dennis1
GJENGANGER PÅ GARAGE: – Dette huset her. Jeg kommer ikke ut av det, sier Dennis Reksten, som har leilighet i toppetasjen over Garage. Hendrix-bildet bak ham er for øvrig malt av Tom Osberg, som også har designet den ikoniske Garage-logoen.

– Jeg likte det bedre den gangen da rock ikke var kultur

Del artikkelen i Sosial medier

Fjorårets vinner av hedersprisen under Bergen Awards, Svenn Johan «Dennis» Reksten, har drevet med musikk så lenge han kan huske. Det som begynte som et opprør mot etablerte sjangre som danseband, køntri, blues og jazz, endte med et band som både tok pulsen på samtiden og kom med en av de platene som alle musikkinteresserte bergensere bør ha i samlingen. Nå nærmer det seg 40-årsjubileum for Elektrisk Regn, noe som vil bli markert både med gjenforeningskonsert og nytt album.

Vi treffer Dennis på Garage, rockeklubben som han har vært en del av like siden dørene åpnet og frem til han pensjonerte seg i fjor.

– Jeg er sliten. Sprengt. Oppbrukt. Dette huset her. Jeg kommer ikke ut av det. Jeg er glad i å jobbe, har holdt på fra morgen til kveld, og har aldri fått skikkelig tid til meg selv.

Før det hadde han en mangslungen karriere, der han blant annet jobbet syv år for Karl S. Johannesens jern, stål og engros-lager på Laksevågneset, var pr-ansvarlig for den legendariske Olav Thon-eide klubben Aladdin på Oasen, der band som Kjøtt og Depress spilte, og jobbet som roadie for bergensbandet Man Maid, blant annet på deres England- og Skottlands-turné i 1987.

Hjemme igjen fikk han jobb som vaktmester og altmuligmann for det daværende ungdomshuset Røkeriet på Verftet, der han ble værende resten av tiåret.

FIKK YRKESSKADE

Innimellom alt dette startet han i 1978 bandet Elektrisk Regn (senere forkortet til ElRegn, etter at de fikk ny besetning), som platedebuterte i 1982 med det ikoniske bergensalbumet Steinbyen – som jeg siktet til innledningsvis. Ved siden av Dennis bestod bandet den gangen av Harald Nilsen (bass), Tom Kogstad (trommer), Sam Fossbakk (gitar), Ine Tømmerås (sang) og Harald Pallesen (tangenter).

– Vi begynte med musikk fordi vi ville utvikle poputtrykket, i en tid der rock ikke var kultur. I dag er kultur blitt en del av det utvidete fotballbegrepet. Jeg klarer ikke å se på Idol og alt det der, sier han, og underbygger tankerekken med en av samtalens mange anekdoter:

– Visste du at Sex Pistols ble startet på grunn av et felles hat for tv-tryner? spør han.
– Johnny Rotten ble boikottet av BBC etter et intervju i 1978, der han slengte med leppen om noen rykter han hadde hørt om Jimmy Savile. I ettertid viste det seg at Johnny Rotten hadde rett (den profilerte BBC-programlederen ble etter sin død anklaget for å stå bak en lang rekke seksuelle overgrep mot barn, journ.komm.).

I det hele tatt blir samtalen med den bergenske rockelegenden svært springende og innfallsrik. Dennis er et oppkomme av historier etter et langt liv i musikkens tjeneste, og tar hele tiden tankesprang over til ting han har opplevd. Samtidig uttrykker han flere ganger at han er sliten, ikke minst på grunn av en yrkesskade han har felles med svært mange musikere.

KLAR MED TO NYE PLATER

– Jeg har fått tinnitus. Hørselen min er ødelagt av lyd, sier han.
– Det sitter i hjernen. Hodeskallen min angripes av en lydgraut.

Dessverre finnes det ingen fullgod behandling for denne lidelsen. Dennis har fått behandling med en Ondamed-maskin i Hellas, og forteller at det hjalp med å dempe diskantlydene for en kort periode.

– Det er en slitsom lidelse, men du venner deg litt til det etter hvert, og det er ikke like ille hele tiden, sier han.

dennis3
ELEKTRISK REGN PÅ PLATE: Dennis Rekstens band har gitt ut platene (fra venstre) Steinbyen (1982), Hilsen ElRegn (EP, 1987), Stein igjen (2002) og Kropp uten sjel (1985).

På Garage har han nok vært lettere tilgjengelig enn noensinne, i og med at han har leilighet i toppetasjen over rockeklubben. Men nå sier han snart stopp.

– Jeg er sliten. Sprengt. Oppbrukt. Dette huset her. Jeg kommer ikke ut av det. Jeg er glad i å jobbe, har holdt på fra morgen til kveld, og har aldri fått skikkelig tid til meg selv. Men nå flytter jeg snart. Nå vil jeg slappe av og ta ting på en annen måte. Men jeg kommer til å fortsette å spille.

I skrivende stund holder han på med to plater som han håper å få ut i løpet av året.
– Den ene er en soloplate med instrumentaler spilt av ElRegn-medlemmer. Den andre er laget med soloprosjektet mitt, men er musikalsk sett spilt inn som en ElRegn-plate.

HEDERSPRIS TIL EN HEDERSMANN

– Ble du overrasket da du ble tildelt hedersprisen på fjorårets Bergen Awards?

– Ja. Jeg skulle på byen og drikke, og så ville de andre absolutt ha meg dit. Så jeg luktet lunten etter hvert. Jeg vet om mange andre som ville ha fortjent en slik pris, men det var gøy at det var min tur. Det er når du står ved enden av et løp at du får slike priser.

– Det eneste målet vårt var å se hvor høyt vi kunne spelle i Grieghallen. Det ble ikke så vellykket med det anlegget de hadde der.

«Om du trenger å låne en forsterker, en trommestol eller gitarstrenger, får du alltid ja, og han har aldri forlangt noe tilbake» het det blant annet i begrunnelsen for tildelingen, der konklusjonen var at prisen gikk til «en genuin og hjertevarm person, med en lidenskap for musikken som få – om noen – kan vise maken til».

Dette bekreftes av flere musikere som Bergensmagasinet har snakket med. Jon Martin Borcherding (Panikfabrik) forteller om en mann som alltid stilte opp for dem, enten det var å rigge til en konsert, bære utstyr eller gi gode råd. Det samme sier Calle Hamre (se egen sak).

– Du stilte alltid opp?

– Vel, jeg ble kjent med bandene. Den gangen, på 80- og 90-tallet, var vi som en stor familie. Senere også. Første gangen jeg så Fjorden Baby! var på en av jammene vi hadde her på Garage. Da skjønte jeg at de måtte ha en egen konsert. Ellers har det ofte gått på praktiske ting; hvordan få ting til å virke.

BYGGET EGET PA-ANLEGG 

dennis4
UNG ROCKER: The Buggles-tskjorten avslører at dette bildet er fra 1980, da Dennis var 31 år. (Foto: Privat)

Hans eget band, Elektrisk Regn, ble startet i pønkperioden, en tid der det var de yngste musikerne som eide scenen.

– Dere var litt eldre enn de andre?

– Ja, men vi skjønte hva det gikk i, og var enige i ideologien. The Clash var heller aldri pønkere.

Bandets første jobb var å varme opp for de britiske folkrockerne Magna Carta, som Bergens Tidende hadde hentet til den ennå nyåpnede Grieghallen (dette var i oktober 1978) for å holde konsert for avisbudene.

– Det eneste målet vårt var å se hvor høyt vi kunne spelle i Grieghallen. Det ble ikke så vellykket med det anlegget de hadde der.

Heldigvis hadde de flere i bandet som var elektroteknikere, og etter hvert fikk de bygget seg et eget PA-anlegg. Dette gjorde det mulig, i regi av Bergen Rockklubb, å arrangere konserter i Nygårdsparken, både med Elektrisk Regn og andre.

– Dette var sommeren 1980. Vi leide to «trailerflak», og fikk strøm fra barnehagen.

TIP-TOP SOLOGITARIST

– Når kom Sam Fossbakk med i bandet?

– Det var i 1981. Den første gitaristen vår var Tom Osland, som flyttet til Lærdal. Erling Lund var også innom. Det er alltid viktig å ha gode sologitarister.

– Sam har fortalt meg at han måtte spille Pink Floyd-låten «Echoes» på audition?

– Det stemmer. Fikser du Echoes, da har du det som skal til. De soloene han har på Steinbyen; han bare klasket de innpå.

Som eksempel peker han på den svært Pink Floyd-influerte låten Det er ikke sant.
– Alt sammen er første «take». Jeg tror ikke vi kunne fått noen av dagens gitarister til å gjøre det samme; spille i seks og et halvt minutt uten stopp.

– Dere to skrev «Tip Top Ole» sammen?

– Ja. Jeg likte tittelen, men teksten Sam skrev var vanskelig å sette melodi til. Så jeg skrev en ny tekst.

dennis6
SAM SPILLER SOLO: Sam Fossbakk spilte inn hele sin del av den lange og sterkt Pink Floyd-influerte låten Det er ikke sant i ett «take». – Jeg tror ikke vi kunne fått noen av dagens gitarister til å gjøre det samme, sier Dennis Reksten. (Foto: Privat)

– Låten de fleste fortsatt husker, er «Naboen er nynazist». Hvordan oppstod den?

– Jeg skrev den og Overdose sammen med Jon Nilsen, som senere begynte i TV2-nyhetene. Vi satt og roet ned med kassegitar, og så bare kom den av seg selv. Jeg er ikke noen god komponist, men jeg er en habil snekker.

– Hvorfor er Jacobsen full? (låttittel fra EPen Hilsen ElRegn (1987), journ.komm.)

– Hehe. Det var Jarle Zimmermann som kom med den setningen. Låten er inspirert av en VG-artikkel om at enslige mødre i Oslo måtte prostituere seg for å få penger til husleien.

40 ÅR MED ELEKTRISK REGN

dennis5
DENNIS PÅ SCENEN: Elektrisk Regn fikk bygget et eget PA-anlegg, noe som gjorde det mulig å arrangere flere konserter i Nygårdsparken, både med dem selv og andre. (Foto: Privat)

Bandet holdt det gående i åtte år, med ulike besetninger. I 1986 var alle unntatt Dennis skiftet ut, og han tenkte at det var på tide å gi seg.

EPen nevnt over ble dermed et slags etterskrift for det opprinnelige bandet, med Tom Kogstad på trommer og Sam Fossbakk på gitar.

Bandet har siden fortsatt, nå med Jan Gunnar Bortheim på gitar, men har ikke utgitt noe siden Stein igjen (2002).

ElRegn, som de kaller seg nå, har spilt en god del rundt omkring hvert eneste år siden. De varmet opp da Ylvis-brødrene spilte på Plenen i mai 2014, og gjorde det samme for Fjorden Baby! da de spilte på Verftet i november 2015.

– Og nå blir det jubileumskonsert?

– Vel, vi hadde det i 2008, så det er mulig vi må gjøre det i år også. Jeg vil prøve å få med så mange som mulig av de som har vært med. Så må vi finne et bra lokale.

– Har du kontakt med alle?

– Ikke hele tiden, men ja, vi møtes, og vi ringes.

Før dette planlegger han å arrangere tre dager med «avskjedskonserter».

– Jeg vil prøve å samle sammen en del band som jeg har hatt glede av gjennom årene, slik at jeg får høre dem en siste gang før jeg går ut av livet, sier han, noe makabert.

Den første konsertdagen blir sannsynligvis 24. mars, med kun metal-band på plakaten. Deretter ser han for seg to dager til i måneden etter, da med et mer assortert utvalg av band og artister.

LÆRE FOR LIVET

– Hvordan synes du at de gamle Elektrisk Regn-platene har holdt seg?

– Jeg blir aldri 100 prosent fornøyd med egne greier, men jeg synes at noen av låtene har tålt tidens tann. Kropp uten sjel-albumet er bra, selv om det er ganske dystert. På den tiden var det «in» med depresjonsrock, så vi laget en plate om virkelig depresjon; om hvordan livet kan oppleves som en lang og mørk tunnel som ender med at du ligger i «pennalet», forteller Dennis.

– Da vi laget det, hadde jeg Kapitalen i bakhodet, der Karl Marx skriver om hvordan vi overfører vareforhold til menneskelige relasjoner. I dag har ikke folk lenger venner; de har nettverk. Dette er en del av prosessen i det industrielle samfunnet, så jeg fant ut at jeg ville lage noe på det.

– Du har studert?

– Ja, jeg har grunnfag i kunsthistorie og mellomfag i historie.

– Hadde du Frank Aarebrot som foreleser?

– Nei, dessverre. Men jeg var heldig og fikk oppleve både Arild Haaland og Gunnar Skirbekk. Jeg klarte å stå takket være læreboken Politisk teori, som Skirbekk skrev. Hans Skjervheim var også viktig; han foreleste i logikk. Noe av det viktigste jeg fikk ut av de timene, var hvordan du kunne snakke deg ut av eksamen enten du visste noe eller ikke. Det var nyttig kunnskap.

 

calle hamre1
– ET FORBILDE: – Dennis har aldri hatt fortjeneste i form av penger som sin motivasjon. Han behandler alle likt, ser mennesker og er interessert i dem enten om de er rusavhengige eller høyt på strå i samfunnet, sier Calle Hamre.

– Dennis er en legende

– Jeg tror ikke det finnes en rockemusiker i Norge som ikke vet hvem Dennis er, sier Calle Hamre; kjent som låtskriver, vokalist og trommeslager i Butterfly Garden.

Første gangen Calle Hamre møtte Dennis Reksten, gikk han i 7. klasse på Åstveit ungdomsskole. Dette var tilbake i skoleåret 1984/1985. Musikklæreren var for øvrig ingen ringere enn Gisle Johnsen, som spilte i bergensbandet Man Maid, og som Dennis jobbet som roadie for.

– Jeg led meg gjennom et år med komfetimer. Belønningen lå i andre enden og ventet, så jeg holdt ut.

Hver lørdag reiste Calle Hamre til byen, ofte sammen med klassekameraten Even «Magnet» Johansen, for å besøke alle plate- og musikkinstrument-butikkene.

– Vi drømte om alt vi skulle kjøpe når vi kom til pengene, forteller Hamre.

BLE «STARSTRUCK»

Pengegavene fra konfirmasjonen så ut til å ligge nærmest frem i tiden. På den tiden var det startkapitalen mange ungdommer med en musiker i magen gikk og ventet på.

– Jeg led meg gjennom et år med komfetimer. Belønningen lå i andre enden og ventet, så jeg holdt ut.

En dag de gikk rundt og så på synther, henvendte Dennis seg til dem.
– Han viste oss en bitteliten Roland-synth, og sa at «den burde vi kjøpe, siden vi kunne skjule den under skolepulten».

De gjenkjente ham som han som sang Naboen e nynazist, og ble «starstruck».
– På Tertnes, der vi vokste opp, var den en hit, sammen med Jeg er så lei av å gå på skole av Flying Norwegians. Jeg hadde fått en mixtape av Geir Luedy, med en rekke bergenske undergrunnsartister. Ken Dang, Program 81, Gjennomslag, Alle Tiders Duster, TAV!; alle var med. Og nå stod vi her med legenden Dennis Reksten.

Da Calle Hamre senere spilte i bandet Jem Jem Due, traff han Dennis igjen, denne gangen i forbindelse med et arrangement på Verftet.
– Han hjalp oss med forsterkere, skrudde for oss, bar utstyr. Det var ikke noe han trengte å gjøre, men han stilte opp.

HELE NORGES ROCKEBESTEFAR

– Dennis er en mann med omtanke for andre, en glimrende musiker; kunnskapsrik og empatisk. Et menneske man alltid vil huske når man først har møtt ham.

I løpet av årene traff han ham i forskjellige settinger, alltid med en god historie på lager, og alltid velvilligheten selv når noe skulle ordnes.

– Jeg fikk også nyttige tips til hva jeg kunne gjøre med musikken. Han var flink til å rose. Det idealistiske arbeidet hans har vært veldig viktig for fremveksten av et inkluderende musikkmiljø her i Bergen, sier han.

– Han er kompromissløs angående sin musikk, noe folk ikke så ofte er lenger, og vil overhodet ikke at folk skal rote med sangene hans. De skal være som de er med ElRegn. Han vil ikke ha coverlåter av hans sanger, eller at folk sampler fragmenter fra dem.

– Nå er han blitt pensjonist, men jeg håper og tror at han vil fortsette i sin rolle som hele Bergens, om ikke Norges, rockebestefar. Dennis er en mann med omtanke for andre, en glimrende musiker; kunnskapsrik og empatisk. Et menneske man alltid vil huske når man først har møtt ham.

dennis2
PLANLEGGER JUBILEUMSKONSERT: – Jeg vil prøve å samle sammen så mange som mulig av dem som har vært med i Elektrisk Regn, sier Dennis Reksten.

Del artikkelen i Sosial medier

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this