Felleskjøpet
PROG FRA BERGEN: På bandøving med Professor Tip Top. Fra venstre: Sam Fossbakk, Svein Magnar Hansen og Stein Høgseth.(Foto: Øyvind Toft)

Maskinene synger

PÅ ØRET: Fantastiske nye plater fra Professor Tip Top, Soft Ride og Mogwai. I tillegg: En reise til andre verdener med Alwanzatar, solrik indiepop fra Bloody Beach, death metal fra Canvas Black, nyutgivelse av Goldies klassiske drum & bass-låt og musikken fra den nye sesongen av Twin Peaks.

Men først til Professor Tip Top, et bergensk progband som nå er ute med sitt fjerde album. Vårt lokale plateselskap Apollon Records står bak utgivelsen, en etikett som virkelig er i støtet for tiden, med en rekke nye utgivelser (to til av dem anmeldt lenger nede).

Professor Tip Top: Life Is No Matter

Professor Tip Top er å regne for gamle ringrever i dette selskapet, i og med at de er så tungt inne på prog.

Ledet av gitar- og synthmeister par excellence, Sam Fossbakk, er dette nok en musikalsk reise inn mot en verden der det er helt naturlig å dele en pipe urtetobakk med en liten spissøret nisse eller å besøke undersjøiske verdener befolket av gigantiske intelligente blekkspruter.

Jeg har lyst å nevne Svein Magnar Hansen spesielt, siden jeg synes han synger bedre enn noensinne.

Han har noe i stemmen som er både trist og trøstende på samme tid, en slags inderlighet, samtidig som det låter veldig sjangertro.

Referansene på de mest progga partiene er britiske band som Pink Floyd (hør gitarsoloen på Pieta Europa, og det er like før du sier «wish you were here», eller barberbladsoloen i introen på Friend or Foe), Gentle Giant, Greenslade, Gong og Yes, mens elektronikken kan minne om gamle franske og tyske progband som Heldon og Tangerine Dream.

Det låter stort og nedpå på samme tid, som et drama der man prøver å holde de mørke kreftene i sjakk.

Og jada, du får både sømløse taktskifter og lange drømmende instrumentalpartier. Lullaby for Grown Ups er en progballade fra øverste skuffe (med nok en gilmoursk gitarsolo), mens Die Böse (tysk: det onde) er helt over i kraut, fremført på god skoletysk, og med slik Mellotron-koring som Tangerine Dream gjorde suksess med på Phaedra (1974), albumet som nådde en imponerende 15. plass på de britiske salgslistene. Det låter stort og nedpå på samme tid, som et drama der man prøver å holde de mørke kreftene i sjakk.

Albumet avsluttes med tittelsporet, en nesten åtte suggererende minutter lang halv-instrumental, der Fossbakk briljerer med gitaren oppå et teppe av TD-sequencere, trommer og synth. Edgar Froese ville vært stolt.

 

Søtt og uhyrlig  

Jeg likte de skotske djevlenes (bandnavnet er kantonesisk for djevel, brukt som betegnelse på de elskelige/uhyrlige vesnene i Gremlins-filmene) nye plate umiddelbart, før jeg hadde hørt en eneste tone.

Mogwai: Every Country’s Sun

OK, det kan ha med at jeg tok meg råd til den dyre spesialutgaven.

DLT (d-l-t.co.uk) har her overgått seg selv, og designet en boks som inneholder både cd-platen, tre vinylplater; to av dem presset på kritthvit vinyl, den tredje en samling med demoversjoner av seks av albumets låter; samt noen flotte kunstfoto av bandmedlemmene, trykket i LP-format på høykvalitets glanset papir.

Legg så til at det hele omkranses av et av årets vakreste cover, og du vet at det er en uimotståelig ting som skjuler seg inne i den brune kvadratiske pappesken som postbudet ikke har funnet noen annen måte å levere på enn i en plastpose festet med en metallkrok til postkassen din.

Every Country’s Sun er en plate å synke inn i. Ved første gjennomhøring får jeg assosiasjoner både til Joy Division / New Order (Stuart Braithwaites halvt druknede vokal på Party in the Dark), urkrauterne i Can (hør det drivende trommespillet på 20 Size) og en rekke andre kremband. Pixies er der inne et sted, likeledes Primal Scream, endatil Velvet Underground (1000 Foot Face).

Dette er en slik plate som gjør det verdt det; denne altoppslukende interessen for stadig å høre ny musikk, den evige jakten på variasjoner over temaet bass, trommer og gitar.

Dette er en slik plate som gjør det verdt det; denne altoppslukende interessen for stadig å høre ny musikk, den evige jakten på variasjoner over temaet bass, trommer og gitar. Mogwai er ikke et band som oppfinner rocken på nytt, langt derifra. Det er mer som om de bygger et monument over alt det beste du har hørt, og fyller ut med store klanger som gir deg følelsen av å være vitne til noe helt spesielt.

Hør den skjebnetunge begravelsesmarsjen Don’t Believe the Fife, som bygger seg opp til en majestetisk orgie av vrengte gitarlyder, samtidig som den aldri slipper taket i den enkle repeterende melodien, og nyt gitarfesten på Battered at a Scramble, som åpner i et åpent fuzzlandskap, før den, halvveis inn, skifter til et høyere prog/krautrock-gir.

Albumet lander helt perfekt med tittelsporet, som begynner langt opp på de forblåste kaledonske høydene. Melodien virker kjent, men er knapt hørbar innefra den øredøvende støyrocken, og det hele toner ut før du rekker å gjenkalle den fra minnet.

 

Oppfinnsom rock 

Soft Ride er hjertebarnet til Bloody Beach-vokalist Arne H. Tjelle og Electric Eye-maestro Øystein Braut. De to har spilt sammen i ulike band i ti år, og høsten 2015 gikk de i studio sammen for å spille inn Soft Rides debutalbum.

Soft Ride: Burgundy

Åpningslåten har du kanskje allerede hørt. Den har samme navn som bandet, og var listet i hele 23 uker på NRK P13 etter at den ble sluppet på singel i fjor høst. En lett svevende låt, med rytmeboks, hawaiigitar og svale synther som, sammen med andresingelen, Light the Lanterns, tegnet bra for albumet, som ble sluppet på Apollon Records 23. juni.

Dette er velspilt og oppfinnsom rock, fremført av et vennelag bestående av noen av byens fremste musikere. Favoritter (i tillegg til singlene): Red Light (låter som en krysning av The High Llamas og Faust), How Deep is the Night (Primal Scream møter Iggy & the Stooges), og den nydelige, lett Dylan-influerte gitar- og synthballaden Two Suns Apart.

 

Tropisk aroma

Bloody Beach: Boys (CD)

Bergensbaserte Bloody Beach holder i mellomtiden fortsatt koken med sin egenartede tropidelica.

Debutplaten Bloody Beach Pirate Radio Presents kom i 2014, og nå er kvintetten klar med oppfølgeren, utgitt på bergensetiketten Brilliance.

Ballet åpner med den fremtidige vorspiel-klassikeren Mezcal Letters, som låter som alle dine favoritt indieband på en gang.

Det fortsetter med litt rar gitarblues i Troubled Minds, en danselåt på speed (You’ll Be Fine, Sister) og krautinfluerte Why Do You Always Let Me Down.

Så får vi Maria Magdalena, et litt slitsomt mellomspor med snakkestemme i stedet for sang, den lekre dub-symfonien Au Revoir og solfylte Brazilian Girls, før albumet runder av med en noe overlesset tur til Macho Pichu. Bandet mangler de helt store låtene, men er et hyggelig lydspor til en lat dag på (den blodige?) stranden.

 

Fra en annen verden

Alwanzatar: Heliotropiske Reiser (CD)

Mer kosmisk musikk fra Apollon Records, denne gangen fra enmannsbandet Alwanzatar (Kristoffer «Krizla» Momrak fra Skiens-proggerne Tusmørke).

Er du fan av musikk som går sine egne veier, uten å skjele verken til hitlister eller sjelefrender, så er dette for deg. Uten å sammenligne kan jeg høre likheter både med ursynthbandet Tangerine Dream (og svenske Anna Själv Tredje), samt Bill Laswells mange lekne utforskinger av dub-begrepet.

Lydbildet består av fløyte, theremin, synther, sequencere og diverse annen elektronikk. «World music from other worlds» er en av merkelappene Krizla selv gir på denne musikken, og det kan passe like bra som noe annet.

Tittelen kan oversettes som noe ala «solreiser» (heliotropisk betyr å strekke seg mot solen/lyset, slik planter gjør), men det er nok ikke sydenturer han har tenkt mest på da dette ble til.

 

Lyden av London

Goldie: Inner City Life (2017 Rebuild) (EP)

Clifford Joseph «Goldie» Price kom, etter lang tids stillhet, med et helt nytt album tidligere i sommer, fylt til randen av hypersoniske trommer og svale bassganger. Like før, som en Record Store Day-utgave i begrenset opplag, kom denne klassiske platesidelange jungle/drum&bass-låten fra 1995 ut i remixet form.

Fikk du den ikke med deg da, er den nå sluppet på en lekker sølvfarget vinylplate, nok en gang i svært begrenset opplag, men også generelt tilgjengelig som nedlastbar wav/flac/mp3. A-siden er en såkalt «rebuild», som jeg egentlig ikke synes tilfører noe særlig nytt til originalen. De har endatil klart å fjerne det fullstendig vanvittige trommebreaket halvveis inn i originalversjonen, der basslinjen dropper i gulvet og trommene går over i hyperdrive.

Tross det, et hyggelig gjenhør, og den remastrede lyden er trommehinnesplittende skarp. Magisk den gangen, og fortsatt et musikalsk øyeblikk som får deg til å gispe etter luft.

B-siden er en remix gjort av den britiske dubstep/electronica-artisten William Emmanuel «Burial» Bevan, og løfter låten opp til nye hektiske høyder, avbrutt av noen korte pustehull fire og fem minutter inn.

EPen er for øvrig dedikert til Diane Charlemagne (52nd Street, Cool Down Zone, Urban Cookie Collective), som døde av nyrekreft i forfjor. Låten hadde ikke vært den samme uten hennes sjelfylte vokal, verken den gangen eller nå.

 

Hamrer budskapet inn

Canvas Black: Destructive Herd Mentality (CD)

Knallhard death metal har aldri vært min kopp kaffe, men denne delvis bergensbaserte kvintetten fortjener kred for at de faktisk klarer å variere uttrykket noe. Lydtrykket er helt enormt, fanget i en tett produksjon preget av skingrende diskant og tung bass. Det er mulig jeg hadde satt mer pris på dette avspilt på et high-end-anlegg (bandets gitarist, Martin Aadland, eier og driver faktisk hifi-butikken Duet Audio i C. Sundts gate).

Først fire låter inn kommer en låt som ikke går til angrep på hørselen min. High Doom Street heter den, og åpner med guttural vokal (umulig å oppfatte hva teksten handler om) akkompagnert av dvelende gitar og bass. Så hamres budskapet inn med noen heftige sekunders trommer, bass og gitarriffing, avløst av et rolig parti, avløst av ny hamring. Innen death metal må vel dette være det nærmeste du kommer en ballade.

 

Hvilket år er det?

Diverse artister: Twin Peaks – Music from the Limited Event Series

Helt på tampen: Med siste episode av den nye Twin Peaks-sesongen fortsatt på netthinnen er det gledelig å si at musikken fra tvserien nå er ute. David Lynch har beholdt Angelo Badalamentis vakre instrumentaltema fra den de to første sesongene, og gir oss også et gjenhør med Julee Cruise, 16 år etter den åpne slutten på sesong 2.

Ellers er dette utelukkende ny musikk, det meste hentet fra fremførelser i Bang Bang Bar, der de fleste av episodene sluttet; muligens for å gi seerne et velkomment hvileskjær med fin musikk etter all surrealismen forut. Og ja, her er mye å glede seg over, takket være at David Lynch både har god smak og en sjelden teft for hva som passer inn i den spesielle atmosfæren i den lille fiktive småbyen i det nordøstlige USA.

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this