Felleskjøpet
ÅPEN: – For meg var det aldri noe problem å være så åpen som jeg er med disse tekstene. Jeg tenkte ikke en gang på at jeg var spesielt åpen før platen kom ut og jeg fikk noen reaksjoner, sier Doddo, som nå gjør album-comeback.

HAR LÆRT Å NYTE ØYEBLIKKENE

– Ingen mennesker går gjennom livet uten en eller flere store kriser. Selv er jeg blitt mer bevisst på å nyte øyeblikkene, sier Doddo. Denne høsten gjør han comeback som artist.

Hans brasilianske mor var sanger, hans norske far var pianist. Da er det kanskje ikke så rart at Eduardo «Doddo» Andersen tidlig hadde behov for å utrykke seg musikalsk.

– Hvis det er noe som er brasiliansk med meg, for jeg kan verken danse eller drible, så er det åpenheten.

Moren og faren møtte hverandre på musikkhøyskolen i Tyskland. Eduardo ble født i Oslo, og frem til han fylte syv, bodde han litt i hovedstaden, litt i Sverige, litt i Brasil og litt i Bergen. Da han var syv flyttet familien til Bergen for godt, og han har vokst opp på Tertnes.

– Min far hadde fått jobb på Griegakademiet, den gang Bergen Musikkonservatorium, forteller Doddo, tidligere låtskriver og frontfigur i Unge Frustrerte Menn, forfatter, og nå kanskje mest kjent som Brann-blogger.

ALLSANG PÅ FRITIDSKLUBBEN

– Når skjønte du at du hadde evne til å uttrykke deg?

– Jeg venter fortsatt på det øyeblikket, sier han og smiler.

– Jeg var med i et band, jeg var liksom rytmegitarist. En høyst middelmådig rytmegitarist. Vi hadde en kvinnelig vokalist, og jeg hadde laget en sang som var veldig personlig, og det føltes ikke riktig for henne å synge den. Vi spilte på fritidsklubber, og da hendte det at jeg fikk synge den sangen som jeg hadde laget, og da tok det litt av, plutselig ble det allsang. Jeg var 17 år og tenkte: Her er det noe.

Verden lå åpen. Men det glapp fort.

– Året etter gikk det opp for meg at jeg ikke kunne spille gitar, så da solgte jeg den, og bestemte meg for å ikke følge musikksporet.

– Hva skulle du gjøre?

– Det lurer jeg fortsatt på, smiler han.

– Jeg ante ikke. Først var jeg 15 måneder i marinen. På den tiden var jeg sammen med en dame som sa at jeg passet til å være lærer, så jeg bestemte meg for å søke, og kom inn på lærerhøyskolen.

– Hvor underviste du?

– Jeg underviste ett år på Flaktveit skole, og så var jeg seks år på Ytre-Arna skole. Men samtidig, omtrent i det jeg ble lærer, var det noen i gamlebandet som tok kontakt, og spurte om vi ikke skulle prøve oss igjen.

SLANGER OG SNEGLER

– Det er ingen av melodiene som holder mål i dag, så da må vi lage nye, sa jeg. Og da skrev jeg to sanger, «Slanger og snegler» og en som het «Endelig». Even Johansen, som mange kjenner som Magnet, var nærmeste nabo da jeg bodde på Tertnes, og jeg hadde en ide om å blande bossanova og heavy, som han drev med, og så arrangerte vi sangen sammen i Evens kjeller. «Slanger og snegler» begynner med en gitar-solo, og du hører jo at gitaristen egentlig tilhører et annet landskap, et heavy-landskap, sier Doddo.

– Det er helt formidabelt det han gjør, spesielt på låten «Solen titter frem». Jeg husker at min bror, Geir, sa: Bare spill et eller annet. Og så spilte Even, og da han var ferdig, sa Geir: Ja, da har vi det.

– Det er så lenge siden jeg jeg har drevet med musikk at folk vet ikke om det, og bøker er for spesielt interesserte. Men når jeg skriver om en fotballklubb, så tar det av. Jeg er blitt sånn Brann-kjendis.

– Even gjorde aldri «take two». Og det er ekstremt sjelden at en improvisasjon sitter på første.

– Så du var ung da du skrev «Slanger og snegler»?

– Nei, jeg var i grunnen ikke så veldig ung.

Doddo smiler igjen.

– Noen og tyve?

– Ja, noen og tyve. Og jeg husker at låten ble veldig populær på fester. Og så var Torfinn Nergård Andersen, også han fra Tertnes, tilstede på en fest en gang og hørte sangen. Han drev et plateselskap som het Rec 90, og skulle gi ut en støtteplate for Markeveien 4 i 1990, og lurte på om vi ikke kunne spille inn den sangen til den platen. Det som skjedde så var at når lokalradioene skulle plukke ut én sang fra den platen, så valgte de «Slanger og snegler». Spesielt en kanal som het P3, som ikke må forveksles med NRK P3.

TREFFER KVINNER

– Jeg tenker at du traff mange menn med tekstlinjer som: «Kanskje jeg har en våt underbukse, men inni mitt hode så er jeg en okse»?

ÉN KAMP: – Jeg var redd, men jeg hadde ikke angst. Jeg så jo at de rundt meg hadde det vondt, men jeg tenkte som en fotballspiller og tok én kamp av gangen, forteller Doddo, som fikk kreft-diagnosen i 2004.

– Jeg treffer faktisk flere kvinner. Spesielt på den låten, men også generelt. Menn vil ikke vise svakhet, og det å erkjenne at man kjenner seg igjen i den teksten – vel, da sier man samtidig at man har en myk side. For noen menn blir det faktisk for voldsomt.

– Du går ikke akkurat rundt grøten når du skriver tekster?

– Hvis det er noe som er brasiliansk med meg, for jeg kan verken danse eller drible, så er det åpenheten. For meg var det aldri noe problem å være så åpen som jeg er med disse tekstene.

– Jeg tenkte ikke en gang på at jeg var spesielt åpen før platen kom ut og jeg fikk noen reaksjoner. Det kan godt være at jeg hadde kuttet noen linjer også, i ettertid, om jeg hadde skjønt at jeg var så åpen og direkte. Men jeg kommer fra en familie med en brasiliansk mor hvor alt var ute i det fri til en hver tid.

– Så kom «Jeg vil bare ha en mann»?

– Det som er vittig med den låten er at den kom ut i 1996 på en plate som ble trykket opp i tusen eksemplarer. Ingenting ble spilt på radioen, ingenting skjedde. Men så hadde jeg en kamerat som var i filmbransjen og mente vi burde lage en video.

– Vi skrev en dårlig søknad, men fikk likevel 80.000 kroner til å lage en musikkvideo. Så sa kameraten min: Vi må ha med en skuespiller, og han foreslo en som var helt ukjent. Skal vi ha med en skuespiller, så skal det ihvertfall være en kjent skuespiller, sa jeg, og så spurte vi Herborg Kråkevik.

– Vi hadde aldri trodd at hun skulle si ja. Men det gjorde hun. Nå skjer det tenkte vi, og sendte den til alle tv-stasjoner. Ingen spilte videoen. Det var null respons. Så satt jeg hjemme og så på natt-tv, husker du Quincy og Jake and the Fatman? Mellom de to programmene spilte TV 2 en musikkvideo med Bruce Springsteen, «Streets of Philadelphia». Og dette gjentok seg.

– Ok, de spiller en musikkvideo når de har litt tid til overs. Og han fyren som spiller disse videoene, sitter sikkert i Bergen, tenkte jeg. Så vi ringte ned til TV 2 og fikk tak i denne fyren, og spurte om han ikke heller ville spille vår video. Joda, send an over, sa han. Plutselig gikk vår video på TV 2 hele tiden, forteller Doddo.

Da begynte P1 å spille låten. Og så hev NRK P3 seg på, og P4. Og den ble A-listet på alle de store radiostasjonene sommeren 1997. Og så fikk Unge Frustrerte Menn platekontrakt med Grappa.

– Den låten skrev jeg i 1992. Den var egentlig forkastet av bandet, det var ingen som syntes den var god nok, og den kom bare med på platen fordi vi manglet en låt. Frem til da hadde det ikke skjedd noe som helst, fra 1991 til 1995 skjedde det ingenting, jeg prøvde jo å få ting til å skje, men å trenge gjennom den muren som heter presse og plateselskap er ikke lett.

HOLDT PÅ FOR LENGE

– Det irriterer meg i ettertid at jeg ikke klarte å nyte suksessen da den først kom, for jeg ville heller et steg videre fra der vi var. Så jeg opplevde aldri det som en suksess. Jeg så jo at det noen ganger var bra trøkk på konserter, men jeg tenkte bare mer, mer.

– Jeg har forandret meg siden det. Helene Eriksen sa en gang: Hvis bare én lytter, hvis du ser at det bare er én du treffer, så er det nok. Og det har hun helt rett i.

– Og så har jeg lært så mye om denne muren, og hvor mye en musikkopplevelse avhenger av tid, sted, hvordan er lyden, hvordan er lyset, hvor mye har folk drukket? Hva er nyhetsbildet – det er tusen momenter som er med og påvirker hvordan en opplevelse blir, og det synes jeg er utrolig interessant. Det kan være veldig tilfeldig.

– Men du må jo ha noen gode frustrerte minner?

– Det var noen av de konsertene der jeg følte at det tok helt av. Det bare kokte i salen. Og da vi lanserte «Hodet i sanden», så var det et utrolig entusiastisk publikum, i tillegg til at de var lyttende. Jeg elsker å prate med folk, og det kan være utfordrende når folk drikker øl og preiker med hverandre under hele konserten, men på akkurat den lanseringen var det god rockestemning, samtidig som de lyttet. Det husker jeg godt.

– Ble dere uenige i bandet?

– Vi ble aldri uvenner, men det ble vel en slitasje. Du føler at du skal ett steg opp, og så klarer du det, og så plutselig så er du lenge på det samme steget, og da må det skje noe. Da kan luften gå ut av ballongen om du ikke klarer å løfte det igjen. Og det klarte vi ikke.

– Vi holdt egentlig på litt for lenge. Men jeg er en sånn der stayer, jeg skal liksom ikke gi meg, akkurat som med Brann-bloggen, av og til setter jeg punktum litt for sent.

– Og da ble det bøker i stedet?

– På et eller annet tidspunkt gikk jeg lei av å skrive låter. Jeg hadde bare skrevet om å få meg dame. Og så fikk jeg meg dame. Og da var det slutt på nye tekster, jeg opplevde total ide-tørke. og jeg kjente ikke drivet lenger. Men så var jeg i en kreativ modus, og jeg begynte et samarbeid med Odd Nordstoga, som het Kjærlighet er best på pinne.

– Vi spilte på Logen bar og på Smuget i Oslo, og da var det en forlagsmann som så showet og spurte om jeg kunne skrive bok rundt dette temaet, mannens kjærlighetsliv i fire faser, altså singel, forelsket, gift og samlivsbrudd. Da kunne jeg breie meg; drit i poptekstene, nå kan jeg bare kjøre på.

BRANN-KJENDIS

– Så fikk du kreft?

– Ja. Hele 2004 gikk med på å være syk. Jeg hadde bikket førti, og det gikk opp for meg at jeg en dag skulle dø. Så jeg begynte å skrive om døden. Da sa forlaget at jeg ikke kunne skrive om døden uten å skrive om min egen sykdomshistorie. «Hei, Døden» ble da en slik historie om min sykdom, der jeg fletter inn faktastoff om døden.

– Men det jeg har fått mest respons på i hele mitt liv er artikkelen jeg skrev om min sykdomshistorie i Bergens Tidende. Jeg hadde bare skrevet om det jeg hadde opplevd, tenkte ikke mer over det, sendte det av gårde, og så eksploderte det og jeg fikk en vanvittig respons. Boken kom senere.

– Var du redd da du var syk?

– Jeg var redd, men jeg hadde ikke angst. Mitt største talent er at jeg er psykisk stabil. Det priser jeg meg lykkelig over. Jeg så jo at de rundt meg hadde det vondt, men jeg tenkte som en fotballspiller og tok én kamp av gangen.

– Hvordan taklet folk rundt deg sykdommen din?

– Folk er veldig ulike. Mange er redde for å si noe galt. Men du kan jo nesten ikke si noe galt dersom det er empati i det du sier. Når det gjelder meg og kreft og døden og sånn, så må folk gjerne spørre. Og det gjorde de også. På den tiden der fikk jeg høre mange krefthistorier.

– Og nå er det bare Brann? Kan du gå ut på byen uten å få spørsmål om Brann?

– Nei, altså, både Christine (Hope) og jeg er jo glad i å gå ut og se kulturarrangementer; teater, revy eller en konsert, men det var en gang for ikke så lenge siden at jeg tok noen øl og gikk gjennom Vaskerelven klokken to om natten – da skjønte jeg at jeg var blitt en Brann-kjendis. Det var helt vilt. Jeg ble stoppet hele tiden, og det var bare Brann de ville høre om.

– Det er så lenge siden jeg jeg har drevet med musikk at folk vet ikke om det, og bøker er for spesielt interesserte. Men når jeg skriver om en fotballklubb, så tar det av. Jeg er blitt sånn Brann-kjendis. Det plager meg litt, men det er nok det jeg kommer til å bli husket best for. Samtidig er jeg stolt over at jeg har klart å få til den Brann-bloggen. Det var ingen selvfølge at det skulle bli en suksess, selv om jeg var på lag med to sterke merkevarer: Brann og Bergens Tidende, sier Doddo, som har skrevet 1600 blogger siden starten i 2005.

– Det å jobbe mot dette engasjementet er en tapt kamp, du må bare akseptere det, sånn er bergensere.

Å NYTE ØYEBLIKKET

– Hva gjør kreftdiagnosen med et menneske?

– Jeg vil heller bruke ordet krise – ingen mennesker går gjennom livet uten en eller flere store kriser. Jeg er blitt mye mer bevisst på livet og det å nyte øyeblikket, og kutte ut alle mennesker som tapper meg for energi. Jeg begynte å henge med folk som ga meg energi. Det høres dramatisk, men det er bare å slutte å ringe til dem som tapper deg for energi, og så bare «fades» det automatisk ut.

– Jeg trodde jeg var en sympatisk fyr som var godt likt. Plutselig opplevde jeg å bli sterkt mislikt, nærmest hatet. Det var et sjokk.

– Jeg tok et valg, og jeg bestemte meg for at jeg bare skulle gjøre ting som jeg liker. I 2005 ante jeg ikke hva jeg skulle gjøre, men så ringte BT og spurte om bloggen.

– Hva gjør en Brann-blogg med et menneske?

– I begynnelsen var det veldig spesielt. Jeg var en ny stemme, og flere lurte på hvem jeg var for en fyr. Jeg trodde jeg var en sympatisk fyr som var godt likt. Plutselig opplevde jeg å bli sterkt mislikt, nærmest hatet. Det var et sjokk. Hun jeg er gift med ba meg slutte. Folk var stygge, men heldigvis har dette endret seg de siste årene.

– Det jeg har skjønt, er at Brann er vår bror; du skal ha lov til å snakke stygt om din bror, men hvis noen andre gjør det så blir du forbannet.

– Hvordan er det å jobbe på Stadion?

– Jeg har hatt utrolig mye gøy og opplevd mye spennende. Jeg har møtt mange kjendiser i mitt liv, og det affekterer meg ikke, men det å få henge med Brann-spillere – da blir jeg bare en liten gutt.

– 22. oktober, da det ble klart at Brann hadde tatt gull, havnet jeg på seiersfesten og stod og danset på bordet med Martin Andresen og Håkon Opdal, og det var den gøyeste dagen i mitt liv.

COMEBACK

– Du har gitt ut en singel som heter «La oss ta en Idealist» – det er en veldig tekstdrevet låt?

– Ja, det er det. Det har alltid eksistert en slags mobbekultur i alle samfunn til alle tider. Men nå føler jeg dette er løftet opp på et høyere nivå, der alle som skiller seg litt ut skal tas på en eller annen måte, selv de gode, håner og tar folk, uten at de er klar over at de gjør det.

– Ta for eksempel politiker Sandra Borch. Fordi hun er født lavere enn oss andre, hun kan ingenting for det, hun skulle blitt hyllet herfra til månen, men så blir hun istedet tatt for det!

– Det skal så lite til. Jeg tenkte på det her en dag jeg gikk nedover gaten i byen, og jeg passerte fem-seks jenter i 17-18-årsalderen. De så prikk like ut! Ja, selvfølgelig gjør de det, for det er ingen som tør å skille seg ut. De hadde samme øyenbryn, akkurat like langt hår, samme farge, samme klær, dønn likt, alle er livredd for å skille seg ut. For da blir du tatt.

– Når kommer platen?

– Det vet jeg ikke. Jeg har vært i denne bransjen en stund; alt tar lenger tid enn du tror. Men det er en plate med åtte låter der nesten alle tekstene er samfunnsengasjerte. Og jeg har jo tenkt: Hvorfor er det ingen andre som har gjort dette. Vi lever i en brytningstid, hele flyktningstrømmen var en seriøs «wake up call», en test på hvor tolerante vi egentlig er.

– De kommer fra en annen kultur, mange av dem har ikke gått på skole, de kan ikke språket, de er redde. Og så forventer vi at de skal tilpasse seg etter en uke eller to. Gjør de én feil, så rakker vi ned på dem, sier Doddo,

Han har med seg Sjur Hjeltnes på piano, Tor Bjarne Bjelland på trommer, David Vogt på fiolin og Daniel Birkeland som lydmann. Comebacket er tilfeldig, naturligvis.

– Jeg har lenge hatt lyst til å skrive en sang igjen. Det var ikke noe mer, trodde jeg, brønnen var tom. Men så hadde jeg en låt, jeg følte at det var noe der, jeg hadde et riff, holdt på med det i årevis og jeg hadde en tekst, det er noe her, tenkte jeg, men det ble ikke riktig før jeg en dag spilte feil. Da falt alt på plass.

– Kan jeg si en ting jeg gruer meg til? spør Doddo.

– Ja?

– Jeg gruer meg til å bli sammenlignet med Jan Eggum. Det slår aldri feil. Uansett hva jeg lager. Jeg kunne sikkert laget en punk-låt, men jeg blir likevel sammenlignet med Jan Eggum. Jeg har all respekt for ham, altså. Men denne låten, «La oss ta en idealist», har ingenting med Jan Eggum å gjøre, sier Doddo. Litt frustrert.

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this