Felleskjøpet
Susanne Sundfør (foto: Raphael Chatelain)

Joni Mitchells katt

Verdensstjernen fra Haugesund er ute med et album som kommer til å gjøre seg sterkt gjeldende på alle årets beste-lister. 

Susanne Sundfør: Music For People in Trouble

Dette var uventet. Etter megasuksessen (både kommersielt og artistisk) med fantastiske Ten Love Songs (2015), sier Susanne Sundfør farvel til elektronikken, og lager et visepopalbum i tradisjonen etter Carole King, Carly Simon, Cat Stevens, Jackson Browne og, tør jeg si, Rickie Lee Jones og Joni Mitchell.

Dette er en vei som lett kan gi abstinenser, og jeg hadde ikke før tatt av albumet hennes før jeg satte på sistnevntes klassiske Blue (1971).

Joni Mitchells pratsomme blues er selvsagt noe helt annet, det er som om hun går i dialog med lytteren når hun snakkesynger om hvordan «all good dreamers pass this way some day / Hidin’ behind bottles in dark cafes / Only a dark cocoon before I get my gorgeous wings and fly away» (The Last Time I Saw Richard).

Måten Sundfør bekjenner, det at hun snakker i første person, minner likevel sterkt om Joni, som gjerne skrev låter basert på ting hun selv hadde opplevd, enten det var eksmannens utroskap eller å oppleve en uventet frihet fra alle hverdagens krav under en ferietur til Paris (Free Man in Paris). Men nå skulle dette handle om Sundfør, selv om jeg klør etter å gjenfortelle anekdoten om sangen Man from Mars, som Joni skrev da katten hennes ble borte i uutholdelige 17 dager.

Sundfør sier selv at det nye albumet handler om frykten hun føler på verdens vegne slik den ser ut akkurat nå, noe som avspeiles i tittelen. «Jeg liker ikke bullshit, og jeg liker ikke å late som. Jeg tror det merkes i låtene. Det viktigste for meg er at det er ærlig, og dette er et veldig ærlig album» legger hun til.

Det er som om musikerne lister seg rundt henne; at hun er en slags kattekvinne der beundringen hun blir gjenstand for ikke er et royalt krav, men noe naturgitt. Akkurat som Jonis katt.

Albumet er produsert av Sundfør selv i samarbeid med Jørgen Træen, og innspillingene er for en stor del gjort i Duper Studio i Sandviken. Her er mye snacks for lydfreaks; det virker rett og slett som om de to har hatt en leken tilnærming til innspillingene.

Bakgrunnslydene du hører på Bedtime Story er opptak av en gammel dame som går hvileløst frem og tilbake, mens bestefarsklokken tikker ubønnhørlig i bakgrunnen, og tittelsporet åpner med lyder som høres ut som noe som ble til overs etter Arne Nordheims mange besøk i det polske Studio Eksperymentalne, akkompagnert av løsrevne kvasifilosofiske setninger om hva livet er fra Way of Nature-coach Andres Roberts.

Så har også Sundfør selv deltatt på et av kursene hans, der deltakerne tilbrakte en uke høyt oppe i fjellkjeden Karpatene. Mountaineers, den mørke sangen som avslutter albumet (med gjestevokal fra John Grant) handler om denne opplevelsen – med et klart sivilisasjonskritisk budskap som Miljøpartiet De grønne nok gjerne skriver under på: «Neck deep in black waters / Swimming in the soil of your wasted oil / (…) What we are, what we want, it will never change / We won’t abide your laws anymore».

Jeg kvir meg litt for å si så mye mer om låtene. Det ligger noe blått, noe melankolsk i bunnen av dem, og jeg får en følelse av at dette er et album som trenger tid, at det er sent på kvelden-sanger om livet, ensomhet, tapt kjærlighet og tiden som går.

Musikalsk er det stemmen hennes som står i fokus, som bærer det hele, og den er, som fansen vet, praktfull. Rundt henne smyger det seg så et mykt lydbilde med klaver, akustisk gitar og diverse blåseinstrumenter. Det er som om musikerne lister seg rundt henne; at hun er en slags kattekvinne der beundringen hun blir gjenstand for ikke er et royalt krav, men noe naturgitt. Akkurat som Jonis katt.

Les flere plateanmeldelser i vår neste papirutgave, som kommer onsdag 13. september

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this