VANSKELIG PROSESS: – Det har vært en lang og vanskelig prosess som har fått modne seg over tid både for meg og søstrene mine, sier Rune Andersen om veien frem mot forestillingen Lykkeliten. (Foto: Dag Magne Søyland)

Mørk hemmelighet ble scenesuksess

I høst fortalte Rune Andersen sin og søstrenes historie om deres voldelige far. Nå har han tatt historien til scenen, og denne uken har forestillingen Lykkeliten bergenspremiere på DNS.

– Hvis vår historie kan hjelpe ett eneste barn, så er det verdt det.

Det var i fjor høst at Rune Andersen og hans tre søstre fortalte sin historie i Vårt lille land på TV 2. De fire søsknene gjemte seg i trappeoppgangen i blokken hvor de bodde, hvor de søkte tilflukt fra sin voldelige og alkoholiserte far.

Nå forteller Andersen historien fra scenen i forestillingen Lykkeliten, og kommer til Bergen denne uken. Han forteller om en lang og vanskelig prosess før hans opplevelse ble en teaterforestilling.

OVERVELDENDE RESPONS

– Det har fått modne seg over tid både for meg og søstrene mine. Jeg har i en del år vært ambassadør for Stine Sofies Stiftelse, der en barndom uten vold har vært og er et hovedsatsingsområde. Gjennom de oppdrag jeg har hatt for stiftelsen har jeg hatt mange og sterke samtaler med Ada Sofie Austegard. Der har også min barndom kommet opp, og det var Ada som først sådde frøet om at dette burde bli en teaterforestilling. Det var først helt utenkelig for meg, sier Andersen.

De fire søsknene hadde ikke snakket om opplevelsene i barndommen på 40 år.
– Adas råd var helt klart: «Snakk om det»! Og etter å ha tatt dette opp med mine tre søstre, og hver og en med våre barn og familier, så konkluderte vi: Hvis vår historie kan hjelpe ett eneste barn, så er det verdt det.

Andersen fortalte en flik av historien under åpningen av Stine Sofie-senteret for to år siden. Hans søstre satt i salen, og de tenkte at det skulle bli med det. Responsen og tilbakemeldingene var overveldende.

– Dette var mye større og angikk enda flere enn vi hadde forestilt oss. Så Tok TV 2 og Vårt lille land-redaksjonen kontakt, og spurte om vi kunne tenke oss å dele vår historie med resten av landet. Vi valgte først å ikke gjøre det, men etter grundige diskusjoner og samtaler, så endret vi på den avgjørelsen, forteller komikeren.

«HAN DERRE KOMIKEREN»

Parallelt med dette tok regissør Pål Mangor Kvammen kontakt med Andersen og viste ham forestillingen 700 Sundays med Billy Crystal. Det gjorde inntrykk på sørlendingen.

– Lykkeliten er en forestilling som spiller både på de mørke og dype tonene i livet, men også de lyse og lette.

– Vi fant ut at vi ville forsøke å lage en teaterforestilling av min historie, og vi satte i gang med å skrive. Jeg snakket, Pål skrev. Det er viktig å understreke at selv om min historie involverer mine tre søstre også, så er det jeg som forteller den på vegne av meg selv.

– Men søstrene mine har vært uvurderlige i både skriveprosessen og i gjenkallingen av scener og hendelser, så uten deres hjelp og støtte, så hadde ikke Lykkeliten blitt noe av.

– Karl Ove Knausgård fikk sterk motstand, spesielt fra farens bror – har du fått reaksjoner fra familien?

– Det har utelukkende vært positive tilbakemeldinger fra min familie. Min far har en bror som lever. Han har ikke hatt noen innvendinger mot at jeg forteller historien. Det at Knausgård og andre mer eller mindre kjente mennesker står frem og forteller sine historier, har snarere gjort det vanskeligere å fortelle min. Jeg ønsker ikke å være «han derre komikeren med den vonde barndommen».

Derfor understreker Andersen at det er viktig for ham å nyansere bildet. For som han sier selv: Han opplevde «sabla mye bra».

– Jeg møtte mange flotte mennesker som var der for meg – søstrene mine, mamma, besteforeldrene mine, naboer og en lærer – og jeg kan takke dem for at jeg er her i dag. Og jeg opplevde mye moro også. Humoren har vært det viktigste verktøyet jeg har hatt til å håndtere de kjipe og vonde opplevelsene. Det har i sum vært mye mer morsomme, fine og gøye hendelser i livet mitt enn det har vært triste. Derfor er Lykkeliten en forestilling med veldig mye humor i. Det er en forestilling som spiller både på de mørke og dype tonene i livet, men også de lyse og lette.

BARN ER LOJALE

– Kan det være at dette også er terapi for deg?

– Barn er de mest lojale vesener som finnes. Og de mest sårbare. Når pappa slo var vår første tanke: Hva galt det var vi hadde gjort som hadde fortjent det. For barnet har så lett for å påta seg all skyld. Det gjorde også vi. Og vi bærer det med oss resten av livet.

– For min del har det nok også en terapeutisk effekt. Det å snakke om det har vært av stor betydning ikke bare for meg, men også for oss fire søsken. Det hjelper med å plassere ansvar, akseptere det som har hendt, og til å komme ut av offerrollen og ta tak i eget liv. Å ikke la det som er vondt i fortiden, som andre har påført meg, få lov til å styre livet mitt i dag i negativ retning. Jeg vil ikke ha noen offerrolle, har aldri villet det. Det å jobbe scenisk med Lykkeliten og tematikken rundt den, har helt klart hjulpet meg i den erkjennelsen.

– Barn er veldig beskyttende, selv når mor eller far drikker eller slår; hvordan var det for deg?

– Barn er de mest lojale vesener som finnes. Og de mest sårbare. Når pappa slo var vår første tanke: Hva galt det var vi hadde gjort som hadde fortjent det. For barnet har så lett for å påta seg all skyld. Det gjorde også vi. Og vi bærer det med oss resten av livet.

– Men ved å snakke om mine erfaringer, og fortelle alle de som har opplevd lignende ting sier jeg: «Hei, jeg er en av dere! Det går an å få et godt liv på tross av det vi har opplevd. For det er ikke din skyld det som hendte. Det er aldri barnets skyld.»

Andersen vil forsøke å bidra til å plassere ansvaret der det hører hjemme. Hos overgriperen.

– Og hos meg het han pappa. Han hadde også sin historie. Det kan være med på å forklare og til og med kanskje forstå. Men aldri forsvare!

STILLESTE GUTTEN

– Jeg tenker at du må ha kjent på et sinne også, som barn – tok du det ut i skolegården eller på andre måter?

– Jeg reagerte med å bli et veldig stille barn. Jeg var stilleste gutten i klassen. Læreren min fra den gang skrev til meg etter at Vårt lille land ble vist på TV: «Du var ikke bare en stille gutt. Du var lydløs.»

Denne læreren heter Reidar Ringereide, og han var med på å gjøre den store forskjellen for Rune Andersen.

– Han så meg, hørte meg og løftet meg fram. Stemmen hans er faktisk med i forestillingen. Det er et varmt og godt øyeblikk.

Andersen opplyser at det er 30 år siden faren døde, og at det ikke har vært av hensyn til farens ettermæle at det har gått så lang tid før han fortalte historien.

– Dels har det vært fordi jeg ikke har villet det, eller orket det. Det har vært en del av mitt liv jeg egentlig ikke har villet vedkjenne meg. Men rett etter at pappa døde, så spurte jeg mamma hva hun tenkte om at jeg kanskje kom til å fortelle historien vår en gang. Da svarte hun: «Det synes jeg du skal gjøre, Rune. Men vær så snill å vent til jeg ikke er her mer». Mamma døde 10. september i fjor.

– Du åpner en ny dør her når det gjelder ditt arbeid som komiker – hvordan har du opplevd arbeidet og dessuten responsen med Lykkeliten?

– Det er med på å gjøre meg til et helt menneske. Når jeg går på scenen og ser ut over publikum, så tenker jeg at her sitter det like mange historier som det sitter publikummere. Noen har gode historier, noen har vonde. Og jeg har begge deler.

Veldig mange har begge deler.

RØRT OG GLAD

Responsen fra både publikum og presse har vært overveldende, forteller Andersen, og det har ikke gått en dag siden i fjor høst, uten tilbakemeldinger fra folk på gaten, mailer, tekstmeldinger, brev og meldinger på sosiale medier.

– Da VG skrev etter premieren på forestillingen at den burde foreskrives på blå resept, ble jeg både rørt og glad. Ikke bare på vegne av meg selv, men på vegne av alle de barna som står i dette daglig og som kanskje nå tør å si ifra, at voksne rundt dem tør å si ifra, og som viser en anerkjennelse for et stort samfunnsproblem. Og at slik skal vi ikke ha det.

Som komiker har han blitt vant til å bruke humor i formidlingen. Lykkeliten har mye humor i seg. Både parodier og ville og rare typetegninger.

– Om jeg skal parodiere Hans Wilhelm Steinfeld, Knut Arild Hareide eller Kongen, er det alltid gjort med humor og med hjerte. Selv om kanskje ikke Hans Wilhelm ser det helt på samme måte, sier Andersen.

Han mener at å bruke humor som redskap for å nå frem med et budskap er som en liten universalnøkkel.

– Humor signaliserer behovet for distanse, men også et håp. Det finnes alltid et håp. Mister vi det, så mister vi alt. Lykkeliten gir håp. Og litt tårer. Og masse latter, sier Rune Andersen.

Lykkeliten har bergenspremiere på DNS 7. juni.

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this