Hotspring 30 – 50%
LØPSFEST SAMLER 10.000: Når Bergen City Marathon samler over titusen løpere på lørdag, er det også titusen mennesker som konkurrerer med seg selv. (Foto: BCM)

Hva jeg snakker om når jeg snakker om Bergen City Marathon

LEDEREN: Du løper. Hele byen løper. Oppover mot Fjellveien. Nedover mot Nygårdsparken. Bortover brostein. Hjertet synger i brystet. Der er Bryggen. Der er målstreken. Det verker overalt, og du skal aldri gjøre det igjen. Så krysser du mållinjen, og vet med deg selv at du må gjøre det igjen. For du er en løper.

Haruki Murakami, en verdenskjent forfatter, ga for noen år siden ut boken «Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping». I boken, som kan leses som en selvbiografi, innrømmer han at langdistanseløping passer til hans personlighet; han er ingen lagspiller – han konkurrerer med seg selv.

Noen løper for å holde livet litt på avstand. Andre løper for å komme tettere på livet.

Når Bergen City Marathon samler over titusen løpere på lørdag, er det også titusen mennesker som konkurrerer med seg selv. Noen konkurrerer også med en kompis, og med en nabo. Men det er likevel med seg selv. Til syvende og sist.

Noen er blitt 30. Andre er 40. Og det fins dem som er blitt 50. Noen er eldre, andre er yngre. Alle jakter den gode følelsen. Noen ganger kommer den underveis. Andre ganger kommer den på vei hjem. Noen ganger kommer den ikke i det hele tatt. Da må man løpe en gang til. Det tar aldri slutt.

Magen presser mot beltet. Håret skifter farge mens det kryper bakover på hodet. Ansiktet får riper i lakken. Knærne tåler ikke vekten. Setemuskulaturen vil bare ned på et sete. Leggene er sengeliggende. Bergen er en scene, det blir en besettelse, og her kommer du med senebetennelse.

Noen løper fra angsten. Andre løper fra sin partner. Og for noen er dette samme sak.

Jeg tror jeg løper for å få en følelse av kontroll. Slutter jeg å løpe, kommer følelsen av at jeg slipper taket. Gir opp. Kapitulerer. At jeg lar ting skure og gå. Du vet, når oppvasken har stått for lenge. Når gresset vokser og vokser. Malingen på huset flasser.

Noen løper for å holde livet litt på avstand. Andre løper for å komme tettere på livet.

Mens jeg løper, kjenner jeg hvordan alle brikkene faller på plass. Det blir orden i kaoset. Ting blir satt i system. Jeg rydder i hodet. Slik andre rydder i garasjen, henger redskapen tilbake på den rette knaggen, har eget stativ til dekkene på veggen, vet nøyaktig – til en hver tid – hvor skiftenøkkelen er, skrujernet, hammeren, har kjøpt høytrykksspyler, selvgående gressklipper. Jeg har ikke en gang garasje. Så jeg løper.

Noen er forfengelig. Alle er forgjengelig. Så vi løper. For å holde ut. En morgen for ti år siden sto jeg foran speilet på badet. En tjukkas stirret tilbake. Hva driver du med? spurte feiten.

Jeg var 99.9 kilo, og sa til meg selv: Fra nå av skal du prøve litt hardere. Fra nå av skal du alltid løpe. Du skal gå gå i fjellet. Du skal padle. Du skal være i bevegelse. Det hjalp. Jeg blir aldri tynn. Men tjukkasen slipper aldri inn i huset mitt igjen. Enda viktigere; selv om jeg har litt mage og tyngdekraften merkes mer tydelig enn da jeg var i 30-årene, så har jeg det bedre når jeg trener.

Så jeg løper. Du løper. Hele byen løper. Oppover mot Fjellveien. Nedover mot Nygårdsparken. Bortover brostein. Over Torget. Under solen. Armene mot himmelen. Applaus fra publikum. Hjertet synger i brystet. Der er Bryggen. Der er målstreken. Der er Erik Hanøy. Over høyttaleren. Det verker overalt, og du skal aldri gjøre det igjen. Så krysser du mållinjen, og vet med deg selv at du må gjøre det igjen. For du er en løper.

Det er dette jeg snakker om når jeg snakker om Bergen City Marathon.

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this