Hotspring 30 – 50%
Ove Landro (foto: Øyvind Toft)

Med hjertet utenpå

LEDEREN: Jeg satt selv på tribunen og hørte folk pipe. Enda han løp. Han taklet. Han vant hodedueller. Han spilte med hjertet utenpå drakten. Det er slike ungdommer vi hyller. Det er slike vi elsker. Og det er slike vi dyrker. På tribunen. I pressen. På gaten. I Bergen.

Å, herregud som vi elsker det. Det er faktisk det eneste vi krever: At spillerne løper og kjemper og viser at de vil; at dette betyr like mye for dem som det betyr for oss. At det aldri må være pengene. Aldri må være egoet. Kun laget.

Men han som løp mest var den som fikk mest kjeft. Stønn. Gnål. Hat. Så hva var det med lysluggen med de blå øynene?

I april i fjor skrev Bergensmagasinet at det lukter gull. Vi var i overkant dristig. Men dersom høsten bringer gullet hjem, får du ha meg unnskyldt hvis jeg tøffer meg og påstår at vi var forutseende, bare litt utålmodige.

Det var ikke han som slo gjennombruddspasninger som utløste nikk og anerkjennelse. Det var ikke han som driblet motstanderen så frekt og utspekulert at latteren runget over de røde plastsetene. Han var ikke kunstner. Servitør. Arkitekt.

Men han var alt annet. Han er alt annet. Mangler Brann en mann i forsvar? Kristoffer Barmen tar jobben. Er det skade hos Branns defensive midtbaneanker? Barmen løser oppgaven så godt at enkelte journalister mener han burde få jobben permanent.

Trenger vi en spiss? Jepp, Barmen ordner det også hvis treneren ber ham. Faktisk ble han toppscorer i fjor, riktignok fra midtbaneposisjon, med åtte mål. En treners drøm, med andre ord. Burde han ikke også være vår drøm?

Jo. Men slik var det ikke. Kanskje det er i ferd med å bli det. Men da Brann-nedturen startet og endte med nedrykk, var det mange rødtrøyer som fikk kjeft. Kristoffer Barmen (20) fikk mest. Stadion-trollet buldret. Bannet. Skrek og hoiet. At han var lagets yngste så ikke ut til å legge bånd på noen. At han var vår egen, var aldri formildende.

Også spillerbørsen kan være brutal for en spiller. Og en fryd for en leser. Noen blir kalt genier. Noen blir omtalt som en okse (i fotball er dette som oftest positivt, i turn er det krise). Barmen måtte, sammen med flere andre, tåle å lese at han ikke var god nok. Slik jeg husker det, måtte Barmen tåle litt mer enn andre. Børssnittet hans var lavt. Et raskt søk bekrefter dette.

Så kan man godt hevde at han fikk som fortjent. Jeg er i så fall uenig. Det er et faktum at han gjentatte ganger skjøt ballen i stolpen. Noen ganger satte han den utenfor. Det hendte han blåste den over mål. Det er hevet over enhver tvil at den unge spilleren hadde behov for å modnes. Både fysisk og mentalt.

Men Barmen er etter min mening en fantastisk spiller for Brann. Jeg tror han blir sentral for laget, som i skrivende stund har alle muligheter til å ta gullet hem. Han har kraft, duellstyrke, offervilje, klokskap og goalgetteregenskaper som kan gjøre ham til en av de største når Brann-karrieren skal oppsummeres om femten år.

Klubben så det. Heldigvis. For brølet fra trollet har vært nådeløst, og kritikken kunne tatt knekken på svakere sjeler.

I april i fjor skrev Bergensmagasinet at det lukter gull. Vi var i overkant dristig. Men dersom høsten bringer gullet hjem, får du ha meg unnskyldt hvis jeg tøffer meg og påstår at vi var forutseende, bare litt utålmodige.

Og hvis Kristoffer Barmen løfter pokalen over hodet i novemberregnet, vil det være et fantastisk høydepunkt, og forhåpentligvis bare første kapittel i eventyret om en ung gutt med en drøm om å løpe ut på Stadion i den røde drakten.

Med hjertet utenpå.

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge
ANNONSE:

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this