Felleskjøpet
MUNKEBOTN OPP: Christer Vikebø er i god form, og vi blir hengende etter opp fra Sandviken. (Foto: Ove Landro)

Megleren privat

 Christer Vikebø var 27 år og boligbransjens første popstjerne i Bergen. Han spilte høyt. Nå er han far til to, løper på byfjellene, legger seg tidlig og spiller kollegene i Privatmegleren gode.

Det har gått over ti år siden Christer Vikebø og meglerkollegene ble fotografert på Bryggen i fin dress, stram slipsknute og skinnende motorglis i bakgrunnen. Det oste penger. De hadde lykkes, og viste det frem. Sånt gjør man ikke ustraffet i Norge. Han fikk rykte som en kjekkas, en sånn som er full av seg selv. Nå innrømmer han at det ikke er langt unna sannheten for den tiden på midten av 2000-tallet.

– Alle vil vel bli likt? spør Christer Vikebø og kikker bort på oss med brune øyne. Han smiler i todagersskjegget. Oktobersolen er uvanlig varm, og vi svetter der vi sitter på en benk over hustakene i Sandviken.

– Jeg fikk i mange år høre at jeg var annerledes i virkeligheten enn hva folk hadde forventet.

En av byens mest profilerte meglere har først prøvd å unngå intervju med Bergensmagasinet. Spesielt da vi lurte på om vi fikk komme hjem til partneren i Privatmegleren. Da han omsider sa ja til intervju, utfordret han oss til å være med på treningstur opp Munkebotn. Formen til megleren er god og vi henger etter opp fra Sandviken.

Mens vi puster ham i nakken, spør Vikebø om Bergensmagasinet. Først på vei ned, får vi vite om oppveksten i Sæterveien på Skjold hvor han spilte fotball i Fana idrettslag til han begynte på videregående. Han ville bli kystjeger i Forsvaret, men etter to år i uniform slo IT-bølgen ned i Norge, og Vikebø ville være med å surfe.

MEGLERTALENT

– Men så skiftet du retning igjen?
– Jeg likte studiet jeg gikk på, men jeg følte jeg hadde mye tid til overs, og hadde vel et ønske om å føle meg nyttig, sier Vikebø.

– Har ikke alle det behovet? Et ønske om at noen trenger deg? Jeg begynte som visningsassistent, egentlig ved en ren tilfeldighet, og derfra var veien ganske kort til å begynne som megler, sier 37-åringen.

Meglerfirmaet het Notar. Mer om det senere.
– Det viste seg at jeg hadde jeg et talent.

– Merket du det tidlig?
– Jeg husker jeg fikk beskjed av min far at jeg neppe var en selger. Men jeg har en genuin interesse for mennesker, og jeg liker veldig godt å møte og snakke med folk. Samtidig har jeg også et iboende konkurranseinstinkt. Og så er jeg ærekjær. Jeg liker å gjøre ting ordentlig. Hvis jeg skal selge boligen din så har jeg et oppriktig ønske om at du skal få det beste resultatet, og det tror jeg du merker.

– Hvor mye trigger pengene?
– Det er viktig å føle seg verdsatt. Det tror jeg gjelder uansett hva du driver med. Som ung måler man kanskje suksessen i penger, men i dag har jeg mer glede av å se ansatte i selskapet lykkes. Selvsagt er vi opptatt av å gå med overskudd, og det skal gjerne være så stort som mulig, men vi sitter ikke lenger og finregner på dette. Vi har en policy i selskapet som sier at vi først og fremst skal ha det gøy. Og så skal det være lønnsomt.

– Men altså, verdier er ikke noe du klarer å skape i baren på et høyfjellshotell. Det er veldig mange bedrifter som prøver på det det, men det er umulig å forankre. Folk må tro på budskapet. Vår filosofi når det gjelder de ansatte er enkel: Vi skal la folk bli den beste utgaven av seg selv.

DJ PÅ DITLEF EXODUS

vikeboe2
RESULTATENE TELLER MEST: – Folk velger meg ut fra hvordan jeg behandler folk og resultatene jeg leverer, og ikke ut fra et bilde i avisen, sier Christer Vikebø. (Foto: Christin Eide)

– Kjente du og partner i Privatmegleren, Tom Jørgensen, hverandre fra før?
– Nei.
Christer smiler.

– Begge var dj-er på 90-tallet. Han var dj på Os, jeg spilte på Ditlef Exodus i byn. Da han kom inn som megler i Notar forsto jeg fort at han var god, og vi klikket ikke med det samme. Sånn er det ofte. Her var det en som kanskje var ute etter min posisjon, så jeg var vel litt på vakt.

– Notar gikk konkurs i 2008, du sto midt oppi det, hva kan du si om den tiden?
– Jeg har aldri lært så mye så fort og på en så hard måte.

Christer Vikebø var blant dem som ble beskyldt for å ha foretatt ureglementert boligsalg, men beskyldningene ble tilbakevist og deretter trukket tilbake. Kredittilsynet fant heller ikke uregelmessigheter rundt Vikebø, men ryktet var skadet.

­– Det føltes ikke godt. Alle mennesker ønsker å bli likt. Det ligger dypt forankret i oss. Du vil ikke at folk skal mislike deg, og det er klart at i den situasjonen der, så fikk vi mye juling. Noe var fortjent, for vi gjorde noen dumme disponeringer, og vi stilte opp på feile intervjuer i pressen, eller uttalte oss med det vettet vi hadde den gangen.

– Samtidig følte vi på at vi ikke hadde gjort oss fortjent til å ha det presset. Men vi sto i det og forlot ikke skuten. Det er jeg glad for. For meg og Tom sin del var det to ting vi var opptatt av: De ansatte og kundene. Ingen skulle bli skadelidende. Vi måtte ta oppvasken og sørge for at ingen gikk på trynet. Og ut i fra situasjonen så klarte vi det ganske bra.

BILDET PÅ BRYGGEN

– Hva med BA-intervjuet og bildet tatt på Bryggen med dyre biler? Var det ensidig negativt?
– Det politiske korrekte å svare nå er jo ja, men sannheten er at det var det ikke. Men bør man gjøre det igjen? Nei. Det var jo ikke slik at vi sa at vi ønsket å stille opp på dette bildet. Jeg snakket med en journalist som jeg stolte på, og han tegnet et bilde hvor det kom frem at de ville lage en litt artig sak. Det hører med til historien at jeg ble vekket av en tekstmelding fra journalisten klokken seks på morgenen, der han beklaget og skyldte på desken.

– Men dere stilte på bildet av egen vilje?
– Ja. Det gjorde vi. Det er lett å være etterpåklok, og tilsvarende lett å sparke en som ligger nede. Vi tok en dårlig beslutning der og da, og kanskje vi fortjente kritikken, men det er mange som har kastet stein i glasshus.

– Du fikk et navn på det?
– Ja, det gjorde jeg.

– Vi fikk mye juling. Noe var fortjent, for vi gjorde noen dumme disponeringer, og vi stilte opp på feile intervjuer i pressen, eller uttalte oss med det vettet vi hadde den gangen.

– Gjorde det vondt?
– Jeg så det for det det var. På samme måte som jeg ikke tror at det å gi kritikk får deg noen vei. Det hjelper ikke verken å bære den ryggsekken eller å bære nag til noen. Man får ikke gjort noe med det. Men det er klart – jeg var bekymret for hva foreldrene mine tenkte.

– Samtidig måtte jeg se fremover. Man kan ikke bli likt av alle. Men det ble skapt et bilde av meg som, vel, jeg fikk i mange år høre at jeg var annerledes i virkeligheten enn hva folk hadde forventet.

– Kom ryktet ditt inn døren før deg?
– Jo, men er det bare negativt? Enten så likte du megleren Christer Vikebø eller ikke. Og de som gjorde det valgte meg ut i fra hvordan jeg behandler folk og resultatene jeg leverer, ikke ut i fra et bilde i avisen.

NY BEGYNNELSE

– I 2009 startet dere et nytt selskap med åtte meglere? Med så mye motgang – hvordan turte dere å satse?
– Du var selv inne på det i forhold til Bergensmagasinet: Du må tro på menneskene. Vi hadde mer tro på hverandre enn vi turte å gi uttrykk for. Vi støttet oss på hverandre, tror jeg. Et selskap er ingenting uten menneskene, og vi visste at vi hadde flinke folk med oss. Og det var det. Verken mer eller mindre. Vi tenkte at dette går bra. Vi tenkte selvfølgelig ikke at det vi skulle selge for 120 millioner seks år senere.

Privatmegleren hadde som mål å omsette for 25 millioner kroner det første året. De omsatte for 26 millioner, og ble raskt en suksess.

– Blir du gjenkjent på gaten?
– Mindre nå enn før. Hvis du ser gjennom det vi har gjort de siste årene, så prøver vi å løfte frem og bistå meglerne våre. Men det var jo en periode man ble gjenkjent ja.

– Hvordan var det?
– Jeg hadde mine femten minutter; de varte kanskje litt lenger. Jeg tror jeg må være så ærlig å si at jeg syntes det var ganske greit. Den gangen var jeg mer «se på meg». Folk endrer seg.

– Verdier er ikke noe du klarer å skape i baren på et høyfjellshotell. Det er veldig mange bedrifter som prøver på det det, men det er umulig å forankre. Folk må tro på budskapet.

– Du likte oppmerksomheten?
– Ja, men alle selgere er sånn, er de ikke? Du bruker ordet oppmerksomhet, men hva om vi kaller det annerkjennelse? Er du megler er det ingenting som er bedre enn at mange vet hvem du er, ihvertfall hvis du er kjent for å få gode resultater, og det var først og fremst derfor folk ringte meg. Men i dag bryr jeg meg ikke lenger om en slik form for oppmerksomhet. Med mindre det har vært utelukkende relatert til bolig, har jeg ikke stilt opp i pressen før dere tok kontakt.

– Men nå stiller du opp på noe som ligner et portrettintervju? Du kunne sagt nei.
– Jeg følte vel at det var det jeg sa. Men så ga du deg ikke, smiler Vikebø.

SUSHI OG VIN

vikeboe3
ANALYTISK AV NATUR: – Jeg liker ikke lange samtaler og møter. Når noen kommer til meg med en powerpoint-presentasjon, skjærer jeg gjerne gjennom, så vennlig som jeg kan, og ber dem komme raskt til sluttpoenget, sier Christer Vikebø. (Foto: Christin Eide)

– Hva jobber din kone, Birgithe, med?
– Hva tror du?
Han ler kort.

– Så mye som du jobber, håper jeg at hun har et yrke hvor hun kan komme tidligere hjem enn deg. Men hun er vel megler?
– Det stemmer. Men hun er en super mor. Hun har vært hjemme i to år med barna, men nå jobber hun igjen. I samme firma, ikke samme kontor, sier megleren og smiler på ny.

– Når er du hjemme på ettermiddagen?
– Jeg sier vel at jeg er hjemme til middag rundt halv fem, og så blir klokken gjerne fem.

– Er det din kone som lager middag?
– Det blir til at hun lager middag, noe vi alle er tjent med. Min oppgave blir å rekke hjem før middagen er kald, noe jeg stort sett klarer. Det er hyggelig å spise samlet de dagene det er mulig. Etter middag prøver jeg å bruke tid på ungene frem til klokken åtte. Og så skal du presse inn en treningsøkt, og så er det gjerne noe som må gjøres på jobben og dermed har kvelden gått.

– Du er ikke en av dem som får med deg den nye krim-serien på tv?
– Jeg så første episode av Nobel. Jeg så også første episode av Aber Bergen. Jeg ser ikke så mye tv, nei.

– Hva gjør du når du har fri?
– Stort sett så prøver jeg å være med ungene. Det blir ikke tid til så mye annet. Så «gøy» har jeg blitt. Min kone er bekymret og hun har helt rett; jeg bruker for eksempel for liten tid med kamerater, og for liten tid sammen med min kone. Det har jeg dårlig samvittighet for.

– Har kompisene gitt deg opp?
– Jeg tror kanskje det. Samtidig er det vel forståelse for at småbarnsperioden er ekstra hektisk.

– Det er fredag ettermiddag, hva gjør du i kveld?
– I kveld blir det å legge ungene, og så er det sushi og et glass vin med min kone. Så blir det tidlig kveld etter en hektisk uke. På lørdag tar vi en tur på fjellet med ungene; da kjører vi opp til Skansen og går opp til Fløyen og Trollparken. På søndag finner vi på noen annet, fremdeles med ungene. Og så prøver jeg å være tilstede når jeg er sammen med dem, og griper ikke etter mobilen hele tiden. Min datter er blitt så stor at hun sier ifra. Det er ikke bra. Jeg tror det er mange som har det sånn; mobilen er blitt en del av kroppen, en forlengelse av armen.

– Jeg føler at det blir stadig mindre av janteloven, også i mediene. I dag opplever jeg folk flest som rause fremfor misunnelige.

– Er du og partner Tom Jørgensen like?
– Nei, vi er veldig ulike. Jeg er svært analytisk, Tom er mer spontan. Han er glad i lange samtaler og møter, jeg liker ingen av delene. Når noen kommer til meg med en powerpoint-presentasjon, skjærer jeg gjerne igjennom, så vennlig som jeg kan, og ber dem komme raskt til sluttpoenget.

Praten er over, Vikebø ønsker god helg og kjører hjem i sin Lexus. Noen dager senere sender jeg ham en mail hvor jeg forteller at jeg skriver om hvilken bil han kjører, og jeg lurer på om fokuset på bil og penger irriterer ham.

– Nei. Jeg synes folk skal få kjøre den bilen de ønsker, tjene de pengene de makter og bruke energi på å irritere seg over akkurat det de måtte ønske.

– Er janteloven sterk i Bergen?
– Jeg føler at det blir stadig mindre av den, også i mediene. I dag opplever jeg folk flest som rause fremfor misunnelige.

Fakta

Christer Vikebø

  • FAMILIE: Gift med Birgithe Solberg Vikebø. To barn (5 og 2 år).
  • BOSTED: Ytre Sandviken.
  • YRKE: Partner i Privatmegleren Vikebø og Jørgensen, med 42 ansatte.
Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this