Felleskjøpet
AFRIKANSK DIVA: Oumou Sangaré synger lidenskapelig og intenst med en nydelig stemme.

Merci beaucoup, Oumou!

Grasiøst og elegant nærmest svevet den maliske sangfuglen inn på scenen, 20 minutter forsinket. Hun utstrålte styrke og autoritet, og fikk et fullsatt USF Røkeriet til å ta fullstendig av på tett og svett afrikansk dans under gårsdagens Nattjazz-konsert.

Halvannen time senere, etter en rekke «merci beaucoup», går hun av scenen, og publikum stormer til baren, der det forbilledlig er gjort klar en rekke vannmugger og plastglass. Er det noe Nattjazz kan, så er det å ta vare på publikum.

Hun har hundre prosent kontroll på bandet; et lite nikk, og gitaristen stopper soloen; en håndbevegelse, og trommeslager og bass kickstarter låten.

Så er det også nærmest en supergruppe Oumou Sangaré har samlet rundt seg, ikke fordi musikerne er stjerner i seg selv (vel, noen av dem er faktisk det; både den fantastiske andrevokalisten/danseren Kandy Guira (fra Burkina Faso), gitaristen Guimba Koyate, og Abou Diarra på kamele ngoni (vestafrikansk strengeinstrument) er kjente artister både i hjemlandet og i Frankrike), men fordi de alle er musikere av ypperste klasse.

I tillegg til de nevnte har de en helt fantastisk bassist i Elise Blanchard, som makter å se helt uanstrengt ut selv når hun spiller en syngende solo, en fransk trommeslager (Jon Grandcamp) som, ifølge Oumou Sangaré, «plays like an african», en tangentspiller (Alex Millet) som henter frem både spacesynth og går i surklende hammondorgel-dialog med strengeinstrumentene, og enda en andrevokalist/danser i Emma Lamadji fra Mali.

Oumou Sangaré selv står som en bauta, ofte med armene enten rett ut eller med talende bevegelser, mens hun synger lidenskapelig og intenst med en nydelig stemme som jeg er sikker på spenner over flere oktaver. Hun har hundre prosent kontroll på bandet; et lite nikk, og gitaristen stopper soloen; en håndbevegelse, og trommeslager og bass kickstarter låten.

«We will bring you to Mali tonight» sier hun på haltende engelsk (hun kommuniserer mye med publikum på fransk, og etter latteren å dømme sier hun mye morsomt), og lover oss at vi skal få alle låtene fra hennes helt ferske album, Mogoya. Det gjør vi også, og det er tydelig at dette er kjent materiale; salen tar helt av når de får hitlåten Yere Faga – der hun på albumet har fått med den legendariske afrobeat-trommeslageren Tony Allen (kjent både fra mange år i Fela Kutis ulike bandkonstellasjoner og via en lang rekke soloplater).

Publikum nekter å gi seg etter å ha svettet og danset sammen med bandet i 90 minutter.

Publikum er med fra første stund, og nekter å gi seg etter å ha svettet og danset sammen med bandet (enkelte av musikerne ikke bare danser, men hopper rundt på scenen) i 90 minutter. Etter 3-4 minutter kommer alle inn igjen, og fortsetter nøyaktig der de slapp; med at hele publikum synger med på signaturlåten hennes Yala (fra albumet Oumou, 2003).

Heldigvis har altså de vennlige sjelene i baren satt frem flere mugger med kaldt vann til publikum. Jeg fyller et plastglass, og med det i hånden går jeg mot utgangen sammen med Bergensmagasinets fotograf, som begeistret viser meg blinkskudd på blinkskudd fra konserten.

«Hei, dette går ikke» kommer det bryskt fra en mannsstemme idet vi nærmer oss utgangen. Jeg ser opp. «Du kan gå ut, men det glasset blir på innsiden» fortsetter han, en av Nattjazz’ frivillige vakter. «Eh, det er bare vann» forsvarer jeg meg. «Det hjelper ikke, sier den byråkratisk innstilte vakten, ber meg gi ham plastglasset, hvorpå han heller det ut foran seg.

Det er rart hvordan stemningen helt plutselig kan snu. Borte er den gode følelsen inne fra konsertlokalet, ødelagt av en frivillig som ikke har tålt den lille makten han er gitt. Men slik er det. Heldigvis har jeg en flaske cola i bilen, og en iPod der jeg har lagt inn flere av den afrikanske divaens album. Merci beaucoup, Oumou!

ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this