FRA BOGOTA TIL BERGEN: – Det var et lykketreff at jeg ble tatt vare på, og adoptert til Norge, sier Jørn Fernando Garmanslund, som ble funnet gående langs motorveien da han var tre år gammel.

Da Jørn Fernando var tre år gammel, ble han funnet gående langs motorveien utenfor Bogota. Foreldrene ga seg aldri til kjenne.

– Jeg hadde ingen papirer på meg, og ingen visste hvor jeg kom fra. For meg var det et lykketreff at jeg ble tatt vare på, og adoptert til Norge, sier den unge bergensmusikeren Jørn Fernando «Cfau» Garmanslund, som i disse dager legger siste hånd på sitt nye album.

– Hva ville du sagt dersom Tore Strømøy ringte på døren?
– Hehe. Jeg ville invitert ham inn, og sagt at «jeg har troen på deg, Tore». Han måtte gjerne reist til Colombia, men jeg tror utgangspunktet ville vært dårlig. Det bor åtte millioner mennesker bare i Bogota.

– Er du nysgjerrig på å få vite mer om dine biologiske foreldre?
– Nei. Det er et lite savn, men jeg blir ikke trist av å tenke på det eller noe. Jeg har holdt på det å være latinamerikaner; det er mye latino i meg, og jeg elsker musikken derfra. Blodprøver har vist at jeg er blanding av innfødt og spanjol.

– Jeg skulle gjerne funnet en kvinne som var «down» på tango.

– Danser du tango?
– Nei, men jeg har lyst til å lære det. Jeg skulle gjerne funnet en kvinne som var «down» på tango.

Arven etter Mingus

Det finnes mange eksempler på musikere med blandet herkomst som har gjort det stort. Bob Marley er én, Jimi Hendrix en annen, Prince en tredje. Den aller største, både rent fysisk og i musikalitet, var kanskje jazzbassisten Charles Mingus, som hadde både afrikanske, indianske, kinesiske, svenske, tyske og britiske forfedre. «I’m a shit-colored nigger» brukte han å si om seg selv.

Garmanslund setter stor pris på platene etter Mingus, og nikker gjenkjennende når jeg forteller om ordene Joni Mitchell skrev om ham på albumet hun spilte inn i tett samarbeid med den omfangsrike og temperamentsfulle komponisten, storbandlederen og bassisten.

jornfernando2
DEN BESTE MUSIKKBYEN: – Musikkmiljøet i Bergen er friere og mer inkluderende enn i andre norske byer. Jeg tror man har det gøyere som musiker her enn i Oslo, sier Jørn Fernando Garmanslund.

Groovy soulfunkhiphopjazz

Albumet hennes fikk tittelen Mingus, og kom ut i 1979, noen måneder etter at han døde i Mexico, 56 år gammel. «That same day, 56 sperm whales beached themselves on the Mexican coastline, and were removed by fire» skriver Joni på platecoveret, en liten anekdote som alltid rører meg dypt.

En slags leken og groovy soulfunkhiphopjazz, eller med hans eget ord, monkeyfunk.

– Han var en veldig spesiell person, sier Garmanslund, som selv føler seg liten i møte med musikken etter slike storheter.

Det musikalske slektskapet er likevel tilstede, ikke minst i måten den unge bergensmusikeren nærmest uanstrengt surfer mellom ulike musikkstiler. Garmanslund står for tekst og melodi, mens musikken jammes frem eller blir tilvirket av Andreas «Lydhammer» Hammersvik og/eller Eirik «LPeeWee» Blåsternes.

Selv rapper/synger han med sin karakteristiske litt ru (tenk Captain Beefheart eller Tom Waits) stemme oppå en seng av fremtredende og dansbare beats, gitar, bass, jazzblåsere, keyboardriff og leken elektronikk. Resultatet blir en slags leken og groovy soulfunkhiphopjazz, eller med hans eget ord, monkeyfunk.

Lyden av Cfau

Garmanslund har tidligere spilt med mer eller mindre kjente bergenskonstellasjoner som Jamkollektivet, Soul Release og Fakultetet, men konsentrerer seg nå mest om sitt eget band, Riot Monkeys. Artistnavnet hans er Cfau, et ord som egentlig ikke betyr noe spesielt.
– Jeg liker bare lyden, forklarer han.

Den kommende platen blir egentlig ikke helt ny, siden det meste vil være nyinnspillinger av låter fra debutplaten fra 2012, Nobody Listens to Cfau. Denne ble til i tett samarbeid med Blåsternes, som skrudde sammen beatsene. Han er også med på den nye platen, men nå har de i tillegg fått med et band bestående av Alexander Lund (bass), nevnte Andreas «Lydhammer» Hammersvik (sang/rap), Jon Trygve Olsen (saksofon), Robin Fassie-Kock (trompet), Torbjørn Brandal (gitar), Vidar Kisnes (tangenter) og vekselvis Cato Furdal Lyngholm og Ivar Thormodsæther på trommer.

Noenlunde den samme gjengen gjorde for øvrig en forrykende opptreden under fjorårets Nattjazz. Var du der, så vet du hva du har i vente på platen.
– Alt blir laget live i studio, noe som har lønnet seg veldig. Musikken høres mye gøyere ut når det hele er organisk, og ikke bygget på samplinger, sier han.
– Musikken låter gladere og bedre nå. Dersom du likte den første platen, tror jeg du vil elske denne.

Glede og energi

Frem til platen er ute kan du høre noen av låtene på bandets Soundcloud-profil.
– Kommer albumet på cd?
– Nei, kun vinyl og på de elektroniske kanalene. Vi har også pratet om å lage en spesialversjon på minnepinne.
– Hva synger du om? Har du noe budskap i tekstene?

– Jeg snakker om kroppens helse, om kjærlighet og vennskap, om det å være årvåken i sosiale sammenhenger, om å ikke nedtynge deg selv med negativitet, om å starte hver dag med blanke ark, og ikke la deg fange i den personen du var for et halvt år siden.
– Hva vil du med musikken?

– Jeg liker å spre glede og god energi, få folk til å danse, få de til å føle at de har vært med på noe bra. Vi er et energisk band, og vil folk skal gå fra konserten med en god følelse.

En kruttpakke

– Jeg har en godt stekt, godt krydret og akkurat passe sprø gjeng bak meg som er med på min galskap.

– Er dere først og fremst et liveband?
– Ja, livespilling er det som setter mat på bordet og det ethvert band burde bruke tiden sin på. I de fleste tilfeller er det bedre å se artisten live enn å høre platen, sier han.

– Låter dere annerledes live?
– Ja, det blir alltid noe annet. Vi får mye energi fra publikum; det handler om å fange oppmerksomheten deres, smelte isen i kneskålene til de som står med hendene i kors, og få de til å danse. Da er vi fornøyd. Vi gir alltid 100 prosent, og har det gøy på scenen, som seg hør og bør for et showband. Jeg og Andreas er som yin og yang, og jeg har en godt stekt, godt krydret og akkurat passe sprø gjeng bak meg som er med på min galskap. Sammen på scenen er vi en kruttpakke av dimensjoner.

Frem til albumet kommer anbefaler vi bergensartisten LPeewees nye singel Summertime, sunget av Jørn Fernando «Cfau» Garmanslund.

 

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this