Hotspring 30 – 50%
I MIDTEN AV TILVÆRELSEN: – Jeg er nysgjerrig på det som finnes i midten av tilværelsen. Altså det som vi mennesker har til felles, og som ser helt alminnelig ut, sier Frode Grytten.

Et helt vanlig liv

Frode Grytten skildrer helst hverdagsmennesket, og mener at kunst på sitt beste er den ærligste formen for kommunikasjon. Til våren er han aktuell med «Albert og Anna», et teaterstykke om livslang kjærlighet mellom to nokså vanlige mennesker.

Oppveksten i Odda har formet ham, men det er i Bergen han hører hjemme. Frakken er dekket av bitte små regndråper, som blir med ham inn døren på Litteraturhuset. Han har gått 50 trappetrinn fra kontoret sitt ned til Fløibanestasjonen, og fulgt de trange gatene videre innover i Skostredet. Klokken er tolv, det er lunsjtid, og Frode Grytten lar blikket streife gjennom rommet. Han ser like traust, trygg og vestlandsk ut som forventet, men har en urban eleganse over seg.

– All kjærlighet som er sann og ekte har noe mørkt i seg; det finnes ikke kjærlighet som bare er lys og lykkelig.

Når han begynner å snakke, er det med rolig stemme i et behagelig volum. Ikke for høyt, og heller ikke for lavt. Det er sånn midt i mellom, på et nivå som gjør at man automatisk spisser ørene og lytter.

Kanskje er det noe med oddadialekten som umiddelbart virker mer poetisk enn et tjomslig bergensk. Det mest interessante er likevel ordene han velger, og hvordan han uten å nøle går rett inn i materien. Han er ingen smalltalker. Det er store, eksistensielle problemstillinger som legges på bordet, men i en helt vanlig, hverdagslig form.

– Jeg er nysgjerrig på det som finnes i midten av tilværelsen. Altså det som vi mennesker har til felles, og som ser helt alminnelig ut. De fleste av oss lever et helt vanlig liv. Samfunnet, speilet gjennom politikk og media, er mest opptatt av ytterpunktene; det som er sensasjonelt eller overskridende.

– I de årene jeg jobbet som journalist, hadde jeg et litt annerledes fokus. Jeg var mest interessert i å fortelle om det dagligdagse, eller det kjedelige. Om det som er realiteten for de fleste mennesker. I forfatterskapet mitt har jeg fortsatt å utforske helt vanlige liv.

HJØLLO

Frode Grytten og Odda hører liksom sammen. Forfatteren kjenner sterk tilknytning til den naturskjønne og særegne industrikommunen han vokste opp i. Gjennom bøkene sine har han satt Odda på kartet for lesere rundt om i hele landet.

– Jeg ble født i Bergen, og bodde her til jeg var tre år gammel. Da fikk min far jobb på møbelfabrikken i Odda, og vi flyttet dit. Som 18-åring returnerte jeg til Bergen for å studere, og her ble jeg værende.

– Det er i barne- og ungdomsårene at man på sett og vis blir til den man er.

– I dag kunne jeg aldri tenke meg å bo noe annet sted enn i Bergen, men det er Odda jeg kommer fra. Der hadde jeg «demningsårene» mine, og med det mener jeg at både språket og verdensbildet mitt ble formet i Odda. Naturligvis kan man endre seg underveis i livet, men det er i barne- og ungdomsårene at man på sett og vis blir til den man er.

Området familien Grytten bosatte seg på, har fått navnet sitt fordi det ligger som en hylle i landskapet.

– Hjøllo ble tatt av flommen for et par år siden, og da holdt hele barndomshjemmet mitt på å ryke med ned i elven.

Mer nøyaktig kan man, ifølge Grytten, beskrive Hjøllo som tre hyller. Møbelfabrikken lå på nederste hylle, og på den i midten bodde fabrikkarbeiderne. Øverst bodde direktøren.

– Det var et helt klassisk, men også et fysisk, lagdelt samfunn. Vi bodde på den midterste hyllen, ettersom faren min jobbet på kontoret. Hjøllo ligger litt avskjermet fra resten av byen, og var et eget geografisk område i Odda. Det bodde mange barn der, og alle hadde tilknytning til fabrikken.

– Jeg husker oppveksten der som en idyll, på et vis. Vi var nesten bare gutter, tilfeldigvis, og vi gjorde alt det som gutter holder på med. Sparket fotball, gikk på ski om vinteren, og så spilte vi sjakk. Det var særlig da Fischer og Spassky hadde VM- match på Island (i 1972 under den kalde krigen red.anm.) at sjakkinteressen var stor.

FOLKEBIBLIOTEKET

Ingen av foreldrene hans var særlig opptatt av kultur, heller ikke broren. Han har fundert på hvor denne interessen kom fra, om den potensielt bare fantes der et sted i ham. Forfatteren smiler litt forsiktig.

– Det er i grunnen Oddas fortjeneste at kulturinteressen min ble stimulert, for vi hadde et veldig godt bibliotek der, og en kino med et spennende repertoar. I Odda fantes en sosialdemokratisk holdning der det å ha et folkebibliotek, og at man skulle oppsøke det, var en del av dannelsen.

Bibliotekaren den gangen var kommunist; en veldig engasjert person som ville ha bøkene ut til folket, og som hadde en klar idé om at det var gjennom bøkene folk ble opplyste. Barneskolen ble oppsøkt, og elevene oppfordret til å bruke biblioteket.

– Jeg skjønte at noen av krimforfatterne var påvirket av skjønnlitterære forfattere som Hemingway og William Faulkner, og da måtte jeg jo lese deres verker også. Dermed var jeg i gang.

Grytten ble hektet, og avanserte raskt. Han fikk lov til å låne bøker på voksenavdelingen lenge før han var femten år, som var aldersgrensen. Slik begynte han å lese krim. Han leste hele «Den Svarte Serie» fra Gyldendal, som består av klassikere fra en rekke kjente krimforfattere som Raymond Chandler, Gunnar Staalesen, Sjöwall & Wahlöö.

– Jeg skjønte at noen av krimforfatterne var påvirket av skjønnlitterære forfattere som Hemingway og William Faulkner, og da måtte jeg jo lese deres verker også. Dermed var jeg i gang.

Etter hvert ble Frode Grytten opptatt av politikk, men ikke i form av engasjement eller tilhørighet til noe parti. Som forfatter er det viktig for ham å stå på utsiden, være fri til å kunne kritisere makten til enhver tid.

– Det er rart med det, jeg engasjerer meg for fellesskapet og et «vi», men som en del andre forfattere vil jeg helst være alene. Skrivingen er noe jeg må gjøre selv. Jeg liker prosessen, og det å skrive, mer enn å være forfatter. Vel å merke, hvis det å være forfatter innebærer å være synlig.

BEATPOET

Han har funnet måter å leve med synligheten på. Frode Grytten Beat Band har lært ham å trives på en scene. Det er et prosjektband som med jevne mellomrom turnerer rundt om i landet. I BA 24. mai 2014 sto det som følger i en konsertanmeldelse: «Festspilldikter Frode Grytten er ikke bare en ordkunstner og musikkelsker, men en stor beatpoet med et godt grep om pop- og rockhistorien.»

– Jeg liker å møte publikum, og få umiddelbar respons, gjennom opplesning eller konsertopptredener. Det blir likevel en rolle jeg trer inn i. Jeg får et behov for å beskytte meg, ved for eksempel å ta på meg en dress som jeg vanligvis ikke bruker. Å se litt annerledes ut, og å kunne gjemme seg bak en rolle, er måten jeg takler en slik eksponering på.

Musikken er en viktig inspirasjonskilde, i likhet med andre kunstformer som billedkunst, film og foto.

– Jeg blir inspirert av andre kunstnere. Om et uttrykk berører meg, og jeg kommer i dialog med det, kan jeg hente mye av det direkte inn i skrivingen. For meg er kunst, på sitt beste, den ærligste formen for kommunikasjon mellom mennesker.

– Så finnes det selvsagt også kunst som er kommersiell og falsk; kun skapt for å selges og konsumeres.  I foredrag/albumet «The Secret Life of the Love Song» setter Nick Cave søkelyset på falske kjærlighetssanger.

Han blir stille et øyeblikk, og det kjennes med ett som om bakgrunnsmusikken i caféen på Litteraturhuset er litt for påtrengende. Grytten fortsetter:

– All kjærlighet som er sann og ekte har noe mørkt i seg; det finnes ikke kjærlighet som bare er lys og lykkelig. Slik er det også med mennesket. Hvis man som forfatter ikke prøver å vise hele mennesket, ender man opp med å skildre en klisjé.

– Her er vi tilbake til målet med skrivingen min: Å vise alle sider av det vanlige mennesket. Det er mye lettere å såre en klisjé enn et sammensatt menneske. Vil man skade noen, er det enkelt å redusere dem og gjøre dem til en klisjé. Det er en måte å legitimere ondskap på.

Å HENTE FRA EGET LIV

En yngre, kul type med luen godt trukket ned i pannen kommer bort og slår av en prat med forfatteren. Det er trommisen i Frode Grytten Beat Band. Tonen er kameratslig og spøkefull. De snakker litt om neste konsert, som skal være på Cornerteateret i januar. Trommisen forsvinner ut av caféen, og Grytten fremhever Bergen som en by med en fin atmosfære kunstnere imellom.

– Det bygges broer og samarbeidsprosjekter på tvers av de ulike kunstnermiljøene. Folk er flinke til å backe hverandre opp fremfor å konkurrere. Jeg opplever en raushet i forfattermiljøet i Bergen; vi heier på hverandre.

– Slik er det også i musikkmiljøet og scenekunsten. Sønnen min driver med hip hop. Han er med i Hester V75, og det er positivt å se hvordan de støtter hverandre innad i hip hop- miljøet som andre steder enn i Bergen kan være nokså røft og preget av konflikter.

Frode Grytten har fulgt interessert med på debatten i høst om hvor de etiske grensene går når en forfatter skriver fra sitt eget liv, og skildrer de ekte menneskene rundt seg.

– Det er mange sider ved den debatten. Et sted må man få idéene fra, og da er det naturlig å hente fra sitt eget liv. På en måte skriver alle forfattere en selvbiografi i den forstand at man skriver om det man er opptatt av, og ut fra ens eget syn på verden og menneskeheten.

– Jeg skriver aldri direkte om mitt eget liv. Familien min ønsker jeg å beskytte; jeg skriver heller ikke om dem. Likevel er jeg nødt til å ta utgangspunkt i noe som jeg har erfaring med, eller har kunnskap om. Kunst er en øvelse i fremvisning av sårbarhet og menneskelighet.

LIVSLANG KJÆRLIGHET

Til våren og Festspillene 2017 er Frode Grytten aktuell som dramatiker i et samarbeid mellom Riksteatret og Den Nationale Scene. Teaterdebuten var med «Sånne som oss», et stykke som var inspirert av John Olav Nilssens sangtekster. Det ble en stor suksess på DNS, og etterspørselen fra publikum gjorde at forestillingen måtte settes opp en runde til.

Grytten ser ut gjennom vinduet på regnet, som er utholdende, slik bare bergensregn kan være.

– «Albert og Anna» er mitt andre teaterstykke. Prosessen med «Sånne som oss» ga mersmak. Jeg oppdaget at jeg likte å skrive dramatikk. Det var et rom jeg ikke hadde vært i før. Det er en morsom og hurtigere måte å skrive på, fordi du slipper transportetappene som kan være veldig utfordrende i prosa. Du kan lene deg til dialogen, og ha full fokus på karakterene. Harold Pinter har sagt noe sånt som at: «Du må lytte til folk. Du trenger ikke å lete etter gull når du skriver».

Smørbrødet med parmaskinke er borte fra tallerkenen. Cappuccinoen er drukket. Grytten ser ut gjennom vinduet på regnet, som er utholdende, slik bare bergensregn kan være.

– «Albert og Anna» er en historie om livslang kjærlighet.

Inspirasjonen fant han i et fotoprosjekt og en fotobok av Paddy Summerfield, som fremstiller et eldre par i en engelsk hage.

– «Mother And Father», er tittelen på prosjektet. Bildene fikk meg til å tenke på mine egne foreldre, men teaterstykket handler ikke om dem. Jeg kjenner jo andre foreldre enn mine egne, og rundt oss finnes mange eldre ektepar som har delt et helt liv. Jeg ble nysgjerrig på motivet av de to menneskene som sammen har opparbeidet seg en hage, og en verden der livet er levd.

Grytten ser igjen ut av vinduet, på paraplyer som går forbi.

Grytten ser igjen ut av vinduet, på paraplyer som går forbi.
– Når kjærlighetshistorier blir fortalt i vår tid dreier det seg ofte om ulovlig eller umulig kjærlighet mellom unge mennesker. Men hvordan ser kjærligheten ut når den er opplevd gjennom et helt liv? Fokuset mitt er igjen på det vanlige og hverdagslige.

– Den vanlige kjærligheten er ikke viktig for andre enn akkurat de to det gjelder, men det betyr ikke at den er uten dramatikk eller at den er ensformig. Som vi snakket om tidligere: Kjærlighet som er ekte, rommer både lys og mørke.

Forfatteren reiser seg. Det er en helt alminnelig mandag, og han skal rekke en avtale. En vanlig og, på samme tid, litt uvanlig mann tar på seg sin vanlige frakk og går ut i det vanlige regnet i en litt uvanlig by.

ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this