Julemagasinet Horisont
TOK SATS: – Jeg skulle gi meg selv et halvt år. Det skulle bli verdens lengste sommerferie. I stedet ble det en ny retning i livet, sier Reigstad. Etter åtte år med pendling til byen i rushtrafikk, hoppet hun av og begynte et ny liv.

Hoppet av A4-livet

Laila Reigstad har doktorgrad, og har jobbet som forsker på universitetet. For to år siden endret hun kurs, begynte å padle og skrive, og nå lever hun et stressfritt liv på en liten øy vest i havet.  

– Jeg skulle gi meg selv et halvt år. Det skulle bli verdens lengste sommerferie. I stedet ble det en ny retning i livet, sier Reigstad. 

Hun vokste opp i Knarvik, og det var der hun gikk på videregående. Senere tok hun master og doktorgrad på universitetet i Bergen, hvor hun har vært i tilsammen 21 år, de siste ti som forsker. Reigstad har doktorgrad i skjoldbrukskjertelkreft.

– Det var et halvt år igjen av kontrakten, og jeg tenkte: Skal jeg finne på noe nytt? Skal jeg ta livet tilbake? 

Jeg kjente at det å jobbe med kreft og snitte i kreftsvulster på Haukeland begynte å bli intenst. Spesielt når jeg gjennom jobben kom over mennesker som var bekjente av familien min.

Reigstad begynte i stedet å jobbe med mikrobiologi i naturen, og forsket på livet i varme kilder i Sibir.

– Da var veien kort til at jeg fikk en fire års forskerstilling, og jeg ledet en gruppe som jobbet med miljøspørsmål relatert til all virksomheten på havbunnen i Nordsjøen; alt man setter ned, gamle borehull som begynner å lekke, og lagring av CO2.

GRØNLAND: Helt siden ungdomsårene har Laila Reigstad vært opptatt av det sagnomsuste Grønland. Her fra en tur hun arrangerte i sommer. (Foto: Privat)

TOK LIVET TILBAKE

– Det ble mye jobb?

– Det er veldig travelt når man skal lede en liten gruppe, og samtidig utdanne masterstudenter og doktorgrads-studenter. Når du løser ett problem, åpner det for ti nye spørsmål. Man blir aldri ferdig, forteller Reigstad.

– Jeg ga mitt beste på jobb, og så barna mine lite. Vi bor på Misje, en øy ytterst på Sotra, og pendlet inn til byen i rushtrafikk. Jeg hadde et barn på SFO i sentrum og et barn på skole på Misje. Da blir man veldig opptatt av rushtrafikk, sier hun, og smiler.

– Det var et halvt år igjen av kontrakten, og jeg tenkte: Skal jeg finne på noe nytt? Skal jeg ta livet tilbake?

En padletur til Grønland i 2015 med to venninner endret alt, og ble en pangstart på det nye livet.
– Kajakk for meg handler mye om friluftsliv og eventyrlyst. Jeg har lest mye ekspedisjonslitteratur, og fra nyere tid er Børge Ousland en av heltene. Helt siden ungdomsårene har jeg vært opptatt av det sagnomsuste Grønland; inuittene som lever der, vikinghistorien; det er øde, det er is.

– Men du har padlet siden 2002?

– Ja, jeg har 15-årsjubileum. Jeg var på Svalbard i 2002, og da prøvde jeg kajakk skikkelig for første gang. Ettersom Svalbard er i Arktis, må man forholde seg til isbjørnfare, og jeg husker de fem ukene som ganske intense. Da vi dro på en tre-netters tur i telt, hadde vi rifle med i kajakken. Før vi forlot Longyearbyen, var alt veldig kult. Vi tok bilde med riflene på kajakkdekket, og hadde det veldig gøy.

– Men når du har padlet en stund og kommer inn til et øde sted hvor du går i land, så ser du fotavtrykket til isbjørnen. Da synker det inn. De dagene og nettene i telt var lange. Ingen av oss sov godt.

PADLING I RED LIGHT DISTRICT

Da er det tryggere hjemme i Øygarden, hvor hun har etablert Misje kajakklubb og driver Reigstad Unlimited, hvor hun jobber både som frilanser og padleinstruktør. Herfra planlegger og organiserer hun også guidete turer, enten det er på Insta Mosevatnet nær Rosendal, hvalpadling i Kaldfjorden ved Tromsø eller padletur på Grønland.

– I en kajakk på sjøen får du tenkt litt. Det er helt stille, man kjenner på en ytre og indre fred.

Laila padler selv tre ganger i uken, både for å trene og for å stresse ned. Første gang hun deltok i Askøy Rundt, fikk hun andreplass totalt og førsteplass i kvinneklassen med en times margin i det seks mil lange løpet.

Men hennes største prestasjon når det gjelder distanse, var da hun sammen med to andre padlet rundt Osterøy. Turen er på 85 kilometer, og rekorden var på 17 timer og 40 minutter. Trioen skulle egentlig bare kose seg på den speilblanke sjøen, og la ut fra Stanghelle uten tanker om fart. Men da de kom innover Osterfjorden og til Hamre klokken to om natten, forsto de at de kunne ta rekorden dersom de bare fortsatte å padle. Og det gjorde de. Reigstad og co kom tilbake til Stanghelle etter 16 timer, og hadde bare vært ute av kajakken i totalt en time.

Den mest spesielle opplevelsen fant nok sted i Amsterdam, da hun padlet i kanalen gjennom Red Light District.
– Damene trakk for gardinene, mens turistene så rart på oss. Det var en ganske absurd opplevelse.

Misje Kajakklubb har også engasjert seg i miljøsaken. De tar jevnlige turer for å plukke plast og annet søppel som ligger i sjøen, og samarbeider med Norges miljøvernforbund og Hold Norge Rent. 

BRENNER: Laila Johanne brenner for å få folk ut i naturen. – Padling er alt fra friluftsliv og trening til mindfullness og energiboost, sier hun.

DU TRENGER IKKE «ESKIMORULLE»

Padling kan både være sosialt og noe man kan gjøre alene. I en kajakk på sjøen får du tenkt litt.

– Det er helt stille, og man kjenner på en ytre og indre fred. Plutselig siger du inn på en andemor med tolv kyllinger på slep, en hegre som letter i det du padler forbi, en ørn som våker over deg på himmelen. Jeg opplever at man får tenkt gjennom en del ting, og man rydder litt i hodet, sier hun.

– Det er veldig kjekt å se hvordan folk blomstrer opp etter noen timer i kajakken. Når deltagerne kommer tilbake til nøstet, lyser det av øynene deres.

– Padler du med andre, blir det veldig sosialt. Det hender vi fyrer opp et bål på en holme, og da går gjerne praten om løst og fast, og så kommer man hjem med ny energi og et stort smil.

– Er folk nervøse når de kommer og skal padle for første gang?

– Ja, mange er det. Men da tar vi det rolig. De får tid til å puste. Mange har hørt at de må kunne eskimorulle, men det stemmer ikke, forsikrer hun.

På introkursene øver de på kameratredning og egenredning, og deltagerne får kjenne på hvordan det er å velte.
– Da blir man tryggere i vannet. Men de trenger altså ikke å eskimorulle. Det er en lettelse for mange.

– Hva er motivasjonen din?

– Jeg brenner for å få folk ut. Det er veldig kjekt å se hvordan folk blomstrer opp etter noen timer i kajakken. Når deltagerne kommer tilbake til nøstet, lyser det av øynene deres, forteller hun.

– Der ligger nok litt av motivasjonen min. Jeg får energi når jeg ser det kicket andre får. Da har jeg klart å vise deltagerne en bitteliten del av friluftslivet som kan bli til noe mye større.

MAGISKE ØYEBLIKK: Hvalpadling i Kaldfjorden ved Tromsø kan by på helt spesielle øyeblikk på sjøen. (Foto: Privat)

Fakta

Laila Reigstad

  • Leder for Misje kajakklubb og Reigstad Unlimited.
  • Sertifisert aktivitetsleder i Norges padleforbund.
  • Holder introduksjonskurs i padling.
  • Arrangerer guidete turer, for eksempel til breen ved Folgefonna, Kaldfjorden vest for Tromsø og til Grønland.
  • Skriver frilansartikler innen friluftsliv og miljø, blant annet gjennom to faste spalter i bladet Padling.
  • Har også levert artikler til UTEmagasinet, Bergen og Hordalen turlag, Turistforeningen, og lokalavisene Strilen og Vestnytt.
Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this