Bjorn sak
FORAN BARNDOMSHJEMMET: Historiene i Engler over Møhlenpris er hentet fra miljøet rundt en bygård på hjørnet av Thormøhlens gate og Zetlitz gate på Møhlenpris. Det er den samme bygården som Bjørn Willberg Andersen selv er vokst opp i, og den har vært i familiens eie siden 1930.

Et hus fullt av historier

Del artikkelen i Sosial medier

– Jeg er så autodidakt at jeg er en fare for de musikalske omgivelsene. Jeg kan jo ikke sette de riktige ordene på ting. Helge kommer med notene, og jeg bare nikker og smiler, sier Bjørn Willberg Andersen, i det daglige kjent som Bamse.

Selv om han ikke kan alt fagspråket, står han bak både tekst og musikk til stykket Engler over Møhlenpris, som har premiere på Den Nationale Scene 28. april. Det er skuespillerens debut som dramatiker og komponist, han har også en finger med i musikkarrangeringen, selv om den nevnte Helge Lilletvedt har det overordnede ansvaret.

– Jeg er visst en sånn Jan Herwitz, dømt til livstid i Bergen.

– Dette er bokstavelig talt et lærestykke for meg, en svenneprøve. Men teatret er jo fellesskapets kunst; jeg leverer stoffet fra meg, så løftes det videre av ensemblet. Jeg tror i det minste jeg er flink til å levere det fra meg.

– Jeg kjenner jo den prosessen så godt, fra den andre kanten, som skuespiller. Å ha han helvetes forfatteren som sitter der og følger med er ikke alltid så kjekt. Sier du et ord med din betoning, kan han stoppe og si: «Det var ikke helt det jeg mente». Jeg har respekt for teatermaskineriets muligheter til å finne potensialet i materialet – få det til å blomstre. Det er ikke nødvendigvis forfatteren som vet best hvordan dette skjer, sier han.

Andersen har hånd om mye i denne produksjonen, men det gjør også at han får mange hatter.

– Teamet aksepterer heldigvis at jeg av og til glemmer hvilken hatt jeg har på meg, og liksom glir fra en rolle over i en annen.

Han spiller også selv i oppsetningen, der vi blant annet møter en vaktmester med store ører, en fordrukken sjømann, en ung jente som gleder seg til våren, en pappa som lager plukkfisk og et ungt par som venter barn. Handlingen utspiller seg på 1950-1970-tallet og i nåtiden, med enkelte tilbakeblikk som gjør at vi til sammen følger en hundreårsperiode.

MANGLET LYDISOLERING, HADDE RESPEKT

Selve hovedrollen spiller bygningen som personene bor i: en bygård på hjørnet av Thormøhlens gate og Zetlitz gate på Møhlenpris. Det er den samme bygården Bamse er vokst opp i, og den har vært i familiens eie siden 1930.

– Min oldefar og oldemor kom til Bergen på 20-tallet, etter å ha vært en tid i Sverige og etablert industri der. De var tekstilingeniører, drev spinnerier. De var med på å bygge opp tekstilfabrikkene i Arna og Dale på den tiden. De bodde i Øvregaten før de kjøpte huset på Møhlenpris, forteller han.

Bamse vokste opp med storfamilien fordelt rundt omkring i bygården, alle gikk på besøk til hverandre, det var som et landsens tun. Fremdeles fyller Willberg Andersen-familiemedlemmer flere leiligheter i bygården, mens Bamse selv med frue er flyttet på landet. Han svarer ikke på nøyaktig hvor, så vi får slå fast at han bor på Landet.

– Jeg prøver å se gjennom vinduene og inn på de menneskene som vellykket eller hjelpeløst prøver å leve livene sine der på innsiden.

– Mitt utgangspunkt for å skrive dette stykket er altså tilhørighet til et helt bestemt sted, over mange generasjoner. På den ene siden handler det om det positive i å kjenne at man hører til, på den annen side det mer negative knyttet til et slikt sted, som at det stedbundne kanskje hindrer en i å utforske sitt potensiale.

– Det handler om relasjonene vi er avhengige av, som bygger oss opp eller ned. Jeg prøver å se gjennom vinduene og inn på de menneskene som vellykket eller hjelpeløst prøver å leve livene sine der på innsiden.

Ikke helt ulikt Frode Gryttens Bikubesong?

Nei, det er riktig, rammen ligner. Men det er andre historier.

VIRKELIGHET OG FIKSJON

Karakterene er fundert i minner og virkelige hendelser, men gjort om til fiksjon.

– Det har vært viktig for meg at karakterene skal ha en rot i virkeligheten. Samtidig vil vi unngå å havne i en virkelighetsdebatt, som i litteraturen. Så jeg håper vi har funnet en god mellomvei, sier han.

I en slik bygård er det historier man forteller, og historier man ikke forteller, men som andre likevel får med seg. Særlig før lydisoleringens tid, som han sier.

– I gamle dager delte vi mye mer, vi visste «alt» om hverandre. Dette gjaldt det å balansere når man traff hverandre i gangene. Men det gikk fint fordi man jo har empati og omtanke, et ønske om å vise hverandre respekt. Men man visste selvsagt mye mer om dem man møtte enn det man ga uttrykk for.

Han tror også at folk kunne være mer outrerte før.
– Vi er nok mer moralsk korrekte i dag. Og mer like. Det er sikkert mest positivt. Vi har jo hørt historier fra tidligere tider om mindre gode oppvekstforhold for unger, om festing og utsvevende liv.

– Krigen og etterkrigstiden farget livene til folk i spesiell grad – de måtte finne sære løsninger på alt mulig. På 70-tallet var det også omveltninger, og de første kollektivene ble etablert. En låt i forestillingen er en kommentar til det – «Den første hippien på Møhlenpris». Til den sangen har jeg en klar modell fra et kollektiv nedenunder. Vaniljefamilien kalte de seg. Jeg tror faktisk noen av dem skal se forestillingen.

BLOMSTRENDE BYDEL 

Vi sitter på kafeen Nobel Bopel på Møhlenpris, et litt vridd steinkast fra den aktuelle bygningen. Bydelen er inne i en god historisk periode. Nyrenovert skole og Nygård barnehage blir til Møhlenpris oppveksttun, Bergens Tekniske Museum nyåpnes i april, trikken kjører sine småturer med passasjerer. Nærbutikker og kafeer blomstrer. Tun og bygningsfasader tas vare på. Det populære VilVite-senteret trekker folk til området. Nygårdsparken har snart gjennomført sitt store ansiktsløft.

– Familien syntes det var gøy med kallenavn, og det sto mellom tre navn de hadde tenkt på til meg: Lillebjørn, Boyen eller Bamse. Så ble det Bamse.

– Utviklingen de siste årene har vært fantastisk. Da vestre innfartsåre ble planlagt og de begynte å rive husrekker her, spurte man seg om grunnlaget for skolen sto i fare. Så lenge skolen og sportsklubben vår, Djerv, kan drives, redder vi bydelen, tenkte vi. Bydelen klarte seg med et nødskrik. Nå blir det jo så fint her, blant annet med den nyoppussede skolen og oppveksttunet. At vi sitter her på Nobel Bopel er jo et bevis på at det skjer noe nytt, sier han.

– Det er ikke umiddelbart lett å se at det har vært et meieri her, men hvis du ser på gulvet, ser du at det er laget etter svunne tiders hygieniske forskrifter for et meieri. Nå tas det i bruk som kafé.

Selv har han altså bodd i denne bydelen i over 50 år. Til og med da han hadde forlatt redet og var nyutdannet, var det ikke slik at det lokket mer andre steder. Ulikt mange skuespillere kom han tilbake til hjemstedet etter å ha fullført Statens Teaterhøgskole i Oslo.
– Jeg er visst en sånn Jan Herwitz, dømt til livstid i Bergen, sier han og ler.

– Men den gangen var det kult å komme til Bergen, DNS hadde rykte for å ha spennende ting på plakaten. De spilte mye ny, norsk dramatikk, jeg var med i mange rare, avantgardistiske stykker på den tiden, sier han.

Bamse har han hett gjennom skole, teaterskole og yrkesliv. Det mest presise er kanskje å si at han heter Bamse, mens Bjørn Willberg Andersen er kunstnernavnet. Familien hans hadde en forkjærlighet for kallenavn.

– Min far, som også het Bjørn, ble kalt Bua. Det var fordi hans eldste søster ikke klarte å si Bjørn da hun var liten, det nærmeste hun kom var Bua. Etter det ble han hetende det for alle. Dermed var det egentlig ingen grunn til at jeg skulle ha et kallenavn, det var lett å holde oss fra hverandre. Likevel tror jeg familien syntes det var gøy med kallenavn, og det sto mellom tre navn de hadde tenkt på til meg: Lillebjørn, Boyen eller Bamse. Så ble det Bamse. Det er rart, jeg har knyttet meg så sterkt til det navnet at det er gjerne det jeg presenterer meg som.

DE LYKKELIGE GAMLE DAGER

Bjorn serie
TILHØRIGHET TIL ET STED: – Mitt utgangspunkt for å skrive dette stykket er tilhørighet til et helt bestemt sted, over mange generasjoner. På den ene siden handler det om det positive i å kjenne at man hører til, på den annen side det mer negative knyttet til et slikt sted, som at det stedbundne kanskje hindrer en i å utforske sitt potensiale, sier Bjørn Willberg Andersen.

I arbeidet med Engler over Møhlenpris har han hovedsakelig gjort bruk av de historiene han selv har hatt kjennskap til. Men han har lyst til å arbeide mer med øvrige historier som henger sammen med huset – i et hundreårsperspektiv. Bygningen er fra 1918.

– Pappa døde i 1998. De historiene han kanskje hadde hatt lyst til å fortelle, eller som jeg i alle fall hadde lyst til å høre, hvor er de nå? slo det meg. Jeg ble opptatt av perspektivet med historier som går tapt, og at det må vi forsøke å unngå.

– Vi har notert ned noe, og jeg har snakket med tidligere beboere fra ordentlig gamle dager, som venninner av min tante, og andre mennesker som vet og husker.

– I historiene vi bærer på, på godt og vondt, ligger det mye erfaring og kunnskap. Om hvordan det var før, om eksempelvis unger som har levd et ikke-digitalt liv. Dette har jeg lyst til å ta et skritt videre.

Hva tenker du det arbeidet skal ende i?

Det kan være et hefte for den del, en pamflett. Jeg er opptatt av at mine egne unger skal vite litt mer om deres historie enn jeg selv gjorde.

Tror du det var bedre å være barn da du vokste opp? spør fotografen.

Vel, det var et intenst fellesskap ute i gaten.

– Vi var mange unger, så mange at det var overhodet ikke plass på skolen, det var barnefamilier overalt. Det var jo et kollektiv i det også. Buekorpsene var større.

– Før min tid hadde de gatelag i fotball, med klubbnavn som Ready, Lyn og Star. De spilte på «hokk», kjellervindu. Jeg var den første generasjonen som opplevde årsbestemte klasser innen fotball, så Djerv var sentral i våre liv fra tidlig av.

– Vi hadde også langdistanseløp i gaten, 100 runder rundt kvartalet. Da måtte man planlegge godt hvordan man skulle legge det opp. Vi spilte slåball på skoleplassen, lekte cowboy og indianer i parken. Organiserte alt selv.

– Vi var nede i fjæra under broen, bak Trikkebyen, da var det ikke kai der. Vi fikk ikke lov, men. Vi var noen industrialiserte unger også, Mjellem og Karlsen var spennende, og vi gikk på kaiene på Dokken blant heisekraner og gods, kikket på kasser det sto slikt som «New Guinea» på. Og kasser med bananer – nei, vent, det var Stig Holmås sin barndom.

Ungene var veldig selvgående den gangen, forteller han. Han kommer ikke på noen som måtte underholdes.

– Det var en rik barndomstid, og vi hadde masse steder å gjøre av oss. I gatene, i parken, på kaiene. Det var positivt for de aller fleste. Hvis vi bare spilte fotball, ville det vært ekskluderende for mange, men vi gjorde alt mulig. Og det handlet ikke om prestasjoner eller dyktighet, men om deltagelse.

I én gren måtte man likevel prestere, skulle man gå av med seieren: i nabolagskrig.
– Vi kriget mot Nygårdene.

– Kråkene hadde et fast trekk, de fløy fra Askøy til Natlandsfjellet i 19-tiden, og de fløy rett over oss. Da så vi opp på himmelen og visste at no skal vi hem. 

Hvordan utspilte det seg?

Det var steinkasting, og skyting med pil og bue. Vi hadde hjelm og visir. Det gikk rykter om kidnapping og tortur, noen ble bundet til et tre i parken og etterlatt. Fronten gikk her oppe i Olaf Ryes vei, sier han og peker i den retningen.

En tvers gjennom lykkelig barndom, altså.

– Når kirkeklokkene ringte, skulle vi komme hjem. Men for en unge å passe på det var jo ofte umulig. Når kråketrekket kom, var det siste påminner. Kråkene hadde et fast trekk, de fløy fra Askøy til Natlandsfjellet i 19-tiden, og de fløy rett over oss. Da så vi opp på himmelen og visste at no skal vi hem. 

Engler over Møhlenpris har premiere på Den Nationale Scene, Teaterkjelleren, 28. april.

Del artikkelen i Sosial medier

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this