20.06.17 | Felleskjøpet banner
SPILLER PÅ DET MESTE: Ole Hamre er trommeslager og perkusjonist, komponist, realistisk idealist og entusiast. Noen ganger sitter han i ro. Da planlegger han neste prosjekt.

Lyden av Hamre

Han har spilt på to skiver med geitost. Han dirigerer båter. Han kan snakke lenge om hvor spennende det er å bruke minimalt med ord. Han har instrumentet sitt i navnet. Møt Ole Hamre.

Du har sikkert hørt lyden av ham, eller sett fartsstripene etter ham. Han er trommeslager og perkusjonist, komponist, realistisk idealist og entusiast. Sitter han i ro, er det for å planlegge hva han skal gjøre når han reiser seg opp neste gang.

Du har sikkert hørt lyden av ham, eller sett fartsstripene etter ham.

Han har samarbeidet med mange av våre største musikere, og skrevet flere bestillingsverk. Han står bak suksesskonseptet Fargespill, og bak Festspillene i Bergens tidligere utendørsprogram OiOi. Han har klare meninger om kulturpolitikk. Du kan ha støtt på ham i kompaniskap med musikeren Gabriel Fliflet, kanskje når de to årlig har «moret julen inn».

Du kan ha sett en versjon av menneskeinstrumentet Folkofonen, for eksempel der nasjonalsangen står i sentrum. Du kan ha sittet der i dressen din på jobben og fått besøk av en uhøytidelig kar som har snudd opp ned på arbeidshverdagen din. Du kan ha gått forbi en samling båter i Vågen som ser ut til å tute på kommando – og det gjør de, det er Ole Hamre som dirigerer dem. Han ser et instrument i det meste – og spiller på det.

Hente ut det beste i barna

Klokka 12.00 denne dagen kommer jeg gående langs Haugeveien på Nordnes på vei til Hamres hjemmeadresse. Flyalarmen går. Det er nærliggende å tro at også dette er hans verk.

– Har du slått deg på å iscenesette flyalarmen, nå?

– Ja, det kunne vært noe, sier Hamre, og begynner øyeblikkelig å se for seg opplegget. Vi blir enige om at det kan bli en utfordrende prosess å få tillatelse.

– Ingenting er verre enn å bli fratatt ansvar for egen skjebne. Å stille krav til noen er å ta dem på alvor.

Da er det mer gjennomførbart å få mer enn 60 barn fra over 30 land til å opptre i en forestilling sammen, selv om det både er en mangfoldig og monumental oppgave. Fargespill hadde sitt startskudd under Festspillene i Bergen i 2004, og har siden blitt en selvstendig aktør som bare vokser og vokser. I dag har de eget kontor, åtte ansatte inkludert Hamre og konen – sangeren og pedagogen Sissel Saue – og nesten 100 mennesker på scenen i den siste oppsetningen.

Mange unge mennesker er interessert i å begynne i Fargespill, men ingen vil slutte. Heller ikke den dedikerte Hamre. De lager ikke forestillingene for å være snille med noen, sier han, men fordi ingen andre kan gjøre akkurat det disse barna og ungdommene gjør.

– Det handler om å hente ut det beste av aktørene, hjelpe dem med å realisere potensialet sitt. Når folk ser Fargespill og oppdager at vi får så mye ut av barna på scenen, virker det sjokkerende på dem. Men det som er sjokkerende, er at det skal være så sjokkerende.

BETINGELSE FOR LÆRING: – Alle som jobber med pedagogikk vet at mestring er en betingelse for læring. Din egen tro på at du kan lære noe. Likevel tar man ikke alltid konsekvensene av det i skolen, mener Hamre.

Mestring forutsetning for læring

Fargespill er i sitt vesen multietniske musikalske møter – der barn og unge fra hele verden bringer musikk og dans fra sine egne hjemland. Summen av alles bidrag, under koreografi, regi og direksjon, utgjør Fargespill. Flere av de unge er kommet til Bergen på grunn av vanskeligheter i hjemlandet. Men Hamre understreker viktigheten av å ikke spørre hva folk mangler, men om hva de har. Dette burde man også gjøre mer i klasserommet, mener han.

– Det kan virke som en bagatell, men å stille det spørsmålet er som en kopernikansk vending; det endrer verdensbildet. Det får avgjørende konsekvenser om de ser på seg selv som en ressurs, fremfor som et offer. Det er også det som skaper kraften på scenen.

– Det handler om mestringsfølelse?

– Du må ikke legge lista høyere enn du kan klare. Du må ikke sabotere deg selv, slik at du setter deg ut av spill.

– Ja, og alle som jobber med pedagogikk vet at mestring er en betingelse for læring. Din egen tro på at du kan lære noe. Likevel er det ikke alltid at man tar konsekvensene av dette i skolen.

– Men ikke alle har en Ole Hamre eller Sissel Saue rundt seg til å sette mot i en, eller en svær, profesjonell forestilling å inngå i?

– Nei, men det er nettopp det – man burde systematisere det blikket i skolen, gjøre det til en del av det å være lærer, til hvordan vi driver skole. Noen har det blikket fra før, andre har det ikke. I Fargespill jobber vi også målrettet mot skolen. Vi holder kurs for lærere og lærerstudenter, med metoder og holdninger fra Fargespill-modellen.

MUSIKALSKE MØTER: Fargespill er i sitt vesen multietniske musikalske møter – der barn og unge fra hele verden bringer musikk og dans fra sine egne hjemland.

– Du har sagt at medlidenhet og forakt er to sider av samme sak?

– Ja, positiv stigmatisering kan være like ille som negativ. Ingenting er verre enn å bli fratatt ansvar for egen skjebne. Det som er viktig, er å behandle hverandre likeverdig. Å stille krav til noen er å ta dem på alvor.

Man må ikke glemme å stille krav til seg selv heller.

– Til kunststudenter pleier jeg å si: «Ta så mye risiko som du til enhver tid kan tåle».

– Ikke mindre?

– Jeg spiller jo på fordommer også. Da antar jeg at man kan spille på det aller meste.

– Ikke mindre. Det er ukomfortabelt, men effektivt når det kommer til å utvikle seg, å lære. Det har vi i mente i Fargespill også: «Hvis det ikke er vanskelig, blir det ikke bra». Kunstnere oppsøker jo problemer. Andre velger gjerne minste motstands vei. Men for oss kunstnere er det gjerne sånn at hvis vi ikke har problemer, får vi lage noen.

– Jo mer uoverstigelig, dess bedre?

– Nei, du må ikke legge lista høyere enn du kan klare. Du må ikke sabotere deg selv, slik at du setter deg ut av spill. Hvis det blir alt for vanskelig blir det heller ikke bra.

Når det gjelder likeverdet, er det langt mellom barn og voksne, både som aktører på scenen og som publikum. Man tar gjerne lett på det man skal servere de yngre, sier Ole Hamre.

– Å fremføre kunst for og med barn har lav status, og man undervurderer dem stadig. Men jeg synes det er spennende å spille for barn, og å jobbe med barn som utøvere på scenen. Ingen er mer mottagelige – de er enormt grepet av øyeblikket. De trenger ikke late som om de er umiddelbare, slik skuespillere gjør. Jeg er veldig fascinert av det autentiske uttrykket, sier han.

OIOI-FESTIVALEN: – Tanken var at universet som Festspillene er eksponenter for tilhører alle, ikke bare dem med god utdannelse og den rette adressen, sier Ole Hamre.

Ordspill ingen profesjon

– OiOi-festivalen var et uttrykk for mange av de samme tingene som Fargespill: møte mellom forskjeller. I OiOi utforsket vi rommet mellom finkultur og folkekultur. Tanken var at universet som Festspillene er eksponenter for tilhører alle, ikke bare dem med god utdannelse og den rette adressen.

OiOi så dagens lys i 2006, og eksisterte i fire år. OiOi sto for Opplevelse, Innlevelse, Oppsikt og Innsikt. Slagordet var «Sært og populært», og alle arrangementer skulle kunne frembringe ordet «Oj». Her kunne publikum støte på Bergmund Skaslien som hang opp ned i et tre og spilte bratsj, Helge Jordal som kom opp fra et kumlokk og leste Terje Vigen, og programposter med navn som «To hurper og en harpe», «Motorsagmassasjen» og «Pølse og poetmos». Det ble delt ut pastiller med påskriften «FestPillene i Bergen».

– Hva hadde livet ditt vært uten ordspill?

Victor Hugo var livredd for kritikernes dom. Han sendte telegram til forlaget, og det eneste han skrev var et spørsmålstegn. Han fikk et telegram tilbake, der det sto et utropstegn.

– Det er jo ikke profesjonen min, men en effektiv måte å kommunisere på. Ikke alle har et nært forhold til musikk eller teater, men alle har et forhold til språket. Noen ganger har vi startet med tittelen, uten å ane hva selve programposten skulle inneholde, sier han og ler.
– Så har vi laget konseptet ut fra tittelen. Men har du en god tittel, så har du mye også.

Minimalistiske uttrykk fascinerer ham: Hvor få virkemidler kan han bruke for å få sagt noe?

– Man behøver minimalt med signaler for å trigge en verden inni her, sier han og peker på hodet sitt.
– Så lenge man har en kontekst. Som Fargespill har mye av – publikum tenker for eksempel på flyktningsituasjonen når de ser oss, selv om det aldri blir betont.

Han forteller en av sine yndlingshistorier, om den franske forfatteren Victor Hugo som akkurat hadde gitt ut «Les Miserables» og var livredd for kritikernes dom. Han sendte telegram til forlaget i Paris, og det eneste han skrev var et spørsmålstegn. Han fikk et telegram tilbake, der det sto et utropstegn.

– Gitt konteksten, klarer det seg altså i enkelte situasjoner med ett tegn, sier Hamre lykkelig.
Han kan nesten ikke tro det.

Menneskevennen

En annen fellesnevner mellom Fargespill og OiOi finnes i festivalinstrumentet Folkofonen, som hørte til sistnevnte konsept, men som siden er blitt brukt i flere sammenhenger. Hamre ba folk fra alle samfunnslag, fra tiggere til ordførere, om å bidra med stemmen sin. Siden redigerte han det sammen til et stort, kollektivt instrument.

– I Folkofonen kom menneskers historie frem gjennom stemmen og ansiktet deres. Instrumentet var en kobling mellom enkeltmennesket og det store vi-et. I Fargespill har du også det ene barnet som synger, og samtidig lyden av alle samlet.

– I disse trumpske tider trenger vi en tilførsel av tro, vi trenger ideen om at det finnes andre muligheter.

– Det ligger en stor tro på menneskene i prosjektene du driver med?

– Ja, det hersker en optimisme i dem. En tro på alt som er mulig. Litt sånn Obama-aktig: «Yes, we can!»

– Hvilket slagord hadde det trumpske Fargespill hatt?

– «Yes, we can, as long as we get rid of all the idiots!»

– Ikke helt det samme, altså.

– Og jeg mener at man må ikke miste den troen. Det er riktig at tro kan flytte fjell. Hvis du tror noe er mulig, blir det mulig. Hvis du ikke tror noe er mulig, får du det ikke til. Uten at man må være naiv heller, da. Men nettopp i disse trumpske tider trenger vi en tilførsel av tro, vi trenger ideen om at det finnes andre muligheter.

Ole Hamre er kjent for å betrakte det meste og de fleste som et mulig instrument. Under en jubileumskonsert for Ivar Aasen på Voss, sammen med blant andre Gabriel Fliflet, skar han to skiver av en geitost som han spilte på.

– Jeg slo skivene sammen foran en veldig følsom mikrofon, sier han og viser med hendene. Det virker ikke som om det kan ha vært særlig kraftfullt, til tross for mikrofonens følsomhet.

– Du spiller på Brannsupportere, mannen i gata, flyvertinner, båter og geitost – er det noe du ikke kan spille på?

– Jeg spiller jo på fordommer også. Da antar jeg at man kan spille på det aller meste, sier Ole Hamre.

Ekstraforestilling med Fargespill og Real Ones spilles i Grieghallen 29. januar kl. 18.00. Fargespill og Kringkastingsorkesteret opptrer i Oslo 14. mai. Til høsten er det premiere på ny Fargespill-forestilling i Bergen.

TRO FLYTTER FJELL: – Hvis du tror noe er mulig, blir det mulig. Hvis du ikke tror noe er mulig, får du det ikke til, sier Ole Hamre.

 

ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this