20.06.17 | Felleskjøpet banner
GLØDENDE KLAVERTRIO: Sjostakovitsj’ Klavertrio nr. 2 er et uhyre ekspressivt verk som nærmest bobler over av innestengte følelser. (Foto: Thor Brødreskift)

Husk at det må være vakkert

En av årets store festspillstjerner er den nederlandske fiolinvirtuosen Janine Jansen, som på søndag ga oss både følsomme tolkninger av Debussy og Schubert, og en helt fenomenal versjon av Sjostakovitsj’ Klavertrio nr. 2.

LES OGSÅ: «Hva kan vi spille etter dette?»

Det er høyt under taket inne i Håkonshallen, der konserten fant sted. Lyden bærer likevel godt, helt til bakerst i salen, noe som sannsynligvis både skyldes de massive steinveggene og at lokalet er fylt til siste stablestol.

Janine Jansen mottas som seg hør og bør med kraftig applaus. Iført en elegant tofarget selskapskjole legger hun fiolinen mot halsen. Deniz Kozhukin slår de første tonene fra Debussys fiolinsonate på flygelet, og hun legger seg på med den litt spisse tonen fra det spesielle instrumentet hun trakterer (en Stradivarius, utlånt fra norske Dextra Musica).

Så er det som om komponisten sier til seg selv, midt i den ildkulen av aggresjon og lidenskap som manes frem, nesten som en slags klassisk punkemusikk, snerrer det frem mellom sammenbitte tenner: Husk at det må være vakkert.

Det er et ganske kort verk, men likevel intenst dramatisk og svært følelsesladet. Debussy skrev fiolinsonaten i 1917, og den regnes som det siste verket av betydning han fullførte før han døde i 1918, 55 år gammel.

Det kan være min fantasi som løper av med meg her, men innimellom er det så du kan høre hvordan sykdommen (han hadde tarmkreft) river og sliter i ham. På den annen side kan det også være to elskende som prøver å bli kjent med hverandre, understreket av det flamenco-inspirerte partiet på slutten av førstesatsen.

Schuberts Fantasi i C-dur er også et verk skrevet på slutten av livet. Det er likevel lite å spore av dødsangst i dette lette og syngende melodiøse verket. Det eneste må være at han siterer seg selv i sistesatsen, noe som lett kan assosieres med et testamente, noe ala «hør, dette er viktig».

Verket han siterer fra, er sangen Sei mir gegrüsst, med tekst av Friedrich Rückert. Richard Wagner anså den som Schuberts vakreste, noe som ikke sier rent lite. Ordene i denne kan, ifølge den kjente pianisten Graham Johnson, tolkes som en klagesang etter tapet av en elsket person, noe som understrekes av at Schubert dedikerte den til en mor som var i sorg etter at datteren døde.

Begge sonatene ble fremført elegant og stilsikkert, uten at jeg følte de hadde det lille ekstra som ville løftet dem helt opp. Jeg var derfor fullstendig uforberedt på Sjostakovitsj’ Klavertrio nr. 2 i e-moll (1944), ypperlig og svært energisk spilt av de tre solistene (Alisa Weilerstein kom til på cello).

Anmeldelser av verker etter den store russiske symfonikeren innledes gjerne med å snakke om hvordan han komponerte med skyggen fra Stalin hengende over seg. Det passer også her.

For dette er et uhyre ekspressivt verk som nærmest bobler over av innestengte følelser. Så er det som om komponisten sier til seg selv, midt i den ildkulen av aggresjon og lidenskap som manes frem, nesten som en slags klassisk punkemusikk, snerrer det frem mellom sammenbitte tenner: Husk at det må være vakkert.

FLERE FESTSPILL-SAKER:
Lager kunst av vår dårlige samvittighet
Festspill for folk flest
Livets tre bautaer
«Hva kan vi spille etter dette?»

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this