Hotspring Høstkupp
U2 i Rio (foto: Helena Christensen / U2.com)

Irske rockere i vante spor

PÅ ØRET: Ulver slipper en EP med tiloversblitt materiale fra The Assassination of Julius Caesar, inkludert en potensiell fremtidig juleklassiker, Sufjan Stevens er ute med overskuddsmateriale fra Carrie & Lowell-albumet, Benjamin Finger og Kim Myhr utforsker, hver for seg, nye lydlandskaper, mens Christine Sandtorv sjarmerer med fire nye sanger for barn i alle aldre. Men først til U2, som har laget oppfølgeren til Songs of Innocence (2014).

U2: Songs of Experience

Et nytt album fra U2? Vanligvis vil jeg ikke løfte på et øyelokk, og bare komme med en kommentar av typen «jeg likte Zooropa, og Passengers-albumet, men falt av etter at Bono ble Jesus».

Det forrige albumet, Songs of Innocence (2014) har jeg nesten ikke hørt på, med unntak for de nedstrippa akustiske versjonene som ligger til slutt på Deluxe-utgaven. De har til gjengjeld stått seg bra, og får frem en fin sårhet i Bonos stemme som er vanskelig å oppdage når han er på sitt mest pompøse.

BANDET SOM HOLDER SAMMEN: Coverbildet på U2s nye album, Songs of Experience, er tatt av Anton Corbijn, og viser Bonos sønn Eli og The Edges datter Sian som holder hender.

Nå er de altså tilbake, og det med et album flere omtaler som noe av det friskeste fra den kanten på, ja, flere tiår. At kvartetten fortsatt holder sammen (de feiret 40 år som band i fjor) er i seg selv imponerende; dette er en gjeng som har stått sammen i tykt og tynt.

Ekstra tynt var det muligens i november 2014, da Bono ble alvorlig skadet i en sykkelulykke. Denne, sammen med uttynningen i rock- og populærmusikkens fremste rekker de siste årene, har fått den irske vokalisten til å tenke over sin egen dødelighet.

Albumet er dermed lagt opp som en rekke personlige «brev» til folk og steder han holder kjært. Jeg husker at Carlos Castaneda gjorde noe tilsvarende i romanen The Active Side of Infinity (1999).

Nyheten om at han var død føltes nesten uvirkelig; ikke fordi han var spesielt ung (han ble 72 år), men fordi de klarsynte bøkene hans virket å være skrevet av en penn nesten hevet over verdslige begreper som tid og aldring.

Slik var det vel på sett og vis også med den engelske poeten/mystikeren William Blake (1757-1827), som har gitt tittel til begge de to siste U2-platene.

Blake-diktet The Fly (fra samlingen Songs of Experience, 1794) deler endatil både tittel og (delvis) tema med en kjent U2-singel: «If thought is life / And strength & breath; / And the want / Of thought is death» skriver Blake, «It’s no secret that a conscience can sometimes be a pest / It’s no secret ambition bites the nails of success / Every artist is a cannibal, every poet is a thief; / All kill their inspiration and sing about the grief» fortsetter en bunn ærlig Bono noen hundreår senere.

Nå synes det som om inspirasjonen har vendt tilbake. Albumet åpner med den hymneaktige Love Is All We Have Left, der Bono, kun flankert av keyboardist Andy Barstow (Lamb) og litt ustemt (!) autotune-koring fremfører en sår ballade som låter litt (også tekstmessig) som en fjern fetter av One, en låt som var selvskreven på alle mixtaper skrudd sammen av kjærlighetsforrvirrede unge menn på begynnelsen av 90-tallet.

Så er det over i mer kjent terreng. De neste låtene sutrer og går, uten at de treffer så veldig (OK, You’re the Best Thing About Me har et catchy refreng og bra gitarlicks fra The Edge, men det er også det beste ved den). Jeg faller fort av når Bono skal mene ting så veldig.

Summer of Love får meg derimot til å våkne. Dette er en høystemt og melodiøs rockelåt som er ypperlig å varme seg på nå når kulda setter inn og krakken dras bortåt glaset. Likeledes American Soul, med vegg-til-vegg-gitar ala Lenny Kravitz, klassisk Rolling Stones-groove og allsang-refreng.

Jeg liker også Red Flag Day, som er litt i slekt med New Year’s Day. Der sistnevnte handler om en soldat på slagmarken som lengter hjem til sin kjære, handler denne om, tja, en marineløytnant på vei inn i et sjøslag, kanskje, som frykter det å miste sin kjære mer enn det å møte fienden (jeg bare gjetter her). 

The Little Things That Give You Away er en sang som Bono, i et intervju med The Observer, resiterte en tekstlinje fra allerede i oktober 2014, altså før ulykken. Denne åpner som et brev til ham selv («The night gave you song / A light had been turned on / You walked out in the world / Like you belonged there»), og slutter med et oppgjør med hans egen tilmålte eksistens: The end is not dawning / It’s not coming / The end is here».

Hadde de bare holdt på den fine åpningen, med In the Air Tonight-rytmeboks, forsiktig bruk av ekko på The Edges kjente riffing og dype bassdrønn fra Adam Clayton. Men neida, nok en gang skal han ut på klatretur, langt opp i skyene. Har han ennå ikke funnet det han leter etter? Jeg vet ikke, selv finner jeg i hvert fall ikke annet enn et U2 i fin form, men med låter som de har skrevet hundre ganger før. Ikke så underlig, kanskje, sett i lys av årets The Joshua Tree-turné i og med 30-årsjubileet for deres aller mest populære album.

Og slik er det; U2 er et band som selv har sørget for referansene. Så der The Joshua Tree, War, Achtung Baby og Zooropa alle er klassikere med reservert plass i rockehimmelen, er dette et album som kan anse seg heldig om det i det hele tatt får en plass i limbo.

Den eneste låten som, etter mitt syn, peker fremover, er Kygos remix av You’re the Best Thing About Me. Den er heller ikke nyskapende, men Kygo er en mester i å finne frem til hva som fungerer best i en låt. Så hva er «the best thing about» U2? Jo, rett og slett pausene, avbruddene, der de kollektivt trekker pusten. Da kan alt skje.

 

«Keep the vampires from your door»

«Vi håper dette er av interesse da følgende musikere er tilknyttet deres nedslagsfelt: Tore Ylwizaker og Ivar Thormodsæter» åpner et av de hyggeligste presseskrivene jeg har mottatt i år. For en ny EP med Ulver er noe å glede seg over samme hvor musikerne deres har hjemstavn.

Ulver: Sic Transit Gloria Mundi (EP)

De to første låtene ble ifølge vokalist Kristoffer Rygg liggende igjen «på tegnebrettet» etter at The Assassination of Julius Caesar ble ferdigstilt, og fortsetter i de samme sporene; en slags melodiøs og samtidig dyster Depeche Mode-inspirert technometal. I tillegg har de laget en coverversjon av Frankie Goes to Hollywoods julemarsipan-låt The Power Of Love, med nok egenart til å stå seg godt mot originalen.

Det låter stort og ironifritt, med dyp dyp bass, en kort baklengs surklesolo fra gitaren og en vokalist som legger seg tettere på Dave Gahan enn Holly Johnson. De nye låtene er, som sist, knottet av Martin «Youth» Glover, bassist i legendariske Killing Joke, senere den ene halvparten av duoen The Fireman (sammen med Paul McCartney).

EPens latinske tittel betyr «slik forgår verdens storhet», og sies seremonielt hver gang Vatikanet innsetter en ny pave (se coverbildet!). Det slår meg at ordene kan være myntet på en mer verdslig statsleder i vår tid.

Dessverre er ikke platen sluppet på fysisk format ennå, slik den fortjener. Hadde den vært det, skulle jeg sporenstreks kjøpt ti eksemplarer og lagt dem under treet til mine venner. Aller helst på julerød vinyl.

 

Førjulsgave til fansen

Fra 2001 til 2011 gledet Sufjan Stevens sine nærmeste venner med årlige jule-EPer (samlet utgitt i to flotte cd-bokser), der han tolket både klassiske julesanger og skrev noen nye. Dette var også år der alt den fargerike indieartisten tok i ble til gull, med albumene Illinoise (2005) og The Age of Adz (2010) som de fremste mesterstykkene.

Sufjan Stevens: The Greatest Gift

Hans nye album er mer en førjulsgave til fansen, selv om den har en tittel som nærmest trygler om å pakkes inn i glanset papir: The Greatest Gift – Outtakes, Remixes & Demos from Carrie & Lowell.

Innholdet er akkurat hva tittelen lover, nemlig demoversjoner og remixer av låter fra hans mest personlige album, der han tar et ambivalent oppgjør med moren Carrie («when I was three, maybe four, she left us at that video store» synger han et sted) som døde av kreft i 2012, samt hyller stefaren Lowell, som i dag leder Sufjans eget plateselskap, Asthmatic Kitty.

Her er også fire «outtakes» som ikke kom med på Carrie & Lowell, samt en remix av ikke-album-singelen Exploding Whale.

Som sagt, denne mixtapen er nok mest rettet mot fansen. Er du en av dem, vet du hva du får: Innsmigrende, melankolske og vennlige leirbålsanger fra 2000-tallets egen Neil Young, avvekslet av ekskursjoner ut i en villmark av techno, kosmisk funk og støylek.

Og dersom du ikke har fått det med deg: Tidligere i år kom konsertplaten Carrie & Lowell Live, som også er lagt ut som konsertfilm på Youtube og Vimeo. Se den i sin helhet (alle 95 minuttene) like under her, og kryss fingre for at han snart hentes tilbake til Bergen 🙂

 

Kosmisk konfekt 

Benjamin Finger: For Those About to Love

Noen ganger, spesielt når jeg skriver, gjør det godt å fylle ørene med musikk uten retning og uten melodi, musikk som bare er der, som et svakt repeterende lydbilde til tankenes endeløse verden, med maskinlyder, rytmiske pulser, ekko fra uante dybder, skraping på metall, båndsløyfer som avspilles baklengs, måkeskrik og løsrevne biter av skjelvende sang.

Dette er en slik plate. Nei, det er ikke vanskelig tilgjengelig musikk, det handler bare om å møte den med et åpent sinn, og la den skylle over deg.

En referanse kunne vært Brian Enos Apollo-album (med unntak for de mest melodiske låtene der), en annen Daniel Lentz, dersom noen husker utgivelsene hans på det lille selskapet Cold Blue Music.

Et stykke inn kommer så den over ni minutter lange Misteriose Vignette Sonore, som får meg til å tenke på at Tangerine Dream og Klaus Schulze. For dette er helt over i de tyske elektronika-pionerenes lydrike.

Det eneste som mangler, er en pulserende sequencer-beat, som alltid var måten de gamle mesterne klarte å hente de kosmiske utskeielsene ned igjen på jorden. Benjamin Finger blir derimot værende der, langt oppe i de høyeste sfærene.

 

Mellom himmel og hav

Kim Myhr: You / Me

Siden den spede starten i 2009 har den uavhengige etiketten Hubro gitt ut rundt 90 langspillere med eksperimenterende musikk langt fra hitlistene; de aller fleste utgivelsene både på vinyl, cd og nedlasting.

Hvordan det i det hele tatt er mulig i lille Norge er et mysterium i seg selv; jeg antar at svaret ligger i eksport til musikkinteresserte langt utenfor våre landegrenser.

Plateselskapets siste utgivelse i år er et nytt album fra gitaristen Kim Myhr, som denne gangen har invitert med seg tre trommeslagere/perkusjonister: Tony Buck (The Necks), Ingar Zach (Dans les Arbres) og Hans Hulbækmo (Broen, Skadedyr, Moskus). Bak det ECM-aktige platecoveret (fotografert av Tebbe Schöningh) skjuler det seg to vinylplatesidelange musikkstykker.

Anslaget minner litt om John McLaughlins (Mahavishnu Orchestra, Shakti) soloplater fra slutten av 70-tallet, denne fyldige og nesten orkestrale gitarlyden, laget ved hjelp av flere pålegg og forsiktig bruk av elektronikk.

Så bærer det ut på et hav av vellyd, der du regelrett svømmer i smakfulle detaljer fra perkusjon (egentlig lite trommer, og der de er, høres det mer som svake drønn fra et sted langt borte mot horisonten) og ekkomaskin.

Et repeterende gitarmotiv kommer og går (sorry for enda en referanse, men stykket «B» minner litt om Manuel Göttschings E2-E4), før det hele toner ut på fem minutter med bassdunking fra fjerne båtmotorer og høyfrekvent risling fra tempelbjeller og gamle knokler. Så blir det stille.

 

Myke toner før leggetid

Christine Sandtorv: Stjerneteller: Stjerneskudd (EP)

Ingen jule-EP, derimot fem rare og fine låter fra roteloftet til byens egen barnemusikk-dronning.

To av sangene er hentet fra teaterproduksjonene Mørkemodig og Bæ Bæ Lille; de tre andre er ting som har blitt til overs fra Stjerneteller-serien hennes.

Her er mye å glede seg over også for voksne, slik det gjerne er med den beste barnemusikken.

Hun åpner med Kritt, som har en tekst som passer godt å spare til årets siste dag:

«Ka om alle stjerneskudd og fyrverkeri / slukker i samme sekund / (…) / vil det gjelde fremdeles / det vi skrev på asfalt med kritt / du vil alltid være lyset i hjertet mitt».

Mørkets dronning er, vel, mørkere. Den åpner med en dronende basstone og iskalde synthlyder, mens Sandtorv langsomt maler frem en fortelling du ikke helt blir klok på om er skremmende eller trøstende. Nydelige blåtoner for barn, rett og slett.

Myk og lodden og Snutt (med ordløs ba-da-da-pam-pa-sang) har begge noe sjarmerende indieaktig over seg, som om Knutsen og Ludvigsen møter The Cure.

Engel er mer over i det konvensjonelle, en myk godnattsang fremført på gitar og klaver. Med en vennlig tekst og en melodi som lett setter seg i hjernebarken kan dette fort bli en ny favoritt på sengekanten for hennes minste fans.

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this