. De spilte Doll By Doll-låten Main Travelled Roads over høyttalerne i kirken.
Han forsvinner en liten stund, og kommer tilbake med et vakkert hefte fra seremonien, der den selv-profetiske teksten fra Doll By Dolls debutplate er trykket: «Eternal is the Warrior / who finds beauty in his wounds».
Vi blir stille et øyeblikk, mens tankene går til den romantiske skotten, sannsynligvis flasket opp på Robert Burns, William Blake – og Van Morrison.
– Hip hop og moderne soul har også mange store lyrikere, sier jeg, for å flytte samtalen litt tilbake til Bergen Live.
– Michael Kiwanuka spilte i sommer, men når får Bergen se artister som Erykah Badu, Kendrick Lamar, D’Angelo, Frank Ocean, Jay-Z og Beyoncé?
– De fleste av disse er for store og dyre for Bergenfest, men vi kunne gjerne arrangert egne konserter med dem. D’Angelo kommer til Europa til høsten, og det hadde vært kjekt å få ham hit da. Jeg så Beyoncé i sommer, og det var helt fantastisk. Noen artister må jeg bare erkjenne at vi må reise ut av Bergen for å se.
