ET LIV I MUSIKKENS TJENESTE: – Mariss Jansons hadde ikke hørt Leif Ove Andsnes, så jeg sendte ham et kassettopptak fra festspillkonserten. Han ble så begeistret av det han hørte at han inviterte ham med som solist i Edinburgh, forteller Kjell Wernøe om en av de norske talentene han har hjulpet opp og frem. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Musikkens verdi i et bergensk kjøpmannshjem

Etter å ha tilbrakt en ettermiddag i Kjell Wernøes (80) inspirerende selskap, ble jeg nødt til å lese Oscar Wildes eneste roman, den sterkt selvbiografiske Bildet av Dorian Gray, på nytt. Etterpå tok jeg fatt på Wernøes egen selvbiografi Følgesvenner – Bilder fra en utvikling, som nylig kom ut på Bodoni forlag.

Det er kanskje noe vidløftig å sammenligne den bergenske impresarioen (han foretrekker selv yrkestittelen «følgesvenn», derav bokens tittel) med den irske dramatikeren og poeten, og det gjør jeg da heller ikke.

– Det snakkes hele tiden om «musikkindustrien»; som om musikk er et industrielt produkt som bare er verdt noe i kroner og ører.

Det som slo meg, var derimot at begge er størrelser som har dedisert et helt liv til tjeneste for kunsten; Wilde gjennom måten han fletter egne tanker om musikk og kunst inn i de litterære verkene, Wernøe gjennom sitt utrettelige arbeid for å fremme komponister og utøvere av klassisk musikk.

Oscar Wilde mente selv at de tre sentrale romanfigurene i Bildet av Dorian Gray var «refleksjoner» av ham selv: «Basil Hallward is what I think I am: Lord Henry is what the world thinks of me: Dorian is what I would like to be – in other ages, perhaps» skrev han i et brev til politikeren Ralph Payne. Kort forklart er da Basil Hallward kunstneren, Lord Henry den noe overfladiske levemannen og Dorian Gray den unge narsissisten.

«We can forgive a man for making a useful thing as long as he does not admire it. The only excuse for making a useless thing is that one admires it intensely. All art is quite useless» slår Wilde fast i forordet til romanen. Det lyder nærmest som en estetisk programerklæring.

EVENTYRET OM PRO ARTE

MUSIKERNES FØLGESVENN: I den nye selvbiografien forteller Kjell Wernøe om møter og samarbeid med mennesker og virksomheter innen det norske og internasjonale musikklivet, gjennom en epoke preget av store kulturelle, sosiale og politiske endringer.

Wernøe gir oss en mer ydmyk programerklæring når han i innledningen til Følgesvenner skriver om hvordan det først og fremst er andres skaperkraft som har påvirket ham:

«Jeg blir på en måte vekket til aksjon, til medskapende i det som utspiller seg i musikken og på scenen. Dermed blir også selve kunstbegrepet med ett utvidet. Konsekvensen av det må være at tilstanden av oppmerksomt nærvær kan åpne opp for dypere innsikter som man kan betjene seg av på mange av livets områder, også innen kunsten. Man blir selv en kunstner.

Bokens omslag viser Orfeus og Eurydike, malt av Jean-Baptiste Camille Corot. Den gamle myten om de to unge elskende er velkjent. Etter at Orfeus har spilt så vakkert på lyren at han har fått hele underverdenen til å gråte, får Eurydike lov å vende tilbake til de levendes verden.

– Den unge kvinnen er gudesønnens skaperkraft. Det var jo den han hadde tapt, og skulle få lov til å hente tilbake. Under vandringen mot lyset og fremtiden måtte han ikke tvile på at skaperkraften var med ham, forklarer Wernøe, som for et øyeblikk blir litt drømmende i blikket. Så ser han rett på meg, med klare øyne.

– Vi vet hvordan det gikk. Orfeus vendte seg mot skaperkraften, og da svant den tilbake i skyggene. Tillit til fremtiden bygger vi med våre skapende evner og krefter, og de må pleies og næres på veien.

Der har du Wernøes virksomhet gjennom et langt liv oppsummert i én kort setning. Eventyret, for det er et eventyr, om enkeltmannsfirmaet Pro Arte Kulturkontor, begynte i 1986. Han var da 48 år, og hadde nettopp solgt familiebedriften Wernøe og Gulbrandsen til Kodak.

VALGTE MUSIKKEN

– Jeg fikk tilbud om å fortsette i fotobutikken, men valgte å jobbe for norsk musikkliv i stedet, forteller han.

– Du var i en heldig økonomisk situasjon?

– Tillit til fremtiden bygger vi med våre skapende evner og krefter, og de må pleies og næres på veien.

– Det vil jeg ikke si. Jeg tok med meg en liten fallskjerm på 300.000 kroner over tre år, så det var min kone som holdt liv i familien i de første årene, før jeg begynte å tjene penger. Hun gikk til rektoren på Varden skole, og sa at hun ville starte skolefritidshjem. Det fikk hun også.

Kjell Wernøe så hvordan de første fruktene av høyere musikkutdanning i Norge modnet, uten at det fantes et apparat for å hjelpe norske musikere ut i verden. Dette ble begynnelsen på Pro Arte.

– Jeg følte meg kompetent og kapabel, selv om jeg ikke visste noe om det, og tiden var overmoden. Ingen visste at det fantes fremragende talenter i Norge.

NORDMANN I CARNEGIE HALL: Leif Ove Andsnes foran New York-debuten i Weill Recital Hall (konsertsal I Carnegie Hall). (Foto: Privat)

Da det ryktes at noen hadde startet slik virksomhet, tok det ikke lang tid før noen meldte seg. Den første var cellisten Truls Mørk. Han hadde allerede vunnet flere internasjonale priser. Senere kom flere navn til, navn som i dag er velkjente både nasjonalt og internasjonalt – blant andre Leif Ove Andsnes, Håkon Austbø, Ole Edvard Antonsen, Henning Kraggerud, og dirigentene Kjell Seim og Bjarte Engeset.

– Det betød vel en del at dirigenten Mariss Jansons gjorde suksess med Oslo Filharmoniske Orkester?

– Det stemmer. For oss skjedde det to vesentlige ting i 1988. Det ene var at Truls Mørk var solist med Oslo-filharmonien, det andre var at Leif Ove Andsnes, som tidenes yngste solist, spilte Griegs A-mollkonsert under Festspillene i Bergen.

SUKSESS I LONDON OG EDINBURGH

Året etter ble Oslo-filharmonien invitert både til BBC Proms i London og Edinburgh-festivalen. Mariss Jansons ville da ha med Truls Mørk som solist i Elgars populære cellokonsert.

– Mariss hadde ikke hørt Andsnes, så jeg sendte ham et kassettopptak fra festspillkonserten, forteller Wernøe.

Jansons ble så begeistret av det han hørte at han inviterte ham med som solist i Edinburgh. Dermed hadde Wernøe allerede to norske solister i stallen som var i ferd med å ta steget over i en internasjonal musikkarriere.

For at de to solistenes internasjonale debuter skulle ha størst mulig effekt, var det viktig å sørge for at de rette personene fikk dette med seg. Wernøe tok runden for å be om sponsormidler, men fikk nei både fra Kulturdepartementet og næringslivet. Til slutt fikk han en avtale med British Petroleum.

Dette var akkurat nok til å kjøpe opp de siste 137 (!) billettene til Proms-konserten i Royal Albert Hall. Disse ble så distribuert videre til en lang liste av bransjefolk. To dager før konserten kom så Truls Mørk til London – med armen i fatle.

– Han hadde arbeidet hardt hele sommeren, og visste ikke om han hadde styrke nok i armen til å spille, forteller Wernøe.
– For en situasjon. Ingen sov godt den natten. Men han spilte en fantastisk konsert, og fikk vidunderlige anmeldelser i London-pressen. Det samme skjedde med Andsnes i Edinburgh. Siden var det bare for meg å legge sten på sten.

– Det ble fulltidsjobb?

– Mer enn det, uten at det var særlig innbringende. Nettoresultatet for meg i de første 15 årene var ikke mer enn som en vanlig førskolelærerlønn. Men det var interessant, og jeg ble kjent med mange mennesker.

MUSIKK I MARKEDSØKONOMIENS TID

Kjell Wernøe reiser seg; går og blar i noen papirer.
– Jeg har et notat her, sier han, og gir meg en utskrift av et leserbrev han har sendt til Klassekampen – skrevet som et tilsvar på en artikkel om at norsk popbransje «går så det griner».

I brevet, som ennå ikke er kommet på trykk, viser han til sitt eget nybrottsarbeid, som i motsetning til popbransjen ikke har mottatt en krone i offentlig støtte, og heller ikke blir omtalt i mediene – med unntak for «de få store stjernene» innen klassisk musikk.

«For årene 1992-2010 resulterte dette arbeidet i til sammen 813 engasjementer i utlandet og 1830 i Norge. I kroner utgjorde det til sammen 67 millioner i brutto honorar til artistene» skriver han. Vi får også vite at pressen glimret med sitt fravær da han overrakte hele sitt omfattende arkiv til Norsk Musikksamling. Leserbrevet ender i et lite hjertesukk: «I Norge er det dessverre mer enn bare en tendens at «antall» er målestokk for et lands kulturnivå».

Dette minner meg igjen om Wildes roman, der Lord Henry et sted kommer med en av sine mange kyniske aforismer: «Nowadays people know the price of everything and the value of nothing».

– Musikk har alltid vært butikk, men jeg reagerer på hvilke ord man bruker i dag, sier Wernøe.
– Det snakkes hele tiden om «musikkindustrien»; som om musikk er et industrielt produkt som bare er verdt noe i kroner og ører.

Han viser til den tysk-jødiske filosofen Günther Anders (1902-1992), som i hovedverket Om det antikverte ved menneskeheten (1956) skrev at kunstneriske ideer og frembringelser ikke lenger tilhører fellesskapet, men er blitt omsettelige goder.

– Han hevdet at det som skulle være en gave til menneskene i dag er gjort til gjenstand for kjøp, salg og arveoppgjør, og slik markerer en endelig seier for kulturindustrien over kulturen, utdyper han.

KULTURLIVETS OLYMPIATOPP

– Det finnes dessverre ikke et markedsgrunnlag i Norge for den type virksomhet jeg har drevet. Markedet er allerede ganske lite for klassisk musikk, og konsertarrangørene er stort sett bare interessert i de store navnene.

– Du mener at Staten burde tatt et større ansvar for å promotere norske musikere?

– Ja. De støtter Music Norway, som gjør en relevant jobb for populærmusikken. Men kunstmusikken har en annen – hva skal man si – den drives ikke på samme måte.

Nå går det litt fort i svingene her, så jeg må bare avbryte impresarioens ordflom for et øyeblikk, og forklare at Music Norway opprinnelig var to organisasjoner. Den ene var det private aksjeselskapet Music Export Norway, som jobbet for å styrke (hovedsakelig) norsk populærmusikk internasjonalt.

Dette selskapet fusjonerte i 2011 med Norsk Musikkinformasjon (MIC), som opprinnelig var etablert av Norsk kulturråd og Norsk Komponistforening med det formål å stimulere til økt bruk av norsk profesjonell musikk.

Kulturdepartementet fulgte opp denne satsingen da de, sammen med Cultiva og Sparebankstiftelsen DNB, stiftet Talent Norge i 2015. Hensikten var å få frem flere norske musikere i verdensklasse, eller som daværende kulturminister Torhild Widwey uttrykte det til Dagbladet høsten 2014: «Vi skal lære av konseptet Olympiatoppen. Den suksessen tror vi kan overføres til kulturen».

– Hun lovet å få frem «flere Andsneser i verdenstoppen». Det måtte jeg bare svare på, sier Wernøe, etter å ha forklart alle de ulike krumspringene rundt regjeringens satsing på norsk musikk.

Resultatet ble en lengre kronikk i Klassekampen, der Wernøe konkluderte med at «kunstnerisk arbeid har større dimensjoner enn å sikre utøveren stjernestatus i underholdningsbrtansjen. Arbeidet er å bestrebe seg på å tilføre andre mennesker noe av en høyere kategori. Noe som kan oppleves og erfares som betydningsfullt for det å være menneske».

STORE OPPLEVELSER

– Jeg regner med at du har hatt mange slike opplevelser selv gjennom årene. Er det noen av disse som sitter ekstra godt i?

– Hva skal man si; det er vanskelig å plukke ut noe bestemt. Det har vært veldig mange minneverdige konserter; hver av dem unik på sin måte, sier han, og forsvinner inn i tenkeboksen i noen lange sekunder.

– Egentlig er det et… (han trommer med fingrene på bordet, trekker pusten) …spørsmål som er fryktelig vanskelig å svare på. Det har vært så mange forskjellige opplevelser. Noen har føltes som helt eksistensielle, andre har vært av en helt annen karakter – enten det har vært en fantastisk operette eller en imponerende solistprestasjon, sier han.

– Når det er sagt, så kan jeg gjerne legge til at svært virtuose fremførelser ikke gjør så stort inntrykk på meg dersom de ikke samtidig klarer å gi følelsen av at musikken kommer innenfra. Det er mye jeg ikke kan, men intuisjonen har aldri sviktet meg. Jeg klarer å skille mellom hva som er godt og hva som er dårlig, og jeg kan vurdere om det bare er følelser eller bare virtuositet.

– Fikk du oppleve Pablo Casals?

– Nei, men jeg har en gammel LP-plate med ham, der du kan høre på smattingen at han spiller med pipen i munnen. Men høsten 1973 var jeg tilfeldigvis på en konsert i Royal Albert Hall der Yehudi Menuhin var solist. «I just got a message that my dear friend Pablo Casals has passed away» sa han da han kom inn på podiet.

Den verdensberømte fiolinvirtuosen løftet så instrumentet sitt opp til haken, og spilte de første tonene fra en av Beethovens romanser. Så får han «bueskjelv», og må stoppe spillingen.

– Han var så beveget av tanken på hva han nettopp hadde hørt at han ikke klarte å få kontroll på fiolinbuen. Det ble for sterkt.

SJELENS SPRÅK

– Så er vel også musikk sjelens og følelsenes språk?

– Ja, men den kan ikke bare være følelser. Det som kommer fra følelsene våre, intuisjonen, vårt sjeleliv, må møtes med… (han former hendene til en skål) … noe av høyere kategori; en form.

– Sofia Gubaidulina sier at hun ofte får spørsmål om hun er moderne eller ikke. Da svarer hun at dette for henne er komplett likegyldig, fortsetter Wernøe, og siterer den russiske komponisten direkte fra hukommelsen:

«Jeg bygger ikke mine verk som jeg bygger et hus; etasje for etasje. Jeg dyrker dem frem. Fra begynnelsen av hører jeg det hele. Så jeg har mine røtter i mange kulturer. Hvis man kan sammenligne det med et tre eller en plante som vokser, og som hvert år folder seg ut på nytt, så er bladene formmessig betraktet gamle, men hvert år også nye».

– Jeg vet ikke om det er ordrett sitert, men det er omtrent det hun sier. Jeg ble kjent med henne under arbeidet med verket Fachwerk («bindingsverk»), som hun dedikerte til akkordeonisten Geir Draugsvoll fra Voss.

Dette er et musikkstykke skrevet for bajan (klassisk akkordeon), perkusjon og strykeorkester, inspirert av den spesielle byggeteknikken det har fått navn etter. Kjell Wernøe var «executive producer» da plateselskapet Naxos gjorde den første innspillingen av Fachwerk i 2011 – fremført av Trondheim Symfoniorkester dirigert av Øyvind Gimse, og med Draugsvoll som solist.

EN MUSIKKHISTORISK BEGIVENHET

– Sofia Gubaidulina er årets festspillkomponist, og Fachwerk er et av verkene som skal fremføres – igjen med Geir Draugsvoll som solist. Dette må vel glede ditt 80 år gamle hjerte?

– For meg er det en begivenhet at vi endelig, etter alle disse årene, ikke bare får høre fiolinkonserten Offertorium, men også Fachwerk. Dette er et av hennes hovedverker, skrevet i samarbeid med Geir Draugsvoll, som hun regner som en genial fortolker av musikken hennes.

Festspillene fikk faktisk allerede i 2004, på Wernøes initiativ, tilbud om uroppførelse av Fachwerk i anledning at komponisten fylte 75 år i 2006.

– Denne muligheten «havarerte» etter at daværende festspillsjef Bergljót Jónsdóttir fikk reisepass av festspillstyret. Så jeg gir gjerne Anders Beyer skryt for at Festspillene endelig får presentert Fachwerk; komponert til og med Geir Draugsvoll fra Voss – som mange regner som en av vår tids fremste utøvere på klassisk akkordeon.

– Du setter henne høyt?

– Jeg mener at Gubaidulina er en av de største komponistene fra vår egen tid. Fra de senere årene kan jeg gjerne trekke frem fjorårets oppførelse i Nidarosdomen av hennes nye oratorium, Om kjærlighet og hat. Det var en helt særegen opplevelse, med stort kor og orkester, og fremragende solister. NRKs reporter kalte det for en musikkhistorisk begivenhet. Det tror jeg alle som var der kan skrive under på.

Kjell Wernøes selvbiografi Følgesvenner ble utgitt i januar på Bodoni Forlag. Sofia Gubaidulina er årets festspillkomponist.

FREMMER NORSK MUSIKK INTERNASJONALT: Kjell Wernøes utstillingsstand på en bransjemesse i New York, 1996. (Foto: Privat)

Fakta

Kjell Wernøe

  • Kjell Wernøe (f. 1938 i Bergen) er utdannet elektroingeniør fra Göteborg. Fra 1962 til 1985 var han driftsingeniør og meddisponent i fotofirmaet Wernøe & Gulbrandsen i Bergen.
  • Som aktiv amatørmusiker var Wernøe fra 1963 medvirkende og formann i Bergens Handelsforenings Orkester, og senere i Collegium Musicums Orkester.
  • I perioden 1979–1986 var han president i Norske Symfoniorkestres Landsforbund (NASOL), hvor han nå er æresmedlem. Wernøe har også vært aktiv i norske og internasjonale musikkorganisasjoner.
  • I 1986 etablerte han enkeltmannsforetaket Pro Arte Kulturkontor, som i løpet av de siste 30 årene har generert konsertoppdrag for unge norske musikere over hele verden. Det omfattende arkivet fra denne virksomheten ble nylig overdratt til Nasjonalbiblioteket (Norsk Musikksamling).
  • Wernøe har også vært bakmann for et stort antall plateinnspillinger med norske musikere, og har forelest for musikkstudenter ved flere norske universiteter.
  • Siden 2009 har han også, sammen med sin kone Mette Wernøe, engasjert seg i kulturarbeid for førskolebarn ved Baraka Integrated Child Developing Centre i landsbyen Randago i Kenya.
  • Kjell Wernøe ble i 2011 tildelt Kongens Fortjenstmedalje.
ÅRETS FESTSPILLKOMPONIST: – For meg er det en begivenhet at vi endelig, etter alle disse årene, ikke bare får høre fiolinkonserten Offertorium, men også Fachwerk, sier Kjell Wernøe, som gjennom årene har hatt et tett samarbeid med den russiske komponisten. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Fakta

Sofia Asgatovna Gubaidulina

  • Født 24. oktober 1931 i Tsjistopol, Russland.
  • Eksamen fra Kazans musikkskole i 1949 med klaver, Kazans konservatorium 1954 med hovedfag i klaver, bifag i komposisjon.
  • I 1959 avla hun eksamen fra Moskvas konservatorium med hovedfaget komposisjon.
  • Gubaidulina har levd av å være komponist siden 1965.
  • Hun var medstifter av improvisasjonsgruppen Astreja i 1975.
  • Siden 1991 har hun oppholdt seg i Hamburg på grunn av politiske omstendigheter i Russland.

Verker av Sofia Gubaidulina under Festspillene 2018

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this