Horisontale Dager
Thorstein Selvik (illustrasjon: Sigve Solberg)

Julen har sitt eget språk

PÅ TAMPEN: Det er juletid. Vi trenger å tenke gjennom hvor vi nå står, mot enden av det forvirrende og ofte skremmende 2017. Mange føler nok et behov for å beskytte seg, og da kan hjelpen være så enkel som et vennlig ord.

Av Thorstein Selvik

I begynnelsen var ordet, og ordet var Gud. I dag er ord overalt, beskriver alt – og tildekker mye. Ordtåker, ordgyteri, ordmanipulering, ordvridninger, løgn. En påstand er at dogmatikere på høyre- og venstresiden foretrekker å forholde seg til ord heller enn til virkelighet.

Vi lever i en verden som virker stadig mer farlig og usikker. For trygge nordmenn, og ikke minst analytikere og andre observatører som bruker mesteparten av sin tid foran dataskjermer, er ofte virkemiddelet mot en urettferdig og ond verden å forandre ord, symboler og tekst. Håpet er å raffinere verden ved hjelp av vakrere språk og symboler.

Ved hvilket punkt tilslører ordene virkeligheten heller enn å forklare den? Når gjør vår følsomhet for ord og symboler oss ufølsomme for andre, reelle og viktigere saker?

Dette er en gammel tanke, men den har fått fornyet aktualitet. Begrepet kan kalles «politisk korrekthet», og befinner seg i samme kategori som UFOer, uhyret i Loch Ness og Himalayas avskyelige snømann: Det kryr av omtaler i artikler og rapporter, men å finne det i virkeligheten er adskillig vanskeligere. Tusen øyevitner kan kun være et eksempel på at folk ser dårlig – eller at de kun ser det de vil se.

Konservative bruker utrykket «politisk korrekthet» for å latterliggjøre den motsatte fløy, men de konservative glemmer at de selv gjør samme feil; de er opphengt i språk og symboler. Og ser verden gjennom eget speil.

Dogmatikere på høyre og venstre fløy synes å foretrekke å forholde seg til ord heller enn til virkelighet. Og hvorfor ikke? I begynnelsen var ordet, og til slutt vil også ordet være. En gang i tiden bestod «arbeid» i å veve, snekre, ploge og lignende. For færre og færre er det tilfellet i dag, hvor det heller arbeides med ord gjennom epost og telefoner, konferanser og diskusjoner.

Det finnes flere lærere enn gruvearbeidere, flere funksjonærer enn bønder. I vårt daglige virke druknes vi i ord, memoer, reklame, post og allehånde medieuttrykk. Denne utviklingen påvirker vår virkelighetsoppfatning. Og barnet har fått mange navn: Informasjonsrevolusjonen, mediaeksplosjonen, postmodernisme, postindustrialisme og mye annet. Og med politisk korrekt språkbruk som en bærende søyle.

Filosofer snakker om «lingvistisk utvikling», litteraturprofessorer snakker om «handling og tekst», sosiologer studerer «rolledefinisjoner og gruppe-image», psykologer snakker om betydningen av «merkenavn» og «sosiale koder», og økonomer snakker om «økonomiens retorikk». Alt dette peker på den nye virkelighet som i stor grad er symbolsk og språklig fundert. Den digitale revolusjonen med sine sosiale medier forsterker voldsomt vektleggingen på ord og symboler.

Det er derfor ingen overraskelse at diskusjoner om ord utgjør mesteparten av problemstillingen rundt «politisk korrekthet». Et tegn (for eksempel gal finger i været), en kommentar eller en fornærmelse – alt dette fører til en sint, såret og/eller krenket reaksjon.

En foreløpig konklusjon er da: Dersom ord og symboler former virkeligheten, så vil et forbedret vokabular forbedre virkeligheten. Samfunnet påvirkes ved å forandre ord og bilder. På bakgrunn av dette utgir universiteter, forlag og feministgrupper veiledninger til «korrekt språkbruk». Deler av innholdet i disse veiledningene har et latterlighetens skjær over seg, men prinsippet synes å være at fornærmende ord fornærmer mennesker.

Diplomatisk språkbruk gjør kommunikasjonen mykere, men spørsmålet er: Når står opptattheten av ord i veien for viktigere og mer reelle problemer? Ved hvilket punkt tilslører ordene virkeligheten heller enn å forklare den? Når gjør vår følsomhet for ord og symboler oss ufølsomme for andre, reelle og viktigere saker?

Her fremtrer et stort paradoks: Ettersom samfunnet er blitt mer voldelig, er ordbruken blitt mindre voldelig. Språket blir «bedre», mens samfunnet blir «verre». Kan det være en sammenheng her? Helt sikkert, mener jeg: Ettersom samfunnet blir farligere, fremtrer det et behov for å gjøre kommunikasjonen renere og penere («darn» i stedet for «damn» på engelsk – «søren» overtar for «faen» på norsk. Og mange andre eksempler). Hvis vi ikke klarer å rense samfunnet, kan vi i hvert fall rense språket. Rasismen består, men rasistiske ord og uttrykk gjemmes bort.

Innen økonomi er dette på lang sikt vanskeligere. Før eller siden fremstår de økonomiske realiteter i all sin styggedom. Men de kan holdes skjult bak ord en stund. I politikkens, jussens og litteraturens verdener går det lettere. Der kan alt druknes i ord – lenge. Men finnes det noen tegn på at folk begynner å gå lei av «den politiske korrektheten», lei av alle ordene og de «vennlige», korrekte formuleringene? Tja, kanskje i modige mai og jublende juni. Ikke i desember.

Til jul vil vi ha det mykt og godt. Familiesamhold, solidaritet med svake grupper, skjebner vi hører om som gjør inntrykk på oss, men vi slapper likevel av nokså bra. Vi føler oss myke. Men også litt redde og skjøre. Verden er skremmende, konsumet av gaver, mat og drikke skaper en viss illusjon av beskyttelse.

Med de fine og politisk korrekte ordene blir det lettere å bære.

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this