Hotspring 30 – 50%
KLAR FOR KOMETKARRIERE: Dream Wife begynte som et høyskoleprosjekt i 2015, og er et spennende britiske «up-and-coming»-band. Debutalbumet slippes på fredag. (Foto: Joanna Kiely)

Islending med trøkk

PÅ ØRET: Nye plater fra Savoy, Endre Nordvik, Åsmund Nesse, Pedro Carmona-Alvarez (som Moonpedro & The Sinking Ship), Knutsen/Munroe (Marie Munroe og Christer Knutsen) og Übertös. Men først til den nye trioen Dream Wife, med islandske Rakel Mjöll i front.

Navnet på denne trioen er helt i tiden, siden det er ment som en kommentar til samfunnets objektivisering av kvinner. Bandet, som består av islandske Rakel Mjöll (vokal), og de britiske musikerne Alice Go (gitar) og Bella Podpadec (bass), har allerede vakt stor oppsikt internasjonalt (blant annet på den amerikanske musikk- og bransjefestivalen SXSW). De slapp en EP i mars i fjor, og nå er de endelig ute med debutalbumet.

Dream Wife: Dream Wife

Musikalsk låter de som en blanding av det beste fra Blondie, Transvision Vamp, PJ Harvey, Yeah Yeah Yeahs og, tja, The White Stripes, med en intens tilstedeværelse (se videoen til Let’s Make Out like under anmeldelsen!).

Dette er energisk gitarpop/indie med stort trøkk, gitaren langt fremme og tekster som tydelig adresserer all forskjellsbehandling basert på kjønn. «I’m not my body, I’m somebody» synger Rakel Mjöll i Somebody, mens hun i avsluttende F.U.U. synger at «I’m gonna fuck you up, gonna cut you up».

«Vi utforsker ildens paradoksale betydning som symbol for både en kreativ og destruktiv kraft» forklarer Mjöll selv. Må de brenne lenge.

Norsk promoagent for Dream Wife er det bergensbaserte selskapet On It, som ble startet av Ruben Nesse, og drives i dag av Krister Wiberg. Han er forøvrig også mannen bak plateselskapet Raindrops.

(Anmelder: Magne Fonn Hafskor)

 

Upolert gull

Ti år er gått siden forrige gang Savoy slapp et album, men ingenting er forandret. Fremdeles består gruppa av ekteparet Paul og Lauren Waaktaar-Savoy, samt perkusjonist Frode Unneland.

Savoy: See the Beauty in Your Drab Hometown

Det musikalske uttrykket er også helt som før, selv om gitarene i stor grad har veket for mer programmert og elektronisk lyd. Men det høres umiskjennelig ut som Paul Waaktaar-Savoy slik vi kjenner ham. Tiden i mellom har vært brukt til avslutnings- og gjenforeningsturnéer med A-ha.

I fjor var han låtskriver og produsent for prosjektet Waaktaar & Zoe, sammen med artisten Zoe Gnecco. Det ble et pent popalbum ut av det. I år er turen kommet til hans eget hjertebarn, Savoy. Og, som sagt, tiden har stått stille. See the Beauty in Your Drab Hometown har ingen store musikalske overraskelser. Men det er et bra album.

Det er dessuten umulig å «glemme» at Paul Waaktaar-Savoy har komponert to tredjedeler av katalogen til A-ha.

Så vanntett er ikke skottet mellom de to gruppene, at man ikke begynner å sammenligne. Hvordan ville January Thaw og We’re the Same Way hørtes ut i A-ha-tapning, med Morten Harket på vokal? Helt suverent, selvsagt. Gode låter ville blitt fantastiske låter.

Waaktaar-Savoy lager glitrende popmusikk; mollstemte skjønnheter som presses inn i alt for trange indie-klær.

Det er nemlig elefanten i rommet når det gjelder hele katalogen til Savoy. Det blir ofte noe uforløst og dunkelt over låtene. Gullet må opp av jorda og pusses for å skinne.

For Waaktaar-Savoy lager glitrende popmusikk; mollstemte skjønnheter som presses inn i alt for trange indie-klær. Du hører det på Falls Park og Shy Teens Suffering Silently.
De virker uferdige. Som demoer som skal jobbes med.

Ikke som Night Watch og (My) Weathervane, som er blant albumets beste låter. Samlingen blir dermed ujevn, selv om de gode låtene dominerer. Et trygt kjøp for gamle Savoy-fans.

(Anmelder: Dag Arne Nilssen)

 

Folkpop fra Nordvik

Han har jobbet for dette lenge, og når Endre Nordviks debutalbum endelig kommer, er det ikke uten forventninger. Mannen fra Sotra innfrir også på Suburb Hero, og beviser at han for en debutant å være, har kommet langt allerede.

Endre Nordvik: Suburb Hero

Selv kaller Endre Nordvik musikken sin for folkpop. Vi skjønner hva han mener. Han åpner friskt med Gold, en låt som plasserer seg trygt i poplandskapet. Med et drivende godt refreng, fester han grepet med det samme. Men det er singelen I’m In Love With You flest folk har festet seg ved. Låten er blitt streamet seks millioner ganger, og har blitt en aldri så liten hit for den unge artisten.

En av de beste låtene er I can’t find my way home. Her befinner Nordvik seg i et country-americana-landskap, eller folkpop om du vil, som han synes å trives godt i. Når han kombinerer dette uttrykket med hans udiskutable evne til å skrive catchy poprefrenger, fremstår han som en trygg artist som allerede er i ferd med å finne sin identitet.

På resten av albumet veksler han mellom disse to uttrykkene, americana og pop, mens han tar en posisjon som en låtskriver med stor sans for det melodiøse; fjorårets store singel Like Old Friends er fremdeles uimotståelig, og på I Believe beviser han at han også behersker ballader.

Resten handler om å være modig og ta valg som kun er styrt av lidenskapen for musikken.

In Your Garden er Endre Nordvik på sitt beste. La gå at låten ikke kunne vært skrevet uten at Bruce Springsteen ga ut Tunnel of Love-albumet først; det er lov å være inspirert av store artister, og det er lov å ha Springsteen i blodet. Men så må man finne sin egen stemme, sin egen identitet og sørge for at man blir en original artist.

Endre Nordvik er på god vei. Resten handler om å være modig og ta valg som kun er styrt av lidenskapen for musikken. Vi tror Nordvik vil lykkes.

(Anmelder: Ove Landro)

 

Musikk frå ei grøn øy 

Visesongaren frå Bømlo er ute med sin andre langspelar, to år etter Lysning.

Åsmund Nesse: Viser frå Vesterland

Den gongen gjorde han ein viss suksess med singelen Gje meg ei lysning, som kunne passert som nok ein klassisk Dylan på norsk-låt. No er det langt frå Greenwich Village til den grøne øya (den fysiske utgåva er passande nok pressa på grøn vinyl) ytst mot Nordsjøen, men så er det no ein gong slik laga, at musikken kjenner ingen grenser.

Lydbiletet på den nye plata har slektskap både til irsk folkemusikk, amerikansk rootscountry og norske band i krysningspunktet mellom folkemusikk, viser og pop (Vamp, Aftenlandet). Han opnar med kvardagsfilosofiske Draumen som sige forbi, som er ein innsmigrande låt om dei store spørsmåla, og med eit stilig mellomspel der det kjem fram at pianisten hans, Gunvald Andreas Hagen, har lytta ein del på Jan Johansson. Lekkert.

Hald deg fast held fram i same sporet, med seint på puben-allsang i refrenget og kledeleg felespel frå Nils Økland, medan Lars er ein slik vestlandshumoristisk song i slekt både med Ivar Medaas, Johannes Kleppevik og Salhusvinskvetten; slike songar som Austlandet slit med å skjøna heilt, men trykkjer til brystet likevel fordi dei oplever dei som både eksotiske og fengande.

Halvvegs inn kjem så albumets hjarte og sjel, den melankolske og stillfarne Langt nord der uti. Han syng vakkert og medlevande; ja, han har ei venleg røyst; og opnar kun akkompagnert av akustisk gitar og mandolin. Så legg resten av bandet seg, nesten umerkeleg, på (stilig når klaveret illustrerar tekstlinja om småfuglane som «synge oppe i tre»).

Slike songar som Austlandet slit med å skjøna heilt, men trykkjer til brystet likevel fordi dei oplever dei som både eksotiske og fengande.

Gitarballaden Bånsull frå Vest er også vemodig vakker; denne kan fort bli ein klassikar hos dei yngste lyarane hans, sjølv om den har ein tekst som famnar meir enn det å vogge minstemann inn i svevnen og draumane.

Eksistensialismen frå opninga kjem att i Når vinter blir til vår. Dette er ein slik tekst/song som tek brodden frå det å eldast. «Me blese vekk som støv ifrå vår tid / me blir ikkje yngre, og ein dag er alt forbi», syng han, sparsomt akkompagnert av akustisk gitar og syngjande steelgitar. For det er ikkje så farleg, når ho/han du har med deg på reisa «strekke ut ei stødig hand / når ruskaveret riv».

Heilt til slutt, som eit etterskrift, kjem så Førjulsvisa, som kom på singel like før jul i 2016. Greit å ha den med, og den passar godt inn i heilskapen: «Julo som kjem / løyse ingen problem / men godt å få vera i lag her ein kveld / nedpå jordo» syng han, med det same dempa akkompagnementet som pregar heila plata.

No er ikkje dette eit album som får høgste karakter hos meg, til det er det for snilt og harmonisk (sjølv om det ligg mykje drama mellom linjene her). Men når sola kjem heilt tilbake, då skal eg setja det på, og nok ein gong nyta fine vårdagar ved hytteveggen på dagar «når sjøden liggje so eit speil av purpurfiolett», slik han syng om i Å kjere jord. Som ein annan visesongar seier det: «Livet er ikke det værste man har».

(Anmeldar: Magne Fonn Hafskor)

 

Tid og kjærlighet

Plateselskapet Apollon (og søsteretiketten Karisma) fornekter seg ikke. Utgivelsestakten er jevnt høy, og det samme er kvaliteten på det meste de utgir. Siden sist har jeg mottatt lyttekopier av fire nye plater fra dem.

Moonpedro & The Sinking Ship: Let’s Pig

Best denne gangen er den tredje utgivelsen fra multikunstner og Sister Sonny-frontmann Pedro Carmona-Alvarez’ prosjekt Moonpedro And The Sinking Ship (de to foregående kom i 2007 og 2013), selv om jeg liker godt de tre andre platene også: Hårete prog fra Oslo-kvartetten Glutton, bredbeint 60-talls bluesrock fra Howlin’ Sun og melankolsk drømmepop fra Mandal-bandet The Violent Years.

Moonpedro-platen åpner med Afternoon, en ekkofylt og progga låt (opptil flere taktskifter her), med bassen langt fremme og et lite Beatles-tyveri (Carry That Weight) flettet inn halvveis ut, mens han synger, lett nasalt, en kryptisk og skisseaktig tekst. Låten treffer som en kule; på den måten at jeg får lyst til å høre mer. Med andre ord; en perfekt åpning.

Top Trip høres ut som en sval B-side fra R.E.M., og fremstår noe skisseaktig – men jeg liker hvordan han strekker stemmen mot slutten. Book of Questions er derimot helt nydelig. For de som husker filmmusikken Michael Been skrev til Paul Schraders Light Sleeper (1992), så minner den om To Feel This Way. Den varer i litt over fire minutter, men kunne gjerne vært strukket ut i fire minutter til.

Pop Quiz er en enda mer tydelig R.E.M.-hyllest – her er det like før en som later som om han er verdensleder trer ut av skyggene, mens Chicken Rehearsal er nok en vakker ballade, pakket inn i en lekker og detaljrik produksjon med mye luft.

Om du er av dem som har nervetråder festet i hårene på armene, så snakker jeg her om ståpels.

Ingen av disse låtene kan likevel forberede deg på Death of a Dog, som han, passende nok, har lagt helt til slutt. Helt ironifritt synger han her følsomt, i første person, og til en nydelig melodi, om livets slutt for en firbeint venn.

Låten er muligens inspirert av Laurie Andersons siste opus, Heart of a Dog (2015), som handler vel så mye om tapet av kjæresten hennes, Lou Reed, som av hunden hennes. Så avslutter hun også albumet med Lou Reed-låten Turning Time Around (2000), der teksten setter likhetstegn mellom kjærlighet og tid: «My time is your time when you’re in love / and time is what you never have enough of / You can’t see or hold it, it’s exactly like love».

Når det gjelder Pedro Carmona-Alvarez, så er kanskje dette den låten der poeten i ham kommer sterkest frem: «Tell her this morning I’m leaving forever / Tell her to make me a grave by the sea / Tell her her tears will reach me as feathers / To wear as my wings when the wind blows on me» synger han. Om du er av dem som har nervetråder festet i hårene på armene, så snakker jeg her om ståpels.

(Anmelder: Magne Fonn Hafskor)

 

Enda bedre sammen

«It’s hard to get better if you don’t try» er mantraet Hilde Marie «Marie Munroe» Kjersem gir stemme til i åpningen på denne platen, som er debuten til en ny duo hun har sammen med Christer Knutsen (Tumbleweed, Sivert Høyem Band). «Det høres ut som et godt råd til noen som trenger det» tenker jeg.

Munroe/Knutsen: A Murder Of Crows

Samarbeidet er ikke av ny dato; de to har spilt og sunget sammen på syv av hverandres utgivelser siden 2004.

Da Munroe fikk tilbud om å holde en nedstrippet konsertserie under Bodø Jazz Open i 2012, var det derfor naturlig å ta Knutsen med, og sette sammen et program med låter fra begges kataloger.

Siden har de holdt konserter sammen så ofte som anledningen har tillatt det, og i begynnelsen av 2016 gikk de i studio som duen Munroe/Knutsen.

Hennes elastiske stemme passer godt til de sparsomme klavertonene fra Knutsens hender. Og når stemmen hans legger seg forsiktig til, oppstår det magi i studio.

Det er jazz, selvfølgelig er det jazz, jazz av den mykeste sorten, så hvor går man da? En køntrirock-ballade, inkludert steelgitar, sunget alene av Knutsen? Ja hvorfor ikke? Parallel Lines heter den, muligens som en kommentar til duopartneren; at de, hver for seg, har fulgt i lignende spor.

Selvfølgelig er det jazz, jazz av den mykeste sorten, så hvor går man da? En køntrirock-ballade, inkludert steelgitar, sunget alene av Knutsen? Ja hvorfor ikke?

Så er det hennes tur til å råde grunnen alene. FTS er en seig smyger av en ballade, der stemmen hennes strekker seg himmelhøyt over en innsjø av glødende gitar, buldrende bass og tunge trommer.

Slik går det, frem og tilbake; de synger hver sin intense sang, der hver setning høres ut som om den inneholder en hel verden. «I’m an insider, I been burned by the fire» synger Knutsen, som hyller nylig avdøde Tom Petty med en intens coverversjon av Insider, der lydbildet fylles til randen av et gjentagende klavertema, trommer og gitarer, alltid gitarer.

Og vips, var halve platen avspilt, og Munroe gir oss Let’s Let Go, som er nok en duett, og det er bare å innrømme det; de to stemmene står til hverandre som konjakk til kaffe, som luft til ild, eller som Emmylou til Gram. Never Told Her about You kommer så. «Jeg har skrevet en låt. Jeg tror den er til oss» sa Knutsen første gang han presenterte den for Munroe. «Det var da vi skjønte at vi må lage flere låter sammen og spille inn de versjonene av låtene vi gjør sammen» forteller Munroe.

Mantraet er det samme, men nå lyder det mer som en god og universell leveregel.

De fleste låtene på platen er kreditert Munroe/Knutsen, med to unntak. Den ene er nevnte Insider, den andre er den såre Tom Waits-balladen Hold Me, her fremført av Munroe (kanskje fordi den handler om en kvinne med «charcoal eyes and Monroe hips»?), kun akkompagnert av elektrisk gitar. Og ja, Knutsen smyger seg igjen forsiktig inntil stemmen hennes, og begge synger de trøstende ordene: «When there’s nothing left to keep you here / when you’re falling behind in this big blue world / Oh, you got to hold on».

Etterpå kommer en kort Tom Waits-inspirert sang (gitarspillet minner endatil om Marc Ribot), før albumet avrundes med et gjensyn med åpningslåten, nå med gitar, samt en skitten rytmeboks på slep. Og ja, mantraet er det samme, men nå lyder det mer som en god og universell leveregel.

(Anmelder: Magne Fonn Hafskor)

 

Vorspiel og nachspiel

Übertøs er ute med sitt andre album, innspilt i Duper Studio, og produsert av Yngve Sæthre og Martin Smoge. Siden sist har både bandets grunnlegger/bassist Hilde Kristin Egeland og trommis Anders Thomassen sluttet, så det er på en måte et nytt band vi presenteres for.

Übertøs: Shake off

De består nå av Charlotte Maury-Aveline (låtskriver, gitar, vokal), Lars Westrebø (gitar), Morten Brekke (trommer, spilte tidligere i psychobillybandet The Tranceplants), og Arvid Grov, som også er frontmann i Pogues-inspirerte Greenland Whalefishers, på bass. Musikalsk er det litt blanda drops.

De sier selv at de har gått fra å være et indieband, inspirert av Belle and Sebastian og Stereo Total, til å spille garasjerock med elementer fra køntri og pønk. Det er en grei oppsummering. Skulle jeg prøvd meg på en beskrivelse selv, ville jeg sagt at de låter som en lokal versjon av The Cramps. Dessverre er ikke låtmaterialet deres av samme kvalitet som det de amerikanske psychobillykongene rakk å levere før Lux Interior la inn årene.

Her er likevel mye å glede seg over. Åpningslåten står helt på egne bein, med vokal ikke langt unna Chrissie Hyndes uttrykk, og en melodi som river deg med like fra start, mens Hot Damn Emmylou er luftig og detaljrik, med fin syngende og brennende gitar, og hamrende enstonig Velvet-inspirert spikerpiano.

Her klaffer alt, det er nesten så man skulle tro at Nick Cave hadde sittet med dem i studio.

Best av alle er Wicked Joe. Her klaffer alt, det er nesten så man skulle tro at Nick Cave hadde sittet med dem i studio. Når så gitaren virkelig tar fyr, er det bare å gi seg over. Dette er låten som kommer til å surre i hodet ditt på vei hjem, etter å ha sett dem live på en av de kommende konsertene deres.

Da gjenstår det bare å si at de også har en låt som passer bra å spille før du går hjemmefra. Dersom du ikke får lyst til å gå ut etter å ha hørt Nuttie Home, kan du like gjerne bli hjemme. Yahoo! Yahii!

(Anmelder: Magne Fonn Hafskor)

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this