Horisontlekene / Skolestart
PÅ NORDNES: – Vi hadde store, bilfrie arealer å boltre oss på, og var hele tiden ute og lekte. Det farligste på Nordnes var at du kunne falle i sjøen, sier Gunnar Staalesen.

I barndommens gater

Han lekte cowboy og indianer i ruinene fra eksplosjonsulykken i 1944, og opplevde et sterkt fellesskap i nærmiljøet under oppveksten på Nordnes. Vi ble med Gunnar Staalesen på vandring i barndommens gater.

Tekst: Camilla Liby Clausen

«I Bergen er november gråmunken blant måneder. Snøen kommer senere. Solen gjør en gjesteopptreden eller to. De fleste dagene er grå, og som oftest regner det. Ikke sommerens heftige, korte regnbyger; ikke oktobers langvarige regnskyll, som fyller gateløp og kjellere med vann fordi de ansvarlige myndighetene heller ikke dette året har fått bort høstløvet i tide; og heller ikke vårens lystige regn , som skyller de siste restene av vinter bort og vasker byen ren igjen. I november er selv regnet tungsindig, som om det egentlig ville være snø, slik en litt fortapt tenåringsjente drømmer om en gang å bli prima ballerina.» (Utdrag fra «Storesøster», kapittel 8, Gyldendal 2016)

Det er på en av novembers aller første dager at vi har avtalt å møte krimforfatteren. Normalt skulle man tro at solen kun gjorde gjesteopptreden, der den lyser opp alle høstfargene i Nordnesparken, men denne høsten har vært uvanlig.

Turen innover i parken er eventyrlig på denne kalde, klare morgenen. Fargetoner i gult, rødt, brunt og oransje blinker fra løvet i trærne og på bakken.

Nederst på pynten, nærmest sjøen, like foran den høye indianertotempelen, rusler han ettertenksomt bortover med skinnvesken over skulderen. Litt som en ensom ulv, og i brøkdelen av et sekund kan man nesten tro at det er Varg Veum som går der. Gunnar Staalesen stopper, og smiler. 

– Jeg får ofte spørsmål om hvor mye jeg har brukt av meg selv i Varg Veum. Da er mitt klare svar at jeg har distansert ham fra meg. Jeg har gjort ham fem år eldre, og gitt ham en helt annen bakgrunn. Det ene vi har felles, er oppveksten på Nordnes.

– Jeg visste at hvis Varg Veum skulle tenke tilbake på noe fra barndommen sin så kunne jeg bruke min egen erindring om hvordan alt var på Nordnes på den tiden, sier Staalesen, og peker ivrig i retning Akvariet.

– Veum er en mer ekte Nordnes-gutt enn hva jeg selv er, for han ble født der borte i det som het Fritznersmauet. I området mellom Akvariet og blokkene vi bodde i, var det et helt kvartal som hadde overlevd krigen, og som var paradisisk med smitt og smau hvor vi kunne løpe og gjemme oss, spesielt om høsten når det var mørkt.

staalesen-2
NY VEUM-SERIE: – jeg har lagt inn en klausul om at alt skal filmes i Bergen denne gangen, sier Gunnar Staalesen.

Det var ikke gitt at han skulle bli bergenser. Moren kom fra Fredrikstad og faren fra Haugesund. Tilfeldighetene ville det slik at faren fikk jobb i Bergen, og at Gunnar Staalesen rakk å bli født på Kvinneklinikken. Han har aldri bodd noe annet sted enn i Bergen, bortsett fra da han var i militæret.

– Vi bodde på Nesttun til jeg fylte seks år, men i 1953 ble jeg Nordnes-gutt, for da flyttet vi til Nordnesveien, i en av de første blokkene som ble reist på tomtene etter krigen. Vi var omgitt av ruiner. Tomtene vi bodde på var preget av bombingen i 1940, og området innenfor oss ble ødelagt av eksplosjonsulykken i 1944. Den gangen tenkte vi ikke så veldig alvorlig på det. For oss var dette et lekeområde hvor vi kunne bygge cowboylandsbyer og indianerleire i sammenraste kjellere.

GATEKRIGER

Lenger oppe i parken lufter en turgåer hunden sin, men ellers er det stille mellom trærne. Staalesen lar blikket streife over parkområdet gjennom mørke brilleglass.

– Vi hadde store, bilfrie arealer å boltre oss på, og var hele tiden ute og lekte. Det var ikke noe farlig her, det som var det farligste på Nordnes var at du kunne falle i sjøen. Vi lekte mye cowboy og indianere på den tiden, og som i alle bydeler i Bergen var det en del gatekriger mellom barna i de ulike gatene.

Han ler ved tanken.

– Hvordan foregikk gatekrigene?

– Det kunne være steinkasting, bortføringer og binding til trær. Jeg var et litt forsiktig barn og var alltid litt i bakgrunnen, men jeg var jo med på leken.

Han var tidlig kulturelt interessert, og valgte Lørdagsbarnetimen fremfor buekorpset. Nordnæs Bataillon har likevel hatt en høy stjerne hos forfatteren, og han kommer alltid ut til Nordnes på stiftelsesdagen. Da møter han mange gamle klassekamerater, og andre bekjente fra barndomstiden.

– Vi var veldig mange barn i de store etterkrigskullene. I hovedsak var dette et arbeiderstrøk. Mange av fedrene var sjøfolk, og de fleste av guttene dro til sjøs når de var ferdige med folkeskolen. Kvinnene var veldig sterke. Det var de som styrte huset når mannfolkene var til sjøs. Leken kunne gå litt tøft for seg, men jeg ser tilbake på barndommen her som veldig flott.

SILDEÅRENE PÅ 50-TALLET

Sjøen blinker blått rundt oss, som om vi står på en liten øy.

– Nordnes var den gangen som en landsby midt i byen?

– Ja, det var en adskilt bydel, for du har sjø på tre kanter, og den gangen hadde vi alt vi trengte av butikker i nabolaget. De fleste beveget seg ikke bort fra Nordnes hvis de ikke hadde jobb et annet sted. Mødrene gikk kun ut av området om de skulle til Torget for å få tak i helt fersk fisk. Vi holdt oss for det meste her ute, bortsett fra hvis vi skulle på kino, teater eller gå tur på Fløien om søndagene. Du hører tilsvarende fra Sandviken, Nygårdshøyden og Møhlenpris, men her var det så geografisk isolert på grunn av sjøen.

Staalesen holder hånden opp for å skygge for solen, og speider utover mot den ene båten som er mulig å få øye på langt ute ved Askøybroen.

– Den gangen var det mye mer båttrafikk. Vi guttene visste hva alle båtene het. Vi så det på skorsteinene eller hørte det på lyden. Det var slepebåter, som dro forbi hele tiden. Amerikalinjen, Englandsbåten, Hurtigruten; alle disse gikk fra Vågen. I de store sildeårene på 50-tallet kom fiskeskøytene søkklastet med sild inn på fjorden, og lastet det i bodene som ligger ned mot sjøen. Mange kvinner hadde sesongarbeid med å legge sild i tønner. Jeg ser for meg flokkene av kvinner som var på vei nedover her, de var godt kledd i regntøy og sjøstøvler. Det er et sånt bilde som jeg har på netthinnen fra de årene.

Han retter på vesken som henger over skulderen. Det er kaldt i luften selv om solen varmer. Trærne kaster skygger på bakken, og det er fortsatt knapt et menneske å se i parken.

staalesen-3
KRYDDE AV BARN: Gunnar Staalesen vokste opp i Nordnesveien. Her foran et av nabohusene som var en snopebutikk den gangen. Det krydde av barn i gaten, og hadde de en sjelden gang penger, løp de rett inn og snopte.

INSPIRERENDE MILJØ

Staalesen gikk på barneskolen på Nordnes i 7 år, og kullet hans var det første som fikk begynne på ungdomsskolen.

– Vi ble sendt på Rothaugen, og da tok vi Beffen til og fra skolen. Vi fikk egne klippekort, og det var stas å ta båten.

– Når begynte du å skrive?

– Som 12-åring skrev jeg dyrefortellinger, cowboyhistorier, en liten krim, og noen tegneserier. Hodet mitt ble veldig tidlig programmert inn på å dikte historier. Senere, da jeg begynte på Katten på 60-tallet møtte jeg et veldig inspirerende miljø. Da begynte vi å bli politisk engasjerte, og var aktive i gymnassamfunnet Hugin hvor vi diskuterte og lærte å ta ordet i forsamlinger.

– Jeg hadde noen veldig inspirerende kamerater der, Gerhard Stoltz for eksempel, som er både forfatter og billedkunstner, Hans Sande, som er forfatter og Torgrim Titlestad som er historiker. På andre skoler gikk Stig Holmås og Cecilie Løveid. Vi inspirerte hverandre, og leste opp tekster for hverandre.

– Du begynte å ta inn Bergen i det du skrev?

– Ja, det gjorde jeg allerede i debutboken, Uskyldstider som kom ut da jeg var 22 år gammel. De aller fleste forfattere skriver fra det landskapet eller den byen de kommer fra, så det var ikke noe unikt.

– Jeg kan heller ikke si at det var en veldig bevisst tanke den gangen. Det var fordi det var Bergen jeg hadde rundt meg, og som forfatter har jeg alltid likt å skrive visuelt, naturbeskrivelser, vær, og slike ting har jeg alltid trukket inn i bøkene mine. Etter hvert ble jeg mer historisk interessert i Bergen. Da jeg begynte å skrive krim skulle jeg sende politietterforskerne mine rundt omkring i byen. Jeg ble alltid nysgjerrig på hva en gate het, og om det hadde foregått noe der som man kunne referere til i en bisetning.

BERGENSHISTORIE

Ute av parkområdet, går vi oppover mot Nordnesveien. Staalesen viser frem kvartalet der Fritznersmauet lå.

– All trebebyggelse på Nordnes skulle rives, det var et vedtak i Bystyret i 1946. Ytre Markevei, Lille Markevei, alt skulle jevnes med jorden og erstattes med moderne blokker.

Ettersom trehusene skulle rives var det ingen som brydde seg om å gjøre noe vedlikeholdsarbeid, og de var i veldig dårlig stand. Noen av dem ble revet midt på 60- tallet, og de siste tidlig på 70-tallet.

– Så laget de en idrettshall under her, med en liten park på taket slik det står nå. På oversiden ser du at trehusene ligger slik de lå den gangen, og alle disse husene husker jeg godt fra min barndom.

Vi stanser utenfor en grå boligblokk.

– Her er huset jeg bodde i fra jeg var 6 til jeg var 16. Jeg har egentlig bare 10 års fartstid på Nordnes, men regner meg som Nordnes-gutt, for det var en bydel man ble veldig bundet til, med et unikt fellesskap. I dette kvartalet fantes det meste, en brødbutikk, en melkebutikk der oppe, og en kolonialbutikk. Det var en helt annen liv og røre enn i dag, og det krydde av unger i gatene.

­–­­ Du har mye kunnskap om Bergen, og leder selv byvandringer i blant?

– Min far var historielektor, og gjennom ham fikk jeg en interesse for historie helt fra barndommen av. Jeg ble kjent med Thomas Breivik, som var et vandrende leksikon og kunne alt om Bergen. Jeg likte å spasere med ham rundt i Bergen, og høre ham fortelle. Han holdt mange byvandringer for grupper, og da han døde i 1999 fikk jeg henvendelser om å overta byvandringene. Jeg hadde på det tidspunktet gitt ut trilogien om Bergen, og ble vel en sånn «bergensekspert». Jeg sier det i anførselstegn for jeg kan mye etter hvert, men det er slikt som jeg har lært meg underveis når jeg trenger det.

Staalesen kaster et blikk opp mot leiligheten han bodde i.

– Bergenstrilogien er mitt hovedverk. Jeg er lei for at min far aldri rakk å lese den før han døde. Han leste bøkene mine og var stolt av det jeg fikk til, men trilogien ville han nok ha satt ekstra stor pris på.

– Du har laget et fiktivt Bergen for Varg Veum?

– Veums Bergen er farget av at det hører hjemme i kriminallitteraturen, men jeg prøver å være mest mulig autentisk og tro mot de stedene jeg beskriver. Jeg oppsøker bydelene og stedene jeg skal skrive om for å ta inn atmosfæren og detaljer som «hvordan utsikten er fra denne vinkelen». I hele forfatterskapet mitt har Bergen spilt en veldig viktig rolle som bakgrunnskulisse, men det er klart at jeg lager min egen skjønnlitterære versjon av byen.

– Hva tenker du om Bergen i fremtiden?

– Det flotte med Bergen er at fra Torgallmenningen kan man gå et kvarter i hver retning, så har du på en måte dekket Bergen sentrum. Det gjør at det er en veldig tilgjengelig by. Det vil aldri bli en storby på grunn av fjellene, men ligner mer et konglomerat av mellomstore byer.

– Bård Breivik sa i sin tid at «du kan ikke flytte på et bekkalokk uten at det blir protester». Det er jo det som er det flotte med bergenserne, at vi er veldig engasjerte.

– Byplanleggerne har en utfordring, og det er viktig å få kollektivtrafikken til å fungere slik at man kan forflytte seg uten å måtte bruke bilen. Vi bor jo i en by der folk har sterke meninger. Bård Breivik sa i sin tid at «du kan ikke flytte på et bekkalokk uten at det blir protester». Det er jo det som er det flotte med bergenserne, at vi er veldig engasjerte. Jeg er av natur optimist, og tror at folk vil det beste for hverandre og stedet de bor.

KULTURLIVET I BERGEN

Staalesen er opptatt av at kulturlivet i Bergen er viktig for å opprettholde arbeidsplasser i flere næringer.

– Et eksempel er filmbransjen, hvor jeg var involvert i en periode. Varg Veum-filmene førte til et blomstrende miljø for filmarbeidere i de årene innspillingen pågikk, da kom jo folk fra andre deler av landet og la igjen penger i de ulike næringene i byen.

– Men så forsvant de igjen da filmene var ferdige?

– Ja, det er viktig å klare å opprettholde et slikt miljø.

– En helt ny tv-serie om Varg Veum er under utvikling?

– Ja, vi er i en søknadsprosess om finansiering, og jeg har lagt inn en klausul om at alt skal filmes i Bergen denne gangen. Å opprettholde en kontinuerlig filmvirksomhet i byen vil være viktig, akkurat som det er viktig å ikke bare ha et stort teater i byen, men også mindre grupperinger og institusjoner. Vi har et rikt musikkmiljø, og også i forfattermiljøet er vi flinke til å støtte hverandre i arbeidet. Alt dette er med på å gjøre Bergen til en aktiv by.

Vi tar noen flere bilder, og Staalesen ser på ny opp mot vinduene i barndomshjemmet. En eldre mann passerer med en munter kommentar til krimforfatteren. Staalesen smiler til mannen, som haster videre. Omvisningen fortsetter til vi kommer til Klosteret. Før vi avslutter lurer vi litt på hvor Nordnes’ grenser egentlig går. Forfatteren ler hjertelig, og svaret kommer kjapt:

– For å si det litt spøkefullt: Fundamentalistene sier at Nordnes’ grenser går ved Tollboden. De som er litt mer åpne sier at de går ved Klosteret, men jeg hører til de veldig liberale som sier at Nordnes begynner ved Muren.

Han hilser farvel, og med skinnvesken godt plassert over skulderen, går han videre ned gjennom brosteinsgatene, og blir borte mellom smauene. Like før han forsvinner, har han røpet at deler av neste Varg Veum-bok sannsynligvis vil foregå i Fyllingsdalen; en av de få bydelene Veum har til gode å utforske.

Fakta

Gunnar Staalesen

  • Født: 19.10.1947
  • Familie: Gift, 2 barn og 2 barnebarn.
  • Utdannelse: Cand. philol. ved Universitetet i Bergen 1976, med fagene engelsk, fransk og allmenn litteraturkunnskap.
  • Informasjonssekretær ved Den Nationale Scene 1972-­73, og 1976-­87.
  • Debuterte som forfatter i 1969 med romanen Uskyldstider.
  • Rivertonprisen 1975 for Rygg i rand, to i spann, Bokhandlerprisen 1989 for Falne engler, Rivertonprisen 2002 for Som i et speil.
  • Mest kjent for bøkene om privat­detekiven Varg Veum, som er utgitt i 20 land.
  • Utga i årene 1997­2000 en trilogi om Bergen gjennom det forrige århundre (1900 Morgenrød, 1950 High Noon og 1999 Aftensang).
  • Ga i sommer ut en ny krim i Varg Veum­-serien, Storesøster.
vargveum-kopi
DEN PERFEKTE VEUM: Filmskaperne ønsket en yngre og mer sexy karakter enn romanseriens livstrette hovedperson. De hadde funnet ham i Trond Espen Seim, og mente han ville bli den perfekte Veum.

Gunnar Staalesen på film

Fortellingene om Varg Veum er Bergens største litterære suksess, og er spredd til store deler av verden. De finnes i romaner, hørespill, filmer og tegneserier. Bare fiskesuppen mangler.

Tekst: Dag Arne Nilssen

Det gikk ikke så bra første gang Varg Veum skulle gå til filmen. Forfatteren ble ikke enig med regissør Sølve Skagen om utformingen av manus, og trakk seg fra samarbeidet. Likevel ble det filmatisering basert på boken Din, til døden, som er den andre i Varg Veum-serien.

Ikke et vondt ord om Trond Espen Seim, men noen Varg Veum ble han aldri.

Filmen fikk navnet Brun bitter, og kom ut i 1988. Veum hadde her skiftet navn til Lex Larsen, ble advokat og flyttet til Oslo. Akevitten var skiftet ut med det krydrede brennevinet bitter, av mange kjent som den klassiske «dagen derpå»-medisinen. Blåmandag ble det for filmen også, som fikk slappe kritikker og lave besøkstall.

Når sant skal sies, var dommen fortjent. Brun bitter ble en gjennomsnitts kriminalfilm man glemte fort. Bare Frank Krog i hovedrollen var et lyspunkt. Han ville blitt en flott og troverdig Varg Veum; passe jovial men en hard negl når det behøvdes.

Frodig skurkegalleri

Rygg i rand, to i spann (1992) er mye bedre. Dette er riktignok ikke en spillefilm, men en fjernsynsserie. Ikke handler det om Varg Veum heller, men om førstebetjentene Olsen og Jensen ved Bergen politikammer, populært kalt Dumbo og Maskefjes. Frode Rasmussen spiller den sindige Dumbo, mens Maskefjes i Helge Jordals skikkelse er hans rake motsetning. Han sprader rundt som en bergensk inspektør Clouseau, høy på seg selv og sin egen fortreffelighet. At han klarer å løse noe som helst, beror på flaks og tilfeldigheter.

Staalesens univers var godt ivaretatt, både koloritten, humoren og Bergen. At innendørsopptakene er gjort i NRKs studio i Nydalen, skal det et trenet øye til for å se. Skuespillerne var fra øverste hylle, selv til de minste rollene, og sjelden har publikum blitt presentert for et mer frodig skurkegalleri.

Her var Jon Eikemo som Spikaren, Frank Krog som Roger med beinet og Kaare Kroppan som Småbolle-Ludvik. Men prisen går til Wenche Foss for tolkningen av den fattigfornemme bergensfruen Fru Flo. Hun er helt ubetalelig. Serien er tilgjengelig for alle på NRK nett-tv.

Politifilmfabrikk etter svensk modell

I 2005 solgte Gunnar Staalesen filmrettighetene til alle de tolv Varg Veum-bøkene som til da var utkommet. Meningen var å lage like mange spillefilmer av romanene. De fleste skulle opp på kino, noen skulle kun utgis på DVD, men alle skulle vises på fjernsyn. For å holde kostnadene nede, skulle innspillingene av flere filmer foregå parallelt med forskjellige regissører. De samme filmsettene kunne brukes flere ganger, og produksjonen ble mer intensiv og uten fordyrende dødtid.

Det var den svenske modellen som var forbildet. Der driver de politifilmfabrikk som pøser ut sjangerkriminal i hurtig tempo som hovedsakelig er beregnet for tv. Karakterene er lett gjenkjennelige og handlingen så ukomplisert at den treffer store seergrupper i hele Europa.

Produksjonen følger samlebåndsprinsippet, og merkevarene har som regel navn etter hovedpersonen i serien, slik som Irene Huss, Beck, Wallander, Winter eller Hamilton. Det hele er strømlinjeformet og kostnadsbesparende, og de bruker samme skuespillere, samme crew, samme filmsett og samme politibiler i serie etter serie.

Sexy skuespiller

Staalesen var litt betenkt over planene. Han husket godt hvordan det hadde gått sist Varg Veum skulle overføres til film, og ville ha noen klausuler i kontrakten. Veum skulle være bergenser og handlingen måtte foregå i Bergen, for her lå selve sjelen i kriminalserien. Det var greit, fikk han høre. Dessuten var ingen castet til hovedrollen ennå.

Senere fikk pipen en annen lyd, og produsentene ønsket forandringer. Varg Veum i bøkene var for gammel og grå, de ønsket en yngre og mer sexy karakter. En som appellerte mer til kvinner og solgte flere kinobilletter. De hadde funnet ham i Trond Espen Seim, og mente han ville bli den perfekte Veum.

Seim var oslogutt, og de hadde ikke tenkt å bruke tid og penger på dialogprøver for at han skulle snakke bergensdialekt. Det gjaldt også for Bjørn Floberg, som skulle spille politimannen Hamre. Dette var helt uten betydning, mente produsentene. Dessuten klang bergensk så hardt og rart i østlandsører. Men handlingen skulle, som avtalt, foregå i Bergen.

Bergen som hovedperson

Slik ble det også, men bare i de seks første filmene, som i sin helhet ble spilt inn i Bergen. I de seks siste filmene i serien flyttet de derimot deler av opptakene til Oslo, supplert av bergenske landemerker og signaturbygg fotografert i sol og regn, dagslys og kveldsmørke, og der Trond Espen Seim poserte i smau og fisketorg på vei inn og ut av sin produktplasserte SUV.

Ikke et vondt ord om Seim som skuespiller, men noen Varg Veum ble han aldri. Gunnar Staalesen og Bergen var vasket ut av manus, og serien kunne like gjerne funnet sted i Oslo, Malmø eller Aalborg. Det var nok intensjonen også, med tanke på salg av filmene, men samtidig falt en viktig dimensjon bort. Staalesen hadde gjennom en mannsalder skildret utviklingen av en by og et samfunn sett nedenfra.

Varg Veum opplevde et Bergen langt fra festtalene til politikere og næringslivstopper, og det var et forhold med både hat og kjærlighet. Staalesens Veum-serie var samfunnskritikk gjennom kriminallitteratur i beste Sjöwall/Wahlöö-tradisjon. Bergen var ingen rekvisitt, men selve hovedpersonen i serien.

Nytt forsøk

I desember i fjor solgte atter en gang Gunnar Staalesen filmrettighetene til Varg Veum. Nå skal det ikke lages episodefilmer, men sannsynligvis en lengre tv-serie basert på karakterene. 70 millioner kroner skal legges på bordet, og gjør den dermed til Norges dyreste produksjon.

Denne gangen vil Staalesen ha en hånd på rattet og være med å utforme handling og replikker. Nå skal det være etter hans hode, og slik han har beskrevet det i bøkene sine. Han har også en gest til vestnorske filmarbeidere. Alt for- og etterarbeid, samt all filming, skal foregå på Vestlandet. Det vil styrke miljøet og skaffe arbeidsplasser i flere år framover. Resultatet skal foreligge i 2018. Vi gleder oss.

ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this