Kristoffer Barmen
HADDE DET IKKE BRA: – Jeg hadde det ikke så bra med meg selv da kritikken var som verst, det er jeg ærlig på. Men sånne perioder er det bare å fighte seg gjennom. Man vokser på det; man blir tidlig voksen for å si det sånn.

Kritikken rammet hardt

Del artikkelen i Sosial medier

Kristoffer Barmen innrømmer at han ikke hadde det bra da kritikken både fra pressen og tribunen tiltok i årene etter at han debuterte for Brann i 2011. – Slik omtale som jeg fikk sitter i et menneske, sier Barmen.

– Jeg var der jeg skulle være, jeg hadde oppfylt drømmen min om å spille på Brann, men noe føltes likevel feil.

Kristoffer Barmen er oppvokst på Søreide, og spilte på Gneist.
– Det var jo der jeg hørte til, men så hadde jeg en kompis som var ett år eldre enn meg, og som jeg spilte mye fotball med i skolegården.

– Han begynte på det som var Brann den gangen; fordi det var kult å spille i Brann, og jeg ble med på noen treninger. Det var så pass gøy at jeg begynte på laget.

[PostBlock id=2]

– Hadde du vært på Stadion da?

– Jada, min far tok meg med. Jeg ble veldig fort glad i klubben. Og laget mitt hadde garderobe på Stadion. Vi gikk og tråkket her og så disse karene som spilte i Brann på den tiden.

– Jeg husker ikke så godt hvem jeg så de første årene, men ettersom jeg ble eldre, 13-14 år, så begynte jeg å gå på Stadion på hver eneste hjemmekamp. Vi snakker om årstallene 2006 og 2007, sier Barmen.

GLANSDAGENE

Og en hver som følger litt med på norsk fotball vet at dette var spesielle år for en Brann-supporter. Brann tok først sølv, så gull. Med Kristoffer Barmen på tribunen.

– Det var glansdagene med Robbie Winters, Thorstein Helstad, Petter Waagan Moen, Azar Karadas, Charlie Miller og den gjengen der. Det husker jeg veldig godt. Vi var på hver hjemmekamp, og hadde ståplass her borte som nå er Fjordkraft-tribunen, det vil si; den er jo revet nå, smiler Barmen.

Kristoffer Barmen 2
GLANSDAGENE: – Da jeg var 13-14 år begynte jeg å gå på Stadion på hver eneste hjemmekamp. Det var glansdagene med Robbie Winters, Thorstein Helstad, Petter Waagan Moen, Azar Karadas, Charlie Miller og den gjengen der. Det husker jeg veldig godt.

– Vi var ikke noe godt fotballag. Jeg ble værende, mens de andre sluttet ganske tidlig. Ungdomssatsingen i Brann startet mens jeg var der, og klubben begynte vel litt på nytt med den satsingen.

– Fra jeg var ti til jeg var tolv var det mye det samme laget, men så skjedde det ting. Med en gang ungdomssatsingen til Brann kom i gang, valfartet talentene til Stadion for å spille fotball. Jeg har sikkert spilt med over 300 ungdommer i Brann, sier Barmen.

Han hadde dagens sportssjef, Rune Soltvedt, som guttetrener, Helge Nilsen som junior- og Brann 2-trener, og han har også hatt dagens assistent på A-laget, Robert Hauge, som trener.

– Ja, så den samme gjengen har vært med meg hele veien.

HAR IKKE SETT FAREN SPILLE

– Din far spilte på Fyllingen-laget som tuktet Brann på begynnelsen av 90-tallet, men du kom ikke til verden før i 1993, og da var Fyllingen-eventyret over?

– Ja, så det er noe jeg har måttet lese meg til, og så har jeg fått høre noen historier. Men jeg har faktisk ikke sett min far spille fotball. Det fins knapt noen videoer fra den tiden, og det lille som fins er av dårlig kvalitet. Men jeg kan forestille meg hvordan han var som fotballspiller.

– Han var blant dem som løp mest på laget.

– Ja, det tror jeg på. Ellers husker jeg at han var trener for Nest-Sotra, for da var jeg med ham ut på en del treninger på Ågotnes.

– Måtte det bli fotball på deg?

– Ja, det måtte vel egentlig det. Jeg la jo fort ned noen timer med fotball, både på skolen, etter skolen på trening i hagen; der det var plass spilte man fotball. Fra seksårsalderen til tolv, var det bare lek og moro for meg.

– Tror du at du lekte mer enn andre med ball?

– Ja, det gjorde jeg. Absolutt. Jeg spilte overalt. I stuen ikke minst. Jeg knuste noen lamper.

–­ Dro du på løpetur?

– Ikke før i 14-15-årsalderen. Da ble det en greie. Da ble det litt mer målrettet egentrening og spesifikk trening. Men før det var det bare lek med ball. 

IKKE PÅ KRETSLAGET

– Hva var drømmen?

– Drømmen var å spille for Brann. Den drømmen tok nok form allerede de første gangene jeg gikk inn portene her. Men å drømme og å tro, er to forskjellige ting. Nå hadde jeg bestemt meg for å bli fotballspiller ganske tidlig, men samtidig var jeg ikke blant de beste ungdommene.

– Laget vi har nå kan klare det; jeg vet ikke om vi får et så godt lag igjen.

– Det å få den troen på at man faktisk kan klare det, skjedde ikke før jeg slo gjennom for Brann 2 i 2010, og så var jeg plutselig på A-laget i 2011. Da var jeg liksom inne.

– Men før det var jeg et stykke bak i rekkene til Brann, sammenlignet med de andre guttene som var her. Jeg var ikke med noe kretslag for eksempel, så da jeg var 15-16 år var jeg ikke blant de 25-30 beste fra 93-modellene i Hordaland.

– Og så har jo dette også noe med den fysiske utviklingen å gjøre. Jeg var ikke stor og sterk i mine yngre dager. Nå er jeg 1.90, men som 12-åring var jeg liten og veik.

– Hva var dine fremste fortrinn?

– Jeg har alltid hatt en stor motor. Alltid løpt mye. Og så har jeg vært ok med ball, og jeg har scoret mye opp gjennom årene. Jeg har vært taktisk flink og forstått fotball helt siden jeg var liten. Og det er en egenskap som kommer godt med både i guttefotball og juniorfotball. Å kunne lese spillet, forstå det og vite hvor ballen kommer til å dette ned.

– Hvordan lærer man dette?

– Du må se en del fotball, og du må spille en del fotball. Og det har jeg plukket opp. Etter hvert spilte jeg også med gode fotballspillere, og det er ikke uten betydning når du er 15-16 år, og folk rundt deg løfter deg frem.

MAGISK STEMNING

– Hva er det største øyeblikket for deg? spør fotografen.

– Å score på 16. mai i 2012, det var ganske stort, for da var jeg 19 år og skulle starte den kampen, og jeg hadde ikke spilt så mange kamper før det. Vi vant 5-0 over Sogndal, og jeg scoret. Det var stort. Da følte jeg liksom at jeg var inne. Selv om jeg hadde spilt ti-tolv kamper tidligere, så skjønte jeg at det er dette som er gøy, det er dette man lever for.

– Hva husker du?

– Jeg husker egentlig alt. Hele atmosfæren rundt kampen var helt magisk. Jeg tror det var et sleivspark fra Eirik Mjelde som landet på hodet mitt, og jeg stupte frem og bommet egentlig på ballen, men likevel gikk den inn, og så er det bare en helt vanvittig lyd som kommer på Stadion, og folk begynner å rope navnet ditt.

– Det blir mye for en 19-åring. Det får man ikke trent på. Nå er jeg snart 25, og da har man en litt større ro og en litt annen følelse i kroppen når man spiller fotball. Man har gjort det før, og man er litt mer selvsikker.

– Akkurat den usikkerheten som man har som 18-19-åring, opplever alle så unge spillere når de skal ut på en så stor arena. Den kan være vanskelig å leve med akkurat der og da, men det er de øyeblikkene som jeg har vært inne på her, som gjør at man føler at det er verdt det.

– KRITIKKEN GIKK INN PÅ MEG

– Men så har du vært gjennom en periode med kritikk både fra presse og publikum?

– Vi gikk gjennom en tøff periode som lag i 2013 og 2014 som endte med at vi rykket ned. Når man spiller på et lag som ikke har det bra og som ikke lykkes på banen, er det vanskelig å fungere selv. Jeg er en type fotballspiller som er avhengig av å ha gode spillere rundt meg for å være god.

– Og når det ikke sitter som lag, så blir det vanskelig for meg som fotballspiller også. Det gikk utover meg, både i pressen og på tribunen. Og det var en tøff tid å gå gjennom. Å møte motstand så pass tidlig i karrieren, jeg var 20-21, det var noe som virkelig gikk inn på meg.

– Du holdt masken utad?

– Ja, men selvsagt går det inn på deg når du er rundt 20 år. Du har akkurat fått oppfylt drømmen din, men likevel så sitter det ikke helt. Det føles ikke riktig. Det var noe som ikke stemte.

– Kan du forklare?

– Vel, man har jo ikke drømt om at man ikke skal lykkes på banen. Man har ikke drømt om man skal ta 14. plass i eliteserien og rykke ned. Man har heller ikke drømt om at supporterne skal mislike deg, eller at pressen skal skrive negative ting om deg. Jeg var der jeg skulle være, jeg hadde oppfylt drømmen min om å spille på Brann, men noe føltes likevel feil.

[PostBlock id=64]

– Var du så dårlig?

– Jeg syntes ikke det, nei.

– Du ble en hakkekylling?

– Ja. Men treneren, Rune Skarsfjord, mente at jeg var mer enn god nok, og plukket meg ut på laget igjen og igjen. Selv mener jeg jo at det var riktig, at jeg fortjente å starte. Jeg var uheldig. Bommet på noen store sjanser, satte ballen i stolpen noen ganger.

– Det er de store tingene i kamp som folk legger merke til. Kampavgjørende øyeblikk. I en kamp kan man kanskje ha noen sånne involveringer to-tre ganger, mens prestasjonen i resten av kampen er bra. Dette ser treneren. Media og supporterne tar tak i de to-tre negative involveringene. Men ser man bak dette, og ser hva en spiller ellers gjør på banen, så er det ok.

BÆRER NAG

– Hvordan reagerte du på kritikken?

– Jeg hadde det ikke så bra med meg selv, det er jeg ærlig på. Men sånne perioder er det bare å fighte seg gjennom. Man vokser på det; man blir tidlig voksen, for å si det sånn. Som fotballspiller blir man kastet ut i arbeidslivet i 18-19-årsalderen, og man får en helt annen inngang til livet enn det kompiser gjør. Det tror jeg er vanskelig å sette seg inn i for folk som ikke har opplevd det.

– Når det gjelder presset utenfra, så gjelder det bare å stenge det ute. Og det er faktisk ikke så vanskelig å gjøre det. Det er ikke mange som kommer opp til deg på gaten og sier at du er elendig. Så hvis du forholder deg litt rolig på sosiale medier, og du ikke studerer BT og BA etter kamp, og du ikke går på Fotballpuben, så holder du deg unna støyen og kritikken.

– Jeg har en drøm om å ta gull med Brann. Det er drømmen min, om det blir i år eller neste år er det vanskelig å si, men det er det jeg går for, det er det jeg har lyst til.

– Jeg ble ganske flink på å stenge det ute, men likevel var det en beinhard periode å komme seg ut av. Både på og utenfor banen.

– Hvorfor er du så ærlig på det?

– Fordi det er noe som tilhører fortiden, det er noe som jeg har akseptert og det er noe som jeg ikke skammer meg over.

– Bærer du nag til noen?

– Ja, det vil jeg si. Slik omtale som jeg fikk sitter i et menneske.

– Hvis du treffer på en av de samme journalistene nå da, og de vil ha en prat?

– Vel…
Barmen drar på det.

– Altså, det er i hovedsak BT som har vært negativ til meg. BA har liksom prøvd å være positiv, av typen: «Ung lokal bergenser, la oss løfte ham frem». Mens det har vært mye drit fra BT, og det har vært tøft.

Barmen sukker.

– Og når journalistene derfra kommer opp på Stadion nå, så er det ikke så ofte de prater med meg. Og de sender i hvert fall ikke de to som var mest kritiske.

– Har de dårlig samvittighet?

– Ja, jeg tror kanskje det. De sender kanskje noen andre. De prater ikke så mye med meg, noen av de guttene der egentlig. Og så er det jo noen journalister som har gitt seg etter hvert også.

BARMENS DRØM

– Hvor bra kan det bli?

– Jeg har en drøm om å ta gull med Brann. Det er drømmen min. Om det blir i år eller neste år er vanskelig å si, men det er det jeg går for, det er det jeg har lyst til. Jeg føler at det laget vi har nå kan klare det; jeg vet ikke om vi får et så godt lag igjen.

– Kontrakten din går ut etter 2019 – hvor lenge ser du for deg å bli i Brann?

– Jeg har vært her i 15 år, og kan sikkert være her i 15 år til. Det er her jeg vil være. Selvfølgelig, om det skulle dukke opp noe i den store vide verden, så får jeg ta det når det kommer, men det er her jeg vil være, og det er her jeg skal bli, og jeg stikker ikke noe annet sted i Norge så lenge jeg er velkommen her.

– Du ble toppscorer i fjor? Føltes det som en liten revansj?

– Å bli toppscorer legger jeg egentlig ikke så veldig mye i. Det viktigste er at vi gjør det bra. Jeg blåser i hvem som scorer så lenge vi vinner og tar tre poeng.

– Hva tenker du om Haugesund 16. mai?

– Jeg regner med det blir utsolgt, og hele oppladingen til den kampen er og føles litt spesiell. Finværet kommer i mai, folk begynner å trekke ut i gatene, og i dagene før merker jeg at det er noe i luften.

– Så er dagen etterpå, nasjonaldagen, fin så lenge man har vunnet, og tung hvis ikke. Har vi tapt, blir det solbriller og hettegenser. Vinner vi, er det stort sett fint vær. Det er fryktelig mye lettere å gå i tog hvis vi har en seier med oss.

Brann møter Start borte lørdag 12. mai, og tar i mot Haugesund på Stadion 16. mai.

Kristoffer Barmen 3
SMIL OG GLEDE: Kristoffer Barmen ble Branns toppscorer i fjor med åtte mål, og er fast inventar hos rødtrøyene. (Foto: Digitalsport)

Nyhetsleder i Bergens Tidende, Tore Nilssen, svarer slik på uttalelsene fra Barmen:

– Kristoffer Barmen har ikke av Bergens Tidende blitt vurdert ut fra andre sportslige kriterier enn resten av spillerne. Føler han det har vært kritikk etter kamper, er det i så fall ene og alene ut fra sportslige prestasjoner.

– Kjenner du deg igjen i uttalelsene fra Barmen, om at han har fått negativ omtale i BT?

– Det er vanskelig å vite hva Barmen mener med «drit», siden han ikke er konkret. Vi har forståelse for at det har vært enkelte saker Barmen kan ha opplevd som tunge. De har kommet etter at han ved flere anledninger har brutt Branns interne regelverk. For dette ble han blant annet utestengt fra trening i en uke. En sak det var helt naturlig for BT å omtale.

Nyhetslederen legger til:
– Det er selvsagt ingen i avisen som har noe imot Barmen, eller har problemer med å snakke med ham. Da er det leit å høre at han selv har problemer med å skille person og sak.

Del artikkelen i Sosial medier

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this