Hotspring Høstkupp
KRÅKEVIK I KRISTINS NATTKJOLE: – Den hjalp meg gjennom den berømte balkongscenen den gangen, så forhåpentlig hjelper den meg gjennom det store møtet med Erlend også, sier Herborg Kråkevik om Kristins nattkjole, som er sydd etter de samme målene som underkjolen hun hadde på under alle de andre kostymene sine i Romeo og Julie på DNS i 1999.

– Menneskenes hjerter forandrer seg ikke

Hvis de bare hadde vasket seg litt mer på 1300-tallet, kunne kanskje Herborg Kråkevik levd da. I det øvrige virker hun mest fornøyd med nåtiden.

Å gjøre et intervju med en skuespiller midt i en prøvetid er ikke en prøvelse, men det er en øvelse. Bergensmagasinet sitter nede i resepsjonen på Den Nationale Scene tidlig en onsdags morgen når Herborg Kråkevik kommer inn, vinterkledd. Vi hilser, hun vinker oss med opp i garderoben.

– Jeg tenkte at vi kunne snakke sammen mens jeg sminker meg, er det i orden?

– Ja, selvsagt.

– Foreldrenes forhold er skildret som forbilledlig, fordi de er venner. Det er ikke Kristin og Erlend. Det er begjær og lidenskap der, det stormer, det blir mye av og på.

Vel oppe i garderoben lukkes vi inn, og møtes av tett luft. Herborg åpner vinduet.
– Det blir lange dager her inne, luften blir deretter, sier hun, og tar ut remedier fra vesken og legger på bordet.
Blant annet en blomsterbukett. Har hun fått blomster på vei til jobben, før det er blitt ordentlig lyst ute, og før premieren?

Hun deler ut stoler i det smale rommet, som har sminkespeil på veggene med en lysrekke rundt, og veggene over er dekket av et mylder av fotografier av skuespillere, fra arbeidshverdagen under ulike produksjoner gjennom tidene. Kråkevik setter seg ned i sin egen stol, og begynner å ta frem sminkesakene.

– Jeg er så fornøyd, for jeg har fått satt på en vask hjemme før jeg gikk, og tatt ut av oppvaskmaskinen. En god dag!

I forbindelse med oppdraget på DNS har hun midlertidig flyttet mann og to døtre over fra Danmark, hvor familien vanligvis bor. Barna går på Steinerskolen.

– Hvordan går prøvene?

– Det spørs om du vil ha det optimistiske eller det pessimistiske svaret.

– Vi tar det optimistiske.

– Vel, i går var en god dag for meg. Da fikk jeg gjort en del scener i strekk, fremfor å gjøre en scene og stoppe, og så en scene til og stoppe. Sammenheng er viktig for å komme seg videre i tingene, sier hun.

Og kommer på noe helt annet: Vil fotografen kanskje ha en liten runde for å se etter gode steder å ta bilder? Ja takk, sier han, det var en god idé. Herborg ringer kommunikasjonssjef Silje Gripsrud, som kommer og tar fotografen med. Gripsrud kommuniserer assistansevilje.

HISSIG, LANGSINT OG STA

Det Kråkevik vil ha sammenheng i, er musikalen Kristin Lavransdatter, en storsatsing fra DNS, med Kråkevik i tittelrollen, over 25 aktører på scenen, musikk av Julian Berntsen og regi ved Svein Sturla Hungnes. I 2014/2015 spilte hun Petra i Hellemyrsfolket, der Berntsen var komponist og Gunnar Staalesen dramatiker; den best besøkte forestillingen på DNS gjennom tidene.

KRISTIN LAVRANSDATTER SOM MUSIKAL: Svein Sturla Hungnes har dramatisert storverket til musikal, og musikken er komponert av Julian Berntzen. (Foto: DNS)

Nå skal hun noen hundre år tilbake også fra det scenarioet, til det norske 1300-tallet, der Kristin så mye heller ville ha sin Erlend enn den allerede påtenkte Simon.

– Musikalsk og koreografisk begynner det å ta form nå, komme på plass, og det ser veldig fint ut, sier hun, mens hun fordeler et tynt lag krem i ansiktet og av og til snur seg mot journalisten.

– Nå først kan vi krype inn i rollene våre. Eller i alle fall jeg – jeg er litt treg til å finne ut av ting, til å forstå hva den og den scenen dreier seg om. Jeg jobber gjerne lenge her, sier hun, og peker på hodet, – før jeg klarer å flytte det ned hit, sier hun og peker på hjertet.

– Folk har forskjellige teknikker, noen har litt høyere tempo i tilnærmingen til rollen, og det tror jeg regissør Svein liker godt. Meg må han vente litt på. Men når det først kommer, da er det jo der.

– Den som venter på noe godt!

– Ja! smiler Kråkevik, og vender seg mot speilet igjen.

Hun lurte på, etter Hellemyrsfolket, om komponist Julian Berntsen virkelig kunne ha enda flere gode melodier i seg.

– Og det har han! Det han har skrevet på disse to årene, er blitt fantastisk flott. Grunntonen hans er litt melankolsk, valsete.

– Svein og Julian er begge høflige folk, men de bryner seg også på hverandre. Svein kan si: «Det var en fin sang, men litt for fin.» Fordelen er at dette verket er stort nok til at en kan flytte på ting.

– En ballade Julian skrev, som det var meningen at jeg skulle synge helt til slutt, fikk ny tekst og ble flyttet lenger frem, fordi Svein altså syntes den var for fin – den ble høystemt av plasseringen. Styrken til Julian er at han produserer hver dag, så det er en ganske stor bank der. Da går det an å være såpass fleksibel.

– Du spiller Kristin Lavransdatter fra hun er 16 år til hun er gammel enke. Hvor konstant er personligheten hennes?

– Hm. Jeg tror det er en kjerne der som er ganske konstant, fra hun er barn til hun blir gammel. Faren Lavrans sier flere steder, i hvert fall i romanverket, at han er redd for villsinnet hennes. Hun er både hissig, langsint og lidenskapelig.

– Faren tøylet disse sidene ved seg selv hele livet, han straffet seg selv for å ha dem. Han tillot seg bare å tenke de syndige tankene, mens Kristin lever dem ut. Og så tror jeg hun er utrolig sta. Det er en hjelp for henne gjennom livet, men også vanskelig, fordi hun dermed får en utfordring i møte med Erlend. Han er jo ubrukelig i det livet hun ser for seg. Det hjelper ikke å være sta.

FØLELSER OG FORHINDRINGER

For nye lesere, om jeg kan si det slik, kan vi legge til at Erlend kan ha mange kvaliteter, men stabilitet er ikke en av dem. Kanskje han kan ha en tvillingsjel i Paolo, som karakteren Rachel i TV-serien Friends beroliger Ross med at hun «bare» hadde sex med. Sammenligningen er selvsagt usaklig, men ikke på det helt borteste jordet.

– Undset var feminist på sin helt egne måte, hun ville ikke la seg binde av verken menn eller kvinnesaksforeninger.

– Jeg har lest om Anders Svarstad, mannen til Sigrid Undset, som var billedkunstner. Mellom dem tror jeg det var mye lidenskap. Men kanskje nettopp dét var litt utilstrekkelig.

– Han hadde tre barn som var på lægd en periode, hun overtok etter hvert barna hans og fikk egne barn, hun bodde i en liten leilighet på østkanten i Oslo tror jeg, og hadde jobb. Anders reiste til Roma, og satt sikkert og så på et bilde en hel dag, mens Sigrid passet ungene hans og skrev hundrevis av sider om nettene.

Kråkevik inntar en kunstnerisk posisjon med hodet på skakke og fingrene under haken, ser på et uhyre viktig bilde.
– En kan jo bli rasende av å tenke på det! Jeg vet ikke hvor mye felles Sigrid og Kristin hadde, men når vi kommer til bindene Husfrue og Korset, tror jeg nok at det var en del. Undset var ellers feminist på sin helt egne måte, hun ville ikke la seg binde av verken menn eller kvinnesaksforeninger, hun var opptatt av husmoren sin rolle.

Døren går opp, og fotografen kommer inn igjen etter rekognosering. Han finner stolen sin og begynner å ta frem fotoutstyret, fra en oppakning som om han skulle være på vei til fjorten dagers ferie. Det er fordi han på forhånd ikke vet hva slags rom vi skal være i eller lysforhold; han må være forberedt på alt.

– Undset selv sa jo at menneskenes hjerter ikke forandrer seg. Tenker du også det, at følelsene har vært de samme gjennom tidene, uavhengig av kår?

– Ikke uavhengig av kår. Følelsene var nok de samme på for eksempel 1300-tallet, men når det kommer til å tillate seg å kjenne på dem, eller følge dem, var selvsagt rommet langt mer begrenset. Jeg tenker også på dette med hvor vanlig det var å miste barn.

– En Skram-biograf fortalte meg i forbindelse med Hellemyrsfolket at mødre i gamle dager som hadde mistet flere barn ofte fikk et sånt sløret blikk i omgang med sine gjenlevende barn. De klarte ikke å knytte seg, for de visste ikke om de skulle få beholde dem. Noe som igjen kunne føre til aggresjon fra barna, som jo aller mest følte på avstanden. Ragnfrid, mor til Kristin, mistet to sønner før Kristin ble født, og hun bærer preg av dette på den litt slørete måten.

– Bakgrunnen for handlingen er det (planlagte) arrangerte ekteskapet mellom Kristin og Simon Darre. Men Undsets roman sier noe om at det ikke bare er saliggjørende å velge etter følelser. Kan dette være en påminnelse for oss, i en spontan, selvsentrert tid?

– Ja, det tror jeg. Foreldrene Ragnfrid og Lavrans sliter med mange ting, men forholdet er likevel skildret som forbilledlig, fordi de er venner. Det er ikke Kristin og Erlend. Det er begjær og lidenskap der, men det stormer, det blir mye av og på.

INTET NAV-KONTOR PÅ 1300-TALLET

Døren går opp, Ragnhild Gudbrandsen kommer inn. Hun er med i den samme oppsetningen, og har garderobe i dette rommet. Og hun har også med seg blomster, som hun legger på bordet. Hvor kommer alle disse blomstene fra? Vi vil gi henne plass, men hun skal bare rett i kost og mask, som det heter, så hun forsvinner igjen.

INGEN NAV-KONTOR i MIDDELALDEREN: – Dette var en annen tid. De hadde ikke den beskyttelsen som dagens samfunn gir sine borgere, med NAV-kontor og alt, sier Herborg Kråkevik.

– Broder Edvin, Kristins åndelige forbilde og venn, sier: «Hvis du tilgir Erlend, er det slutt, da er det ingen kjærlighet igjen». Dette har jeg slitt med å forstå. Er det hatet som står igjen, da? Det er kanskje en destruktiv måte å se på kjærligheten på – det går jo an å elske noen uten å begjære dem. Men det har kanskje litt med tiden å gjøre. Kristin tviholder i alle fall på naget – om ikke hatet – mot Erlend. Hun tror jo også at grunnen til at det siste barnet hennes dør, er at hun ikke har klart å tilgi Erlend. En slik tankegang har vi nok mindre av i dag.

– Det er en mer magisk tenkemåte?

– Ja, og Kristin har et rikt indre liv. Hun er ikke synsk, kanskje, men hun ser for seg de døde. Hører dem, snakker med dem. Det kan jeg kjenne meg igjen i. Når jeg sliter med prestasjonene mine i for eksempel denne forestillingen, maner jeg frem min avdøde sanglærer, og spør: «Bitta, hvordan ville du gjort dette?»

Hun ler litt av seg selv, men går ikke så langt som til å riste på hodet.

– Kristin får Erlend, men får dermed også skyldfølelse overfor foreldrene, og overfor Gud, som kanskje hadde litt mer autoritet på den tiden?

– Det hadde nok Gud definitivt. Og jeg forstår selv behovet for at det skal finnes noe større enn oss mennesker. Men det er også annerledes i dag: Vi tenker nok sjeldnere at det som skjer er knyttet til våre egne handlinger: «Fordi jeg gjorde sånn, skjedde dette». Som Kristin tenkte om forbindelsen mellom manglende tilgivelse og barnedød. Du kan faktisk havne under en bil fordi det bare skjer. Jeg tror ikke det er godt for mennesket å legge mer i slike hendelser enn det.

– Men dette var en annen tid – man trengte religionen for å holde ut. De hadde ikke den beskyttelsen som dagens samfunn gir sine borgere, med NAV-kontor og alt. Uten den beskyttelsen er det nok lettere å gi seg over til tanken om det skjebnebestemte. Eller til lagnaden, sier hun, med et nynorsk smil.

– Hvordan ville du taklet å leve på 1300-tallet?

– Jeg ville nok syntes det var utrolig ekkelt. De vasket seg jo ikke! Eller, ikke så ofte. Men Kristin var opptatt av at ting skulle være skikkelig, hun skulle være husfrue. Hun ble også lært opp til å bli medisinkone; folk som var syke kom til henne. Så det fantes kunnskap om naturmedisin på 1300-tallet. Selv om det nok sikkert var en del feil som forekom i omgang med den.

– Feilmedisinering forekommer også i dag?

– Det gjør jo det. Men vi er vel kommet litt lenger.

NÅDE FØR OG NÅ 

Journalisten ser på klokken. Fotografen har tatt noen bilder i garderoben, men vi skal også videre, ta bilder i kostyme. Klokken er så nært prøve at Kråkevik begynner å ta av seg klærne mens vi er der; vi smetter ut så raskt det lar seg gjøre med fotoutstyr for 14 dager.

– Hvor var vennene, hvor var muligheten til å be om hjelp? Da ble kanskje religionen den nærmeste trøsten. Tenk på hvor viktig ordet «nåde» var på den tiden, hvilken varme menneskene hadde for dette ordet.

I teatret er klokken elleve når den er elleve når det gjelder prøver, og klokken er sju når den er sju når det gjelder forestillingsstart. Ingen forsinkelser. Vi går til ny location, som det heter, Kråkevik kommer etter, i Kristins nattkjole. Klokka er syv på elleve, og vi rekker det vi skal, før Kråkevik på sin side rekker prøven. Underveis får vi stilt noen siste spørsmål.

– Det finnes en myte om «den mørke middelalderen». Noen trakk liksom ned en rullegardin, og så ble det nattsvart i 1500 år. Men dette kategoriske mørket har jo forskere nå langt på vei avkreftet. Vi kan legge til: Det fantes lyspunkter som at de slapp å stresse med sosiale medier?

– Ja, de hadde dermed muligens en større indre ro. Tidsopplevelsen kan i hvert fall ha vært en annen. Men det som er bra med vår tid, er jo at vi snakker om ting. Kristin står alene når hun mister barnet sitt. Barnet dør sannsynligvis fordi det ikke får nok mat, Kristin har vel ikke tilstrekkelig med melk. Men i barnets syknende periode reagerer hun med å knuge barnet inntil seg i fortvilelse, hun snakker jo ikke med noen. Noen som kanskje kunne sagt «få tak i en amme, da».

– Hun er sikkert også deprimert ved det tidspunktet, og har ikke så mye overskudd, men likevel. Hvor var vennene, hvor var muligheten til å be om hjelp? Da ble kanskje religionen den nærmeste trøsten. Tenk på hvor viktig ordet «nåde» var på den tiden, hvilken varme menneskene hadde for dette ordet.

– I dag er det noe vi bare sier om noen dynker oss med snø i skolegården?

– Ja, hehe, NÅDE! Det har liksom ikke samme betydning.

Kristin Lavransdatter har urpremiere på DNS Store Scene lørdag 10. februar. Musikalen varer i tre timer, inkludert pause.

Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset

  • Dramatisering og regi: Svein Sturla Hungnes
  • Komponist: Julian Berntzen
  • Sangtekster: skrevet av Brit Bildøen i samarbeid med Svein Sturla Hungnes
  • Scenograf og lysdesign: Ola Bråten
  • Kostymedesigner: Christina Lovery
  • Koreograf: André Danielsen
  • Arrangement og musikalsk ledelse: Hans Einar Apeland
  • Manusdramaturg: Solrun Toft Iversen
  • Dramaturg: Toril Solvang
  • Kristin Lavransdatter: Herborg Kråkevik / Nina Hammarklev (03.04, 10.04, 17.04, 30.04 og 08.05)
  • Musikere: Kapellmeister, keyboards: Petter Kragstad | Fiolin, hardingfele: Johanne Mjøs | Fløyter: Laila Kolve | Treblåseinstrument: Jan Kåre Hystad | Fransk horn: Stine Nermo | Trombone: Håvard Funderud | Keyboards: Helge Lilletvedt | Gitar m.m.: Thomas Valeur | Kontrabass: Ole Amund Gjersvik | Perkusjon: Frank Jakobsen og Ivar Kolve
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this