TRE BLAD EVA: Aurora Lindseth-Løkka fremstiller Eva Arctander som barn, Mathilde Hummervoll Storm spiller den unge Eva Arctander, mens den voksne spilles av Ida Ursin-Holm. (Foto: Dag Arne Nilssen)

Tre skuespillere, én rolle

Erik Fosnes Hansens internasjonale bestselger, Løvekvinnen, har blitt film i Vibeke Idsøes regi. Hun benytter seg her av tre forskjellige skuespillere for å fortelle Evas historie fra barn til voksen.

Mathilde Hummervoll Storm (16) spiller den unge Eva Arctander, som er den perioden det fokuseres mest på i filmen, mens den voksne spilles av Ida Ursin-Holm (25). I tillegg ser vi Aurora Lindseth-Løkka (9) fremstille Eva som barn. Hun kan fortelle Bergensmagasinet om lange dager i sminkestolen.

– Det tok flere timer å legge på ansiktsmasken, og jeg måtte sitte helt stille i stolen, sier hun.
– De dagene jeg skulle være hårete over hele kroppen tok det enda lenger tid. Heldigvis skjedde det ikke så ofte, for til vanlig hadde jeg jo klær på, og da slapp jeg. Da holdt det med å dekke ansikt, hals og hender.

– Det er noe allmenngyldig her som alle kan relatere til. Ikke vent med å vise kjærlighet.

Kostymene til jentene er laget av den kjente makeup-designeren Conor O’Sullivan, og de dro til hans studio i London for å få dem tilpasset.

– Det hang fotografier på veggene fra filmer han har jobbet med, og jeg ble temmelig paff da jeg skjønte at han hadde laget kostymer til Game of Thrones, Batman og flere andre filmer jeg har sett, forteller Mathilde Hummervoll Storm.

– Det var fascinerende å være vitne til hvordan de gikk fram. På hendene brukte de en hanske som de limte hår på, og slik var teknikken når de skulle dekke resten av kroppen også. Det tok tid og det var varmt. I en scene skulle jeg bade, og jeg syntes det var herlig og forfriskende. Men så merket jeg at det kom sand innenfor drakten, og da begynte det å klø.

Ekte tårer

Dette er Mathilde Hummervoll Storms første spillefilm, men hun har drevet med dubbing av tegnefilmer helt siden åtteårsalderen.

– Hvordan var det å spille en rolle der ansiktshåret skjulte det meste av mimikken?

– Jeg klarte å leve meg inn i karakteren, og tårene dere ser er ekte.

– Etter en stund glemte jeg at jeg hadde maske på, men det er klart at kroppsspråket og øynene ble ekstra viktige i den situasjonen. Jeg følte aldri at mangel på ansiktsutrykk la noen demper på spillet. Jeg klarte å leve meg inn i karakteren, og tårene dere ser er ekte.

– Hvordan synes du filmen ble i forhold til boken?

– Det vet jeg ikke, for jeg har ikke lest den. Vi ble bedt om det, for da ville det bli lettere å forholde seg til manus. Ingen av oss har lest den.

– Vel, jeg har lest den, bryter Ida Ursin-Holm inn.
Hun er profesjonell skuespiller, og har medvirket i en rekke film- og fjernsynsproduksjoner.
– Men jeg stoppet før jeg kom til slutten der jeg selv skulle spille, legger hun til.

Før det er for sent

Ursin-Holm medvirker bare helt på slutten av filmen, flere år etter at Eva har forlatt hjembyen og gjort karriere i utlandet.
– Hun vender tilbake for å ta seg av boet etter farens død, og da møter vi en annen person enn den usikre ungjenta som reiste vekk. Mot alle odds ble hun en høyt respektert matematiker.

– Men det er gripende at hun aldri rakk å prate ut med faren sin før han gikk bort. Alle sjansene faren forspilte da han burde sagt han var glad i henne. Og plutselig er det for sent. Det er noe allmenngyldig her som alle kan relatere til. Ikke vent med å vise kjærlighet.

Innspillingen har for det meste foregått i Tyskland, og med et budsjett på 80 millioner kroner er dette en av Norges dyreste filmer gjennom tidene. Allerede før premieren var den solgt til 40 land.

Sjelden sykdom

Historien handler om Eva Arctander, som i 1912 blir født med den sjeldne sykdommen hypertrikose. Den gjør at hele kroppen blir dekket av hår, slik at det ser ut som man har pels. Moren dør under fødselen, og Evas far, stasjonsmester Arctander, er knust av sorg.

Han skammer seg over den lille jenta som er så annerledes, og føler ingen farskjærlighet. Han bestemmer at hun skal gjemmes bort slik at ingen får se henne. Dermed må Eva tilbringe det meste av barndommen innendørs i stasjonsbygningen, uten venner på sin egen alder. Til og med skolen vil faren holde henne borte fra, men da protesterer Eva. Skolegang vil hun ha, og stasjonsmester Arctander må til slutt la henne få lov til å begynne.

Sår og blåmerker synes ikke gjennom hårdrakten.

Men hun forteller ikke hjemme om mishandlingen og trakasseringen hun utsettes for av medelevene. Sår og blåmerker synes ikke gjennom hårdrakten. For Eva har forstått at utdanning er hennes vei til et bedre liv, og holder derfor ut plagingen fra omgivelsene. Faren forandrer etter hvert sitt syn på datteren, og forstår at han elsker henne dypt og inderlig. Han klarer bare ikke å fortelle henne det.

Fornøyd forfatter

løvekvinnen undersak
NY SLUTT: – Jeg likte ikke slutten av boka, den var for mørk. Derfor skrev jeg den om, sier Vibeke Idsøe. – Det viktigste for meg var det at det menneskelige aspektet kom fram, sier Erik Fosnes Hansen. (Foto: Dag Arne Nilssen)

– Jeg har hørt om forfattere som gråt av sinne og frustrasjon etter å ha sett filmatiseringen av sine bøker. Jeg skal innrømme at også jeg gråt etter å ha sett filmen, men det var gledestårer! stråler Erik Fosnes Hansen.

Forfatteren har latt seg imponere av Vibeke Idsøe, som han mener «til de grader» har gjenskapt romanen hans.

– Det var akkurat slik jeg så det for meg da jeg skrev dette hjemme ved kjøkkenbenken for mange år siden, sier han.

– Viktigst for meg var at det menneskelige aspektet kom fram. Forholdet mellom stasjonsmesteren og den rare datteren hans. Det er en historie om kjærlighet mellom dem, og slike historier er ofte om ulykkelig kjærlighet. Når man skal lage film av et litterært forelegg, er det vanskelig å være mer tro mot historien enn det Vibeke har vært.

Filmatiseringen av Løvekvinnen har vært en lang prosess for regissør og manusforfatter Vibeke Idsøe.

– Jeg har kjent Erik Fosnes Hansen i flere tiår, og han fortalte meg om historien lenge før den ble en roman. Jeg gledet meg til utgivelsen, og ble skikkelig rørt da jeg leste boka, sier hun.

Tysk finansiering

Idsøe så potensialet for en film der allerede den gangen, men det skulle gå en del år før hun begynte å jobbe med prosjektet. For fire år siden begynte hun på manuset, med Fosnes Hansen som konsulent i begynnelsen.

– Det var akkurat slik jeg så det for meg da jeg skrev dette hjemme ved kjøkkenbenken for mange år siden.

– Det var for å høre om han var enig i min vektlegging av stoffet, men han har selvsagt ikke hatt noen innflytelse på det ferdige produktet, sier hun.
– Heldigvis tenkte vi veldig likt, så den delen av arbeidet gikk fint. Det var relasjonen mellom far og datter som var i fokus. Men jeg likte ikke slutten av boka, den var for mørk. Derfor skrev jeg den om.

Finansieringen av filmen var også et problem, for dette ville koste mye. Litt lettere for Idsøe når samboeren heter John M. Jacobsen, og er landets største filmprodusent. 36 film- og fjernsynsproduksjoner har det blitt, deriblant Veiviseren, Max Manus og Kon-Tiki.

En stor del av finansieringen kom fra Tyskland, hvor Fosnes Hansen er et stort navn. Et av premissene var at det ble filmet der.
– Da bygget vi en norsk jernbanestasjon utenfor Essen, og det var jo ikke billig, forteller hun.

Bare vinterscenene er tatt opp i Norge. Slik ble brikke for brikke lagt i puslespillet som en filmproduksjon er. Da den svenske skuespilleren Rolf Lassgård ble med på laget, ble Idsøe glad.

– Han var mitt førstevalg. Da han takket ja til å bli med, visste jeg at filmen ville bli slik jeg hadde tenkt. Han er perfekt i rollen som faren; myk og hard på samme tid.

– Da jeg så filmen, fikk jeg en fornemmelse av at fortellingen ikke slutter der. Kommer det en fortsettelse?

– Tja, hvem vet, smiler Idsøe lurt.

lovekvinnen-anmeldelse
Løvekvinnen (Norge, 2016) // Regi: Vibeke Idsøe

FILMANMELDELSE: Løve med uskarpe tenner 

Løvekvinnen er en vakker film. Fotograf Dan Laustens bilder er flotte gjennom hele filmen, men estetikken slår begge veier. Han har for lite struktur å jobbe med. Alt blir vakkert å se på, også det som sikkert var ment å være heslig og sjokkerende. Det finnes ikke et skittent fortau, et bustete hår eller uvasket ansikt å se i hele filmen. Det er pent å se på, men mangler lukt og smak. 

Løvekvinnen er en åpen film. Dette er en film flere generasjoner kan forholde seg til. De yngste vil reagere på hvor ubarmhjertig Eva blir plaget av sine jevnaldrende, mens de voksne ser på hvor hjelpeløs faren er i kontakten med datteren. Filmen er svært tydelig, og konfliktene lette å forstå. Idsøe leder publikum til vannet hvor vi får et sugerør stukket inn i munnen. Her gis ingen rom for å tenke selv, noe utstrakt bruk av fortellerstemme understreker. Det gis ingen rom for egne tolkninger.

Løvekvinnen er en velspilt film. Når man aksepterer co-produksjonens lov, som bestemmer at det snakkes flere språk og dialekter innen samme familie, er skuepillerne helt utmerket. Best er nestor Rolf Lassgård, men også Mathilde Hummervoll Storm skal ha ros. Hun er med i mesteparten av scenene, og gjør en overbevisende jobb som den unge Eva. Også Kjersti Tveterås har en fin birolle som barnepiken Hanna.

Løvekvinnen er en kjedelig film. Alle kan se at her er det kvalitet i alle ledd, og det er ingen ting å sette fingeren på. Likevel fremstår historien som litt tannløs og uengasjerende. Som klassikerne du var nødt til å se som skoleelev. En film du hverken liker eller misliker, og derfor vil glemme raskt. En film for dem som sjelden går på kino.

ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this