sondrelerche
KOMMER TIL BERGENFEST: Sondre Lerche har nå lagt ut på sin største turné så langt når det gjelder antall konserter. – Planen er å gjøre noe ordentlig stort på Bergenfest. Da har vi spilt hundre konserter andre steder, og er klar for Bergen, sier han.

Hipster uten skjeggvekst

Del artikkelen i Sosial medier

– Jeg har dårlig skjeggvekst, drikker ikke kaffe, og spiller ikke engang banjo, sier Sondre Lerche, som likevel skjønner det dersom noen mener at han er en hipster. Kanskje ikke så rart, han bor tross alt i Williamsburg.

Dette nabolaget ligger i New York-bydelen Brooklyn, og har de siste 20 årene vært gjennom en gentrifisering ikke ulikt det man har sett på Grünerløkka i Oslo.

– Det er ingenting som heter løgn i kunst.

Mange etniske grupper har etablert seg med egne områder, det har utviklet seg en stor kunstscene og et pulserende natteliv, og Williamsburg omtales både som «Lille Berlin» og hipsternes hovedstad.

– Miljøet i Williamsburg er nok preget av en jålete narsissistisk ungdomskultur, sier Sondre Lerche.

Passer til beskrivelsen

Begrepet hipster kommer opprinnelig fra 40-tallet, og var den gangen myntet på folk som tok avstand fra den dominerende kulturen, og heller søkte mot jazz og poesi. I dag brukes begrepet gjerne om unge mennesker som er oppdatert på nye trender, og ofte med et ironisk sideblikk på populærkulturen.

– Er du en hipster selv?

– Jeg passer sikkert til beskrivelsen, og tåler det om noen harselerer med det, sier han.

Vi treffer ham på Fosse-stova i Litteraturhuset, der vi sitter omgitt av bøker, og akkompagnert av en lavfrekvent summing fra mange alle kafegjestene vis a vis. Han er avslappet og hjemmevant; hilser vennlig på Kristin Helle-Valle idet hun stikker hodet inn døren, kanskje ikke så underlig for en popsnekker som er født på Skjold og delvis oppvokst like ved Fløibanen.

– Hvordan er det å bo så langt fra Bergen?

– Avstanden er stor både fysisk og symbolsk, samtidig har jeg alltid følt på en nærhet til Bergen. Jeg prøver å holde kontakten, og gjør ofte innspillinger her.

sondrelerche2 FOTO Michael Angeles
VEKTLØST ØYEBLIKK: – Da jeg begynte å spille, var de fleste i publikum eldre enn meg. I dag er det som regel motsatt, sier Sondre Lerche, her fra fjorårets Øyafestival. (Foto: Michael Angeles)

Eksplosivt og groovy

Elleve album er resultatet så langt, inkludert konsertplaten Bootlegs (2012) og filmmusikken til The Real Dan (2007) og Sleepwalkers (2014). Det siste vi hørte fra ham var oppbruddsplaten Please (2014), som snart følges opp med Pleasure (slippes etter planen 3. mars).

Flere singler er allerede utgitt. På fredag kom Violent Games, den fjerde i rekken etter tungt 80-tallsinspirerte I’m Always Watching You, ettterfulgt av den seige og basstunge remixen I’m Always Watching You Too og Soft Feelings, som fortsetter i det samme elektropopsporet.

– Er det denne retningen du går i nå?

– Ja, jeg føler at singlene er litt representative for albumet. Jeg tenker egentlig ikke så mye på hva som er hva, men det blir låter som har et mer elektronisk, rytmisk og fysisk vesen ved seg. Det blir en eksplosiv og groovy plate.

Ambivalent identitetskrise

Soft Feelings handler om det han beskriver som «en litt ambivalent identitetskrise».

– Denne låten er en seks minutter lang odyssé gjennom både store og vage følelser, og er tenkt som en slags programerklæring for hele platen. Videoen ble filmet rett før jul, og viser et døgn med selvransakelse og sammenbrudd i Los Angeles.

– Det høres heavy ut?

– Den blir nok ingen landeplage.

– Din samboer, Linnea Myhre, har sagt at hun er misunnelig på alle videoene du får laget?

– Hehe. Jeg er misunnelig på de som ikke må betale for det selv. Det er gøy når du er trygg på de du jobber med, da kan en musikkvideo bli et fint løft. Jeg likte godt de to siste.

Begge disse er regissert av Johannes «JGM» Greve Muskat, en norsk filmskaper som nå bor i Los Angeles. Tidligere har han blant annet laget videoer for Dreamon, How to Dress Well, Lemaitre og A-Laget.

sondrelerche3
EN HIPSTER FRA WILLIAMSBURG: – Jeg passer sikkert til beskrivelsen, og tåler det om noen harselerer med det, sier Sondre Lerche.

Norsk klubb i New York

– Flere norske artister og produsenter bor og jobber i USA nå. Har dere en norsk klubb? Hender det at du stikker innom Pål Waaktaar eller Stargate når du er hjemme i New York?

– Pål kjenner jeg godt, han ser jeg mye til. Det bodde mange norske musikere i New York da jeg kom dit for fem år siden, men de fleste er nå flyttet til Los Angeles. Stargate også, men jeg traff de en del da de bodde i New York.

Sondre Lerches forhold til Norges største popgruppe går langt tilbake. Første gangen han varmet opp for a-ha, var på bandets turnéstart i Oslo tilbake i 2002.

– Var du starstruck da, eller klarte du å nyte det?

– Jeg var fan, men det føltes mer som å treffe kollegaer. Det er noe rart som skjer når artister som selv har en greie møter andre artister. Jeg var invitert av dem, så jeg følte meg ønsket og respektert.

– Så du fikk dem ikke til å signere platene?

– Nei, de tingene faller litt bort når du møter andre artister i en slik sammenheng.

Turnerte med Costello

– Hvordan og når oppdaget du Elvis Costello?

– Det første jeg hørte fra ham, var singelen The Other Side of Summer (1991). Jeg elsket den umiddelbart. Resten av det albumet (Mighty Like a Rose, journ. komm.) var altfor komplisert og trist for en åtteåring. Da jeg var i tenårene, hadde jeg en voldsom appetitt på musikk. Jeg lånte mange plater på biblioteket, og kjøpte det jeg hadde råd til. Da Painted from Memory kom ut, kjøpte jeg den og This Year’s Model på samme dag.

– Du turnerte med Elvis Costello i 2003 og 2005. Ble du kjent med ham?

– Det er nok å overdrive. Han var veldig avslappet og kul, og jeg lærte mye bare av å se ham i arbeid; hvordan han brukte bandet. Phantom Punch er veldig inspirert av tiden min med Costello.

– En du har samarbeidet mye med, er Kato Ådland, som har produsert flere av platene dine.

– Det er helt spesielt. Vi har jobbet sammen siden jeg var 17 eller 18 år. Den gangen var han hovedsakelig gitarist i bandet mitt, med Hans Petter «HP» Gundersen og Jørgen Træen som produsenter.

Et spesielt samarbeid

– Er Kato med på den nye platen også?

– Ja, den er produsert 50/50 av Kato Ådland og Matias Tellez. Det meste er gjort i Studio Skogen på Bergen Kjøtt.

– Hvordan påvirker han uttrykket ditt?

– Ikke så mye. Jeg ble mer påvirket av de jeg samarbeidet med da jeg var yngre. Nå er det mer slik at jeg skriver låtene uavhengig av de jeg jobber med, for så å gi dem utfordringer som jeg tror at de vil blomstre på.

– Men du og Kato skrev filmmusikken til Sleepwalker sammen?

– Ja, og det var en ny måte å jobbe på, og den første gangen jeg skrev sammen med andre. Marit Larsen også; hun skrev teksten til den låten som hun sang. Hele den platen er veldig samarbeidspreget.

– Det er en veldig fin lyd på Sleepwalker-platen.

– Hyggelig at du sier det. Det er ene og alene Kato Ådlands fortjeneste. For min egen del åpnet det opp for en appetitt for å gjøre mer slik minimalistisk og Brian Eno-inspirert elektronisk musikk, uten så mye melodi. Jeg synes det er gøy å ta dette inn i min låtskriving. 

Et inspirert øyeblikk

– Jeg liker Logging Off, låten som kommer helt til slutt på din forrige plate, Please; måten den liksom stopper opp, for så å fortsette i et litt løsere spor, ledet av Kjetil Møsters saksofon.

– Takk. Det var et inspirert øyeblikk i studio, og jeg visste umiddelbart at den måtte bli den siste låten på platen.

– Det er ikke bare affekt, men også mye empati og forsoning i tekstene.

– Det er en såkalt oppbruddsplate, der du skriver om tiden da du og din eks-kone Mona Fastvold gikk fra hverandre?

– Ja. Det føltes veldig viktig for meg der og da.

– Hva syntes hun om platen?

– Hun syntes den var fin. Det er en spesiell plate med spesiell tematikk,

– Tekstene er likevel ikke helsvarte; det er også håp?

– Ja, og derfor følte jeg også at det kunne forsvares å være så eksplisitt. Det er ikke bare affekt, men også mye empati og forsoning i tekstene.

Sondre som romanfigur

– Du er jo blitt portrettert selv også, selv om Linnea Myhre sier at det er tilfeldig at en av bokens hovedpersoner ligner på deg, sier jeg, med henvisning til forfatteren og bloggerens tredje roman, Hver gang du forlater meg.

– Det er en veldig fin bok. Klart det er en fiksjon. Men de fleste forfattere tar fra eget liv, sier han.

– Kjente du deg igjen?

– Ja, på noen av de ritualene; hvordan man lever som artist; kommer og går. Men jeg kjenner meg ikke igjen som menneske. Når en forfatter skaper en karakter, så er det fordi den skal ha en litterær funksjon og kunne skape nysgjerrighet.

Medieskapt debatt

– Har du fått med deg høstens norske debatt om virkelighetslitteratur?

– Ja, og det er jo klart at forfattere skriver ut fra egne erfaringer. Slik sett er det nok mange flere som skriver virkelighetslitteratur enn de avisene har fokusert på. Debatten virker medieskapt, litt sånn hva som kom først, høna eller egget. Dersom noen hadde spurt meg om det samme, ville jeg svart at tekstene mine er like mye fiksjon som virkelighet. Jeg liker ikke den kunsten som bare er dagbok, sier han.

– Flere av låtene på Please ble skrevet lenge før jeg skjønte hva de handlet om. Ting som man ikke har opplevd ennå kan likevel ligge der som en dragning i underbevisstheten. Tenk om vi skulle gå alle kunstnere i sømmene på hvor mye eller hvor lite de lyger. Det er ingenting som heter løgn i kunst.

Sondre Lerche er nå på en omfattende Norges-, USA- og Europa-turné. Han spiller på Tysnesfest onsdag 5. april, Vossajazz fredag 7. april og Bergenfest onsdag 14. juni.

Del artikkelen i Sosial medier

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this