Felleskjøpet
SENROMANTISK MESTERVERK: Verklärte Nacht er usigelig vakkert, vekslende mellom store dramatiske høyder og dype melankolske daler. (Foto: Thor Brødreskift)

«Hva kan vi spille etter dette?»

FESTSPILLENE 2017: Det Norske Kammerorkester feiret sitt 40-årsjubileum med tre lengre konserter på én og samme kveld. Bergensmagasinet fikk med den siste av disse, en todelt konsert i Logen teater som ble presentert som Bach med Bugge.

LES OGSÅ: Husk at det må være vakkert

Og Bugge, det er selvfølgelig jazzpianisten Bugge Wesseltoft, som her fulgte i fotsporene etter store utøvere som Jacques Loussier, Keith Jarrett og Uri Caine med en tolkning av Goldbergvariasjonene, arrangert sammen med kammerorkesterets kunstneriske leder, Terje Tønnesen.

Om greven fikk sove av denne musikken er tvilsomt, i hvert fall dersom den ble spilt av et slikt selskap.

Verket Bach skrev for å hjelpe en greve med å sove åpner slik det pleier, med det vakre temaet som lister seg inn på tørre cembalotoner (spilt av Kurt Johannessen). Så tar Wesseltoft tak i melodien fra klaveret, langsomt utbroderende. Perkusjon og kontrabass henger seg forsiktig på, deretter strykere, fagott, klarinett og fløyter.

Om greven fikk sove av denne musikken er tvilsomt, i hvert fall dersom den ble spilt av et slikt selskap. Her var alt fra Debussy-aktige drømmesekvenser og improvisert jazzlek til elegante partier der hele ensemblet spilte som én stemme. Klokken var passert midnatt da siste tone døde ut og en langvarig stående applaus brøt ut. Men dette var slutten på en konsert der høydepunktet egentlig kom før den obligatoriske drikkepausen som legges inn på klassiske konserter.

Da fikk vi nemlig kammerorkester-versjonen av Arnold Schönbergs svært romantiske strykersekstett Verklärte Nacht. Stykket er inspirert av et dikt av Richard Dehmel, der vi møter et ungt forelsket par på måneskinnstur. Så forteller hun at hun bærer et barn i magen, og at det ikke er hans. «Ikke la dette tynge sjelen din» svarer han, og erklærer kjærlighet både til henne og det ennå ufødte livet, omtrent som den bibelske Josef til Maria.

Verket er usigelig vakkert, vekslende mellom store dramatiske høyder og dype melankolske daler. I pausen etterpå kom en av fiolinistene ut på balkongen i Logens første etasje, der de mest nikotinhungrige publikummerne hadde samlet seg. «Hva kan vi spille etter dette?» sa hun, halvt ut i luften, halvt til en venninne; som hentet fra en scene i en Woody Allen-film. Svaret fikk vi etterpå. Det er aldri feil å spille Bach.

MUSIKK TIL EN SØVNLØS GREVE: Bugge Wesseltoft fulgte i fotsporene etter Jacques Loussier, Keith Jarrett og Uri Caine med en særegen tolkning av Goldbergvariasjonene. (Arkivfoto: Liv Øvland)

FLERE FESTSPILL-SAKER:
Lager kunst av vår dårlige samvittighet
Festspill for folk flest
Livets tre bautaer
Husk at det må være vakkert

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this