Felleskjøpet
MEDISIN: – Trening er verdens beste medisin for min egen psykiske helse. Jeg tørr ikke slutte, sier musiker og løper Pia-Camilla Tømmernes. (Foto: Ove Landro)

– Jeg løper for å holde ut

Etter at mannen døde i en drukningsulykke i 2009, begynte Pia-Camilla å løpe. Siden har musikeren løpt; hun tør ikke stoppe.

– Stoltzen er ikke helt min greie, sier Pia-Camilla Tømmernes. For henne er det de lange løpene som gjelder. Og følelsene hun får underveis og etter. Derfor løper hun helmaraton og ultraløp.

Det var samboerens drukningsulykke som utløste Pia-Camillas nye retning i livet.

– Marerittene kommer raskt nattestid, hvis jeg ikke løper. Jeg kan komme i ubalanse. Mange sier også at «nå har det gått så lang tid». Nå er det greit liksom. Men sånn er det jo ikke. Sorgen vil alltid være der.

Det er 2009, og Pia-Camilla og samboer Arne (40) bestemmer seg for å bade like ved huset. Arne får hjertestans i det kalde vannet. Pia-Camilla står på bryggekanten og ser mannen synke i vannet. Hun kaster seg uti og får hentet ham til vannoverflaten. Hun åpner luftveiene, men det er for sent. Han er livløs.

Obduksjonsrapporten viser at mannen hennes hadde hatt hjerteinfarkt noen dager før, og at han døde momentant av hjertestans i vannet. Fra nå av er Pia-Camillas forhold til vann forandret. Hun er litt over tredve når det skjer, og alenemamma for Erik, Christine og Helene.

I dagene og ukene som kommer, sliter hun med å sove. Legene skriver ut sovemedisin, men Tømmernes vil ikke medisinere seg ut av sorgen. Hun føler sinne, sorg og frykt. Pia-Camilla bestemmer seg for å løpe, og det skal bli redningen. Året etter debuterer hun og noen venninner i Berlin Maraton.

VEIEN VIDERE

Pia-Camilla er fra Asker. Hun er musiker av yrke, og spiller saksofon. Hun kom til Bergen for å studere musikk.

– Jeg satte meg på et tog og tenkte jeg bare skulle være her i ett års tid. Siden har jeg vært her, sier Tømmernes, som bor på Apeltun i Fana. Saksofonen og musikken er levebrødet, men løpingen er livet.

Hun har løpt 37 maraton, tatt Jernmannen i Bergen fire ganger, løpt 24-timers ultraløp to ganger, Ironman fem ganger (3.8 km svømming, 180 km sykling og 42 km løping). Men drukningsulykken sitter i hodet og kropp ennå, og byr stadig vekk på utfordringer. Fortsatt sliter hun med svømmedelen i triatlon.

– Jeg var livredd for vann etter ulykken. Bare det å gå på en sti ved siden av, var skummelt i begynnelsen. Jeg blir nok aldri venn med vann, sier Pia-Camilla.

– Men som person liker jeg å «face» det som er vanskelig. Og jeg tenkte at dette går jo ikke an. Jeg som hadde dykket og seilt, og har vært vant til å være i og på vannet.

– Så du bestemte deg for å gå rett i strupen på problemet?

– Jeg har slåss mot det våte elementet, ja. Nå er jeg blitt god til å svømme. Jeg bygger stein på stein. Først trente jeg med instruktør i basseng. Så var det å kaste seg i vannet på egenhånd. Og nå går det bra; for meg er det en enorm mestring i å klare svømmedelen. Ørene er under vannet, du hører ingenting, du er helt alene. Da kan det dukke opp noen skumle tanker, og det gjelder å stå i det. Det er bare meg, tankene, pusten og evnen til å mobilisere mot til å fortsette.

– Hvorfor søker du de lange løpene?

– Jeg jakter nok den følelsen jeg fikk første gang i Berlin. Og jo mer du trener, jo bedre form kommer du i. Så jeg må løpe lenger for få den følelsen. Og når man løper lenge, så får man tenkt en del over livet.

DET LANGE LØP: Pia-Camilla liker å løpe langt. Her har hun fullført Oslo Maraton sammen med venninnen Lise Lotte Andersen. (Foto: Privat)

DEN ANDRE SIDEN AV VEGGEN

– Det virker som om du søker veggen, en vegg mange frykter?

– Jeg føler utrolig mestring av å komme gjennom veggen og ut på den andre siden. Og så kan jeg overføre det til alt annet i livet. Jeg har vært så sliten i et løp noen ganger at jeg ikke orker å drikke cola en gang. Men så fullfører man og følelsene som kommer da er veldig sterke. Jeg begynner å grine noen ganger, både underveis og når jeg har kommet i mål.

– De fleste mennesker har mer energi og krefter enn man tror, mener Tømmernes.

– Hvordan er løpingen og følelsene overførbart til livet?

– Man kan nesten bli euforisk. Det er kort vei mellom å bli veldig sliten til å bli utrolig glad. Du balanserer mellom latter og gråt. Men akkurat som i livet må man ikke gi opp. Jeg har møtt i overkant mye motstand, men det er forhåpentligvis mange år igjen å leve, og da vet jeg samtidig at jeg kommer til å møte motstand igjen. Og nå vet jeg, etter alle disse løpene, at jeg har noen mestringsstrategier som jeg kan bruke i livet.

– Kommer du noen gang til å slutte å løpe?

– Nei, jeg kan ikke se for meg et liv uten. Jeg tørr rett og slett ikke å slutte å trene, for det er ikke bra for meg. Jeg er ute hver dag, og blir veldig rastløs om jeg ikke kommer meg ut.

Nå tar nye drømmer form, og distansene hun tenker på er enda lengre.

– Jeg kunne tenkt meg å løpe 160 km, det er en milepæl. Et 100 miles-løp er absolutt en drøm for neste år. Og så vil jeg jo gjerne løpe 40 maraton totalt; men egentlig vil jeg løpe hundre før jeg dør, smiler 41-åringen som har lurt med noen venninner til Kalmar Ironman i Sverige neste år.

– Ingrid Tyssen Bruu, Karin Lampe og Lise Lotte Andersen skal være med, og jeg gleder meg til at de skal få kjenne på den samme følelsen som jeg har kjent på, og sprenge sine egne grenser.

LIVET ER KORT

– Du sier at du velger bort tidstyver – hva mener du?

– Livet er kort. Jeg sier nei til kaffe og prat på cafe i tre timer. Skal man være med meg så må man trene. Jeg bor ved Smøråsfjellet og jeg går der nesten hver dag. Jeg synes det er mye hyggeligere å gå på fjellet med venninner enn å sitte og drikke kaffe i byen.

– På fjellet eller i skogen kan man prate, og samtidig få en fin naturopplevelse. De som ikke er flinke til å bruke byfjellene går glipp av så utrolig mye. Og disse øyeblikkene er fine å dele med andre. Det gir sterkere bånd mellom mennesker.

– Hva mener du med at å løpe handler om å holde ut?

– Jeg har hatt litt motgang, og jeg tenker at jeg må holde ut livet, og jeg må holde ut å være med meg selv. Jeg må holde hodet over vannet. Når jeg løper får jeg sortert tanker, og jeg blir bedre rustet til å takle de utfordringer som kommer.

– Egentlig planlegger jeg ikke så nøye, men jeg liker å løpe maratonkarusellen i Fana. Folkene bak løpet og alle funksjonærene er en viktig grunn til at mange løper lange løp her i Bergen. De er flinke til å arrangere disse løpene, sørge for å skape et godt miljø, og man får mange klapp på skulderen.

– Der oppe finner du en fantastisk gjeng med eldre karer og spreke kvinner, og mange av dem har løpt over hundre maraton. Hadde jeg ikke kjent disse karene hadde jeg ikke komt på at jeg skulle løpe alle de lange løpene. Du blir dradd inn i miljøet, mange kommer med tips til hvilke arrangement du kan være med på, og det var ett av disse tipsene som gjorde at jeg deltok i mitt første ultraløp.

– Har sorgen endret seg gjennom årene?

– Barna mine minner meg på det hver eneste dag. Både ved at han ikke er der og ved at de ligner på ham. Det er en kamp. Som alenemor. Norge er ikke så fantastisk for alenemødre. Barna mine sykler, og noen ganger kommer det øyeblikk hvor de virkelig gjør noe som er bra, og da har man som forelder ofte lyst til å dele. Men han er jo ikke her.

MARERITTENE

– Hva har du lært?

– At du må tørre å gå inn i det. Det er lett å skyve det litt vekk. For meg var det også dramatisk da han døde, så traumet kommer i tillegg. Og det jobber jeg fortsatt med hver eneste dag. Marerittene kommer raskt nattestid, hvis jeg ikke løper. Jeg kan fort komme i ubalanse. Mange sier også at «nå har det gått så lang tid». Nå er det greit liksom. Men sånn er det jo ikke. Sorgen vil alltid være der.

Foruten at hun gjør konserter, spiller Pia-Camilla saksofon på events, utesteder og på idrettsarrangementer. Det hender også at hun spiller i begravelser. Det er ikke bare enkelt etter mannens død.

– Det er jo litt spesielt. Men det er meningsfylt og går aldri på rutine. Jeg er emosjonell og klarer ikke alltid å distansere meg, samtidig som jeg må opptre profesjonelt og gjøre jobben. Og gråter du så kan du miste litt av styringen på muskulaturen i deler av ansiktet, som du trenger for å spille saksofon.

Men selv om hun er glad i saksofonen sin, er det løpingen som er viktigst.

– Trening er verdens beste medisin for min egen psykiske helse. Jeg tørr ikke slutte. Løping, stillhet, ro og naturen. Det er mitt mantra. Jeg vet ikke hvordan det hadde gått hvis jeg ikke hadde hatt løpingen, sier Pia-Camilla.

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this