– Premieren handler om å overleve, sier Marit Voldsæter. Og hun vet hva hun snakker om. I forbindelse med sitt nye show, Null i biologi, har hun gjort et dypdykk i nettopp biologi, evolusjon og kunsten å overleve.
Hun er født og oppvokst i en gate som heter Brinken i Fyllingsdalen.
– Du vet, sier Marit Voldsæter, like ved Kanadatunet.
Og jeg vet. For jeg vokste opp i gaten like ved.
– Vokste du opp i Huldretråkket? Det er et herlig navn, sier Marit.
– Jeg er hundre prosent ubegavet i all idrett. Jeg er redd ballen. Jeg er treg. Leser ikke spillet. Gym var ikke min greie.
Vi er på fornavn med det samme. Halvveis inn i samtalen er det som om vi kunne ha gått i samme klasse. Det gjorde vi ikke, men vi gikk på samme skole, med noen års mellomrom. Og vi stod på samme scene i aulaen på Varden skole under sommer- og juleavslutning for foreldrene.
– Jeg sang Mil etter mil av Jahn Teigen, forteller hun.
– Og så ble det Ortun ungdomsskole?
– Det året jeg skulle bli fjortis var det så mange unger i Dalen at vi ble sendt med busser til Nygård skole, til våre foreldres store fortvilelse. De satte i gang aksjoner for å stoppe dette, uten at det hjalp. Vi ungene var kjempeglade; det var jo mye mer spennende å dra til byen for å gå på skole.
HUNDRE PROSENT UBEGAVET
– Drev du med idrett?
– Jeg prøvde. Jeg er hundre prosent ubegavet i all idrett. Jeg er redd ballen. Jeg er treg. Leser ikke spillet. Gym var ikke min greie.
– Men hvor kom fotball-interessen fra da?
– Det handler egentlig mer om Brann enn om fotball.
– Jeg er hundre prosent ubegavet i all idrett. Jeg er redd ballen. Jeg er treg. Leser ikke spillet. Gym var ikke min greie.
– Det kunne jo vært Fyllingen?
– Ja, og det var derfor det tok så lang tid før jeg ble Brann-supporter. Brann-supportere var kjipe med Fyllingen.
– I hvert fall den gangen?
– Ja, og det er egentlig slik fremdeles. De glemmer ikke så fort. De glemmer vel aldri noe når det gjelder akkurat det der. De er fremdeles sure på Ove Thue fordi han skrev en Fyllingen-sang, og jeg må innrømme at jeg ble litt sur på de, lenge. Men så klarte jeg ikke holde igjen lenger.
– Jeg vil jo at Brann skal knuse Rosenborg og Trondheim. For meg handler dette like mye om by-kampen. Ikke spør meg om en analyse. Eg vet jo ka det går i. Men det er andre som er flinkere med slike ting enn meg. For meg er Brann et følelses-prosjekt.
– Jeg ble overrasket over reaksjonene mine når det gjelder Brann. Jeg ble mer glad da vi tok gullet enn jeg hadde trodd. Og jeg ble mer lei meg da vi rykket ned enn jeg hadde trodd.
– Hvor tungt var det da Brann rykket ned?
– Jeg ble overrasket over reaksjonene mine. Jeg ble mer glad da vi tok gullet enn jeg hadde trodd. Og jeg ble mer lei meg da vi rykket ned enn jeg hadde trodd. Begge deler innebar grining.
– Den 12. mann har en sang som gjør inntrykk på meg, som handler om gullet og heter «Velkommen hem», sier Marit, og synger: «Eg står oppe på Skansen, skuer utover by’n, han har eksplodert, drømmen er blitt virkelighet, klumpen i halsen vokser, eg visst’ikje det stakk så dypt, men Bergen og Brann er som to dråper vann, jeg kjenner det dypt i min sjel, velkommen hem…»
Hun fortsetter:
– Når Ossie Nordgreen synger at klumpen i halsen vokser, kan du høre at han – store sterke mannen – faktisk har klump i halsen. Brann har nok ikke kjent godt nok til kulturen rundt klubben, og de har nok ikke forstått at det var og er så følelsesladet. På godt og vondt. Men nå gjør de det.
ANTE IKKE HVA HUN SKULLE BLI
– Om det ikke skulle bli fotballspiller av deg, skulle du kanskje bli skuespiller; du begynte på Fyllingsdalen Teater?
– Ja, men da var jeg blitt voksen, da var jeg tyve.
– Så hva drømte du om å bli da du var tenåring?
– Sannheten er at jeg ikke ante hva jeg skulle bli. Jeg fikk et slags artium og studiekompetanse og begynte på psykologi og engelsk. Men jeg var ikke strukturert nok til å studere på egenhånd; uten noe form for oppfølging skled jeg ut og begynte med teater i stedet. Det begynte med en audition til en statistrolle på DNS, og så kontaktet Tove Ringereide meg. Da begynte jeg på teateret i Fyllingsdalen. Der fikk jeg voksenroller, stort sett heks. Jeg har aldri spilt prinsesse. Jeg har alltid spilt rare roller.
– Ville du gjerne spilt prinsesse?
– Jeg var nok for gammel. Og jeg har heller aldri hatt noen prinsessedrømmer.
ANTE IKKE HVA HUN SKULLE BLI
– Om det ikke skulle bli fotballspiller av deg, skulle du kanskje bli skuespiller; du begynte på Fyllingsdalen Teater?
– Ja, men da var jeg blitt voksen, da var jeg tyve.
– Så hva drømte du om å bli da du var tenåring?
– Sannheten er at jeg ikke ante hva jeg skulle bli. Jeg fikk et slags artium og studiekompetanse og begynte på psykologi og engelsk. Men jeg var ikke strukturert nok til å studere på egenhånd; uten noe form for oppfølging skled jeg ut og begynte med teater i stedet. Det begynte med en audition til en statistrolle på DNS, og så kontaktet Tove Ringereide meg. Da begynte jeg på teateret i Fyllingsdalen. Der fikk jeg voksenroller, stort sett heks. Jeg har aldri spilt prinsesse. Jeg har alltid spilt rare roller.
– Tove var kolossalt vanskelig. Hun var veldig impulsstyrt. Ting ble veldig uforutsigbart. Hun sparket meg annenhver dag.
– Ville du gjerne spilt prinsesse?
– Jeg var nok for gammel. Og jeg har heller aldri hatt noen prinsessedrømmer.
– Hva kan du si om ditt møte og samarbeid med Ringereide?
– Tove var kolossalt vanskelig. Hun var veldig impulsstyrt. Ting ble veldig uforutsigbart. Hun sparket meg annenhver dag. Da Fyllingen rykket opp fant Tove ut at vi skulle lage revy. Og da skjønte jeg at her kan jeg slå til. Selv om hun sparket meg annenhver dag, nektet jeg å slutte. Jeg sa bare at «jeg skal være med».
– Du er litt sta?
– Ja. Og så var Ole Paus gjesteartist. Og det skal jo Tove ha æren for, det fikk hun til, å få med Paus på Fyllingsdalen Teater, hun var gal nok til å spørre. Jeg hadde skrevet en tekst og laget en figur som Ole Paus så, og som han syntes var vittig. Han sto i kulissene og hørte at folk lo av denne figuren, Jeanette – alenemoren fra Vadmyra. Etterpå fikk jeg jobb på Ole Paus sin revy her i by’n, og da begynte snøballen å rulle. Det var på grunn av hon – Jeanette – at eg ble komiker. Vi lagde også en julekabaret på Den Stundesløse, og jeg lærte mye om hvordan du lager en forestilling.
– Så da har du lært gjennom å jobbe og skaffe deg erfaringer?
– Ja. Det fins ikke en komikerskole. Du kan gå på en revylinje på en folkehøyskole, men det er ikke helt det samme. Det fins jo også skrivekurs. Men du får ikke på CV’en din at du er utdannet komiker.
SUKSESSEN MED KVINNER PÅ RANDEN
Kvinner på randen oppstod i Bergen i 1996, og bestod av Kjersti Berge, Elisabeth Moberg og Marit Voldsæter. Deres første oppsetning, Kvinner på randen av en oppskrytt aften, ble satt opp på Den Stundesløse og spilte for utsolgte hus i fire måneder. Oppfølgeren to år senere gikk i syv måneder, og denne gangen dro damene til Oslo.
En påfølgende norgesturne sørget for at over hundre tusen mennesker så forestillingen, og i 2001 vant trioen Komiprisen i klassen Beste ensemble. Kvinner på randen rir igjen i 2001 var også en suksess, og i 2005 holdt de sin avskjedsforestilling. Da hadde de også rukket å sette opp sin egen serie på NRK, som mottok Gullruten i 1999. Serien fikk en oppfølger, og i 2003 kom kvinnenes tredje tv-serie, Taxi, Taxi.
– Da jeg skulle spille på sommerrevyen i Bergen, måtte jeg ta på meg fin kjole og synge den fine sangen. Det er ikke det som er vitsen med meg. Det kan andre gjøre bedre.
– Jeg ble kjent med Elisabeth Moberg gjennom en tv-serie som Casablanca. Dette var helt i starten av TV2 på begynnelsen av 90-tallet. Og så var det Hilde Sol Erdal og Arvid Ones som kontaktet meg, de var så lei av at var så mannsdominert, og ville gjøre noe med det. Og de hadde jo helt rett.
– For eksempel husker jeg at da jeg skulle spille på sommerrevyen i Bergen, måtte jeg ta på meg fin kjole og synge den fine sangen. Det er ikke det som er vitsen med meg. Det kan andre gjøre bedre. Så Sol og Arvid ringte meg og hadde noen tanker og ideer, og jeg sa at hvis Moberg blir med og Kjersti Berge, som jeg ikke kjente på det tidspunktet, men jeg visste at hun hadde flyttet tilbake fra Oslo og spilt i gøye ting, så ble jeg med. Og så satte vi i gang.
– På den første øvingen laget vi en ABBA-potpurri. Kjersti måtte være Benny, for hun hadde kort hår. Og både Moberg og jeg måtte være Anni-Frid for ellers så ble det urettferdig, for alle ville egentlig være den blonde og flotte Agnetha. Ingen hadde tullet med ABBA før, og det var i det hele tatt lenge siden noen hadde spilt ABBA – nå spilles jo ABBA hele tiden – men den gangen var ABBA flaut.
– Og så kom det tre damer på scenen som tullet med det som alle damer på min alder hadde gjort, stått i sofaen og mimet ABBA med hårbørsten som mikrofon. Det rablet for salen. Guttene satt og så på damene sine og skjønte ingenting. Men vi balanserte showet blant annet med et innslag som handlet om hvordan gutter er på pissoaret, sånn at alle fikk sitt. Vi skulle spille tre uker og det ble ti år.
– Er det helt slutt nå?
– Jeg skal på besøk til Moberg i dag, sier Voldsæter og smiler.
– Vi har sagt at vi skulle gi oss mens vi var på topp. Og det var vi jo på en turne i hver eneste krok i landet i 2006.
Moberg er med i et stykke med Sogn og Fjordane Teater, og skal konkurrere om publikum med Voldsæter i høst. Kjersti Berge er blitt daglig leder i Fargespill.
ALENE PÅ SCENEN
– De siste ti årene har du stått alene på scenen – hvordan er det?
– Da vi hadde siste forestilling med Kvinner på randen, så var det veldig emosjonelt, og jeg tenkte: Hva har jeg gjort. Vi kunne jo gjort et show til og reist rundt. Men så begynte jeg å jobbe med showet Med ræven i fatle, og jeg så at det var en del ting jeg ikke hadde fått gjort, litt sånn, eg driter i om eg er fylt førti, eg vil være Annie. Og det var veldig forløsende.
– Men jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv som jeg var på premieredagen. Jeg fikk i meg en halv skive, det var alt jeg orket. Så kommer den første latteren, da er det akkurat som du tines litt og litt. Dessuten har jeg god kondis når det gjelder å overleve en hel forestilling, så du kommer deg gjennom det, og etterhvert ble det bare gøy. Men herregud så redd jeg var.
– Så kom det gode anmeldelser og mottakelsen fra publikum var bra?
– Ja da, det datt jo inn komipriser. Anmeldelsene i Bergen har vært litt forskjellig, mens jeg i Oslo har fått veldige gode anmeldelser. Bortsett fra en i Aftenposten sist gang. Den var så forferdelig at Linn Skåber lagde kampanje på Facebook.
– Var anmeldelsen stygg?
– Det var ren slakt.
– Var den begrunnet eller bare bent frem stygg?
– Jeg har ikke lest den ordentlig. For jeg blir så lei meg. Men jeg har lest noe av det, og den er veldig slem. Men så fikk jeg fem i VG på det samme showet. Det var delte meninger.
– Tilbake til nervøsiteten, ble det bedre på de to neste showene?
– Ja, det ble bedre. Da hadde jeg fått selvtillit på at jeg kan stå alene på scenen, og den trenger du jo. Men jeg kommer til å være redd nå også. Kjemperedd. Men det er bare på premieredagen det er så ille. Du har riktignok sommerfugler i magen hver gang, men de har jeg lært at du har brukt for. De skjerper deg. Du skal ikke bare en tur på kontoret. Folk har kjøpt billetter et halvt år i forveien, og da skal man ha noen sommerfugler. For meg handler det om respekt for det man gjør og for de som sitter i salen, så jeg er glad for de sommerfuglene.
TULLER MED MANNEN
– Jeg fikk null i biologi muntlig. Jeg hadde jo skulket en del. Jeg ante ikke hva de snakket om. Så jeg måtte ta det opp igjen til høsten og da fikk jeg to. Derfor fikk jeg artium.
– Strøk du i biologi?
– Ja, jeg fikk null i biologi muntlig. Jeg hadde jo skulket en del. Jeg ante ikke hva de snakket om. Så jeg måtte ta det opp igjen til høsten og da fikk jeg to. Derfor fikk jeg artium.
– Vet du mer nå?
– Ja. Etter at jeg giftet meg med biologen.
– Er han faktisk biolog?
– Han er seniorforsker i biologi.
Jeg ler.
– Det er vittig.
– Ja, ekje det gøy? sier Voldsæter og smiler.
– Og fordi han er så pass lærd i biologi, så var det mange ting jeg lurte på og som jeg kunne spørre ham om. Og de svarene jeg har fått, er ikke de du tror. Og det syntes jeg var gøy. Og dette fortalte jeg regissør Ulfsby på et møte. Jeg sa at jeg hadde hengt meg opp i dette med biologi, fordi det er noe helt annet enn man tror. Og da sa Ulfsby: «Da kaller vi showet for Null i biologi og du er lærer».
– Så nå er jenten som strøk i faget blitt interessert i biologi?
– Ja. Nå er biologi det gøyeste faget som fins.
– Hvordan jobber du?
– Det som skjer videre i arbeidet er at jeg sitter sammen med skrivegruppen og jobber frem tekster ut i fra et manifest som professoren har laget. Jeg kaller det for et manifest, men det er jo blitt et veldig betent ord. Han har skrevet et, kall det et fakta-skriv, som svarer på ting som vi lurer på. Og som vi kan bruke. Og så skriver vi vitser ut i fra det. Jeg er veldig opptatt av at det som jeg sier, som lærer, i biologi-timen skal stemme. Det skal være riktig. Det skal være fakta.
– Litt tilbake til det vi snakket om i sted; du skal tulle med Kvinner på randen. Kan du tulle med familie og venner også? Tuller du med mannen din?
– Jaja.
– Gir du beskjed på forhånd?
– Kvinnene vet om det. Men det går bare ut over meg. Eller det går litt utover Kjersti. Men det er hun som vinner til slutt. Og det er gjort med den dypeste kjærlighet. Og under test-showet i Oslo var jeg litt spent, fordi jeg driver med litt kleint selvskryt. Men når østlendingene forstår ironien, så kommer de til å le av det her i Bergen også.
– Ler de av de samme vitsene i Oslo?
– Ja. Det gjør de. Og det synes jeg egentlig er litt rart, for vi er forskjellige. Men det er én forskjell: Østlendingene er mer glad i namedropping og slarving om kjendiser. Mens vi er mer glad i figurer, typer og karakterer.
DET HANDLER OM Å OVERLEVE
– Vi har snakket om nerver – har du fått en trygghet etterhvert?
– Joda, det har jeg. Denne forestillingen er så annerledes enn andre slike show, den tenderer mer mot teater. Det er på en måte en teaterforestilling. Jeg har gjort noe nytt denne gangen, og jeg har troen på rammeverket og på tekstene. Og jeg har selvtillit på dette stoffet nå, og den skal jeg prøve å holde på så lenge jeg kan.
– Så selvtilliten forsvinner like før du skal på scenen?
– Den forsvinner ikke, men det andre overtar. Selvtilliten ligger i bunnen, men akkurat når du går på så kjennes det ikke sånn. Da handler det om å overleve. Etterpå husker man alt det gode, det er det man fokuserer på. Og sånn er det vel i livet generelt også. Og det er derfor vi holder ut. Og det er derfor du får et barn til. Selv har jeg ett barn, Ingri, og jeg er veldig glad for at jeg fikk henne. Mange får jo flere; jeg fatter det ikke, sier hun og smiler.
– Ofte husker vi det positive fra en lang ferie, selv om det kanskje også var kjipt i løpet av ferien. Det er sånn vi er. Og dette har nok også litt med biologien å gjøre. Evolusjonen har utstyrt oss sånn. For at vi skal holde ut.
– At vi glemmer det negative og ofte husker det positive gjør at vi orker å holde på. Det er nyttig for oss. Ofte husker vi det positive fra en lang ferie, selv om det kanskje også var kjipt i løpet av ferien. Det er sånn vi er. Og dette har nok litt med biologien å gjøre også. Evolusjonen har utstyrt oss sånn. For at vi skal holde ut.
– Og du holder ut og fortsetter en stund til?
– Ja, så lenge folk vil ha meg. Nå er jeg blitt enogfemti, så jeg vet ikke hvor lenge man kan holde på med dette. Det er få damer i mitt yrke.
– Men det har blitt bedre?
– Mye bedre. Og det er bra. Selv om jeg må si at det er i Oslo det koker. Jeg ser ikke den samme rekrutteringen blant kvinner i Stand up Bergen. Her er det vel jeg og Christine Hope som holder på og vi «timer» det slik at showene ikke kolliderer, så vi spiller aldri samtidig. Og av rene komi-show som leier Ole Bull i et halvt år, så er det ikke så mange menn i Bergen heller, du har Dagfinn Lyngbø og Bjarte Hjelmeland.
VOKUBALUR
– Kan du fortelle om drosjesjåfør-karakterene?
– Der er det mye improvisasjon. Vi var nervøse de første gangene vi skulle ta taxi etter at dette hadde gått på tv. Men det som er så vittig med taxisjåfører er at de sier bare: «Du vet du e jo helt make til han derre». Det er aldri de sjøl.
Vi ler.
– Det er veldig gøy å spille mann. Særlig taxisjåfør. Det er noe av det gøyeste jeg har gjort. Vi merket jo at det traff noe.
– Det virker som at du koser deg med en slik rolle?
– Åh, ja. Og når jeg tar taxi så elsker jeg når de vil snakke om dette her. Det var en sjåfør som sa: «Folk hak’je greie på ting, du vet, de eier ikkje vokubalur.» Jeg underholdt under 100-årsjubileet til Bergen Taxi. De lo. De elsker å bli tullet med.
– Vi var inne på Brann innledningsvis: Hva sier du om Fredrik Haugen går gratis fra Brann?
– Softball var veldedighet. Det har ikke noe med mine penger å gjøre, og han skal uansett få en klem. Jeg vet at han jobber for at det ikke skal skje, at han skal gå gratis.
– I år har han endelig vist hva han kan?
– Ja, det er sant. Rikard Norling er det verste som har skjedd Brann. Makan til løkrull. Det Lars Arne har gjort er fantastisk. Han er den beste treneren vi kunne fått. Hvis du ser på det som har skjedd med klubben etter at han kom. Han er den mest dedikerte treneren vi kunne fått. Jeg tror en av de beste kvalitetene han har er å få det beste ut av hver enkelt spiller. Det var griseflaks at vi fikk ham. Vibeke Johannessen har også gjort en fantastisk jobb, det samme gjelder Rune Soltvedt som sportssjef.
– De er striler, vet du. Vi trenger strilene.
– Hvor kommer Voldsæter-navnet fra?
– Det er jo min far sitt navn, og han er vokst opp i Ålesund. Stedet Voldsæter er i nærheten av Sykkylven på Sunnmøre. Professoren googlet seg frem til hvor Voldsæter ligger, så vi dro avgårde en gang. Dro på biltur, jakten på Voldsæter. Og vi fant stedet.
– Han er jo faktisk professor i biologi. For meg er det helt UFO.
– Du snakker om mannen din nå?
– Ja.
– Du kaller han for professoren?
– Ja.
– Du gjør det dann og vann?
– Nei, jeg kaller han i grunnen bare for professoren.
Vi ler. Hun fortsetter.
– Han er jo faktisk professor i biologi. For meg er det helt UFO.
