Hotspring Høstkupp
Ove Landro (foto: Magne Fonn Hafskor)

Hei, jeg heter Ove og kjører bensindrevet bil

LEDEREN: Den neste bilen jeg kjøper er kanskje en elbil. Mest sannsynlig en hybrid. Så slipper jeg rekkeviddeangsten. Jeg skifter neppe merke. Og later som om jeg ikke er opptatt av image, mens jeg egentlig ønsker å si at jeg er miljøbevisst, rasjonell og kostnadsbevisst. Les gnitalus.

Jeg er en av dem som ikke kjører elbil. Jeg var sen med mobiltelefon også. Det tok sin tid før jeg var i gang med nettbank, og jeg var blant de siste i kameratgjengen med vipps. E-bok er ikke noe for meg. Jeg vil holde en bok i hendene, høre lyden av det tykke papiret som vendes om, kjenne lukten av en ny historie; ta på omslaget og se tykkelsen på John Irvings Owen Meany, og kjenne forventningene fylle brystet når jeg vender første side og leser boken for andre gang.

Etter at Teslaen kom, kan man være både kul, miljøbevisst og gnitalus på en gang.

Jeg savner CD-ene. Informasjonen i heftet, alt som sto skrevet om bandet, hvem som hadde skrevet låtene, hvilke musikere som var med. Hvem som hadde produsert.

Nå slipper artistene singler på Spotify, og kunsten og lidenskapen som ligger i å sette sammen og bygge opp et album er i ferd med å forsvinne. Noen band gir ut plate for å markedsføre en turné.

Jeg savner VG-listen, og omtalene av artister som sto i samme utgave, som ga meg en slags orden i flommen av plater. Og bokanmeldelsene i Dagbladet, som sorterte, analyserte og holdt meg oppdatert.

Da jeg spurte bergensartisten Fred Well om han hadde fått noen tilbakemeldinger på singel-utgivelsene i sommer, svarte han at han hadde fått gode anmeldelser fra en rekke musikkbloggere.

For musikkjournalisten ligger på dødsleiet. Nå er det hver blogger for seg selv. Det betyr at man må søke på artisten for å finne informasjon – informasjonen kommer ikke nødvendigvis til deg. En dag var man oppdatert om man hadde MTV; nå er man utdatert.

Alt flyter. Ingen rydder opp. Holder oversikt. Systematiserer.

Jeg vet godt at jeg blir eldre mens jeg skriver dette. Jeg begynte lederen som et middelaldrende miljøsvin med bensindrevet bil, og skriver meg sakte inn på et aldershjem. Skjønt, miljøsvin; handler ikke elbil først og fremst om å slippe utgifter på drivstoff og bompasseringer?

Man kan late som om man er en reflektert og miljøbevisst person, mens man egentlig er en gnitalus (opptatt av å holde kostnadene nede, gjøre en god deal). Etter at Teslaen kom, kan man være både kul, miljøbevisst og gnitalus på en gang, og salget har tatt fullstendig av.

Kjører du Toyota ser du på bilen som et relativt rimelig fremkomstmiddel med et problemfritt vedlikehold (gnitalus), og bygger image på andre områder (det er i seg selv også et image). Kjører du BMW har du tatt steget opp, du er kul og sporty, står på slalåm i Hemsedal på en fredag og kaller det hjemmekontor. Kjører du Mercedes har du kommet opp i en anstendig alder, og tjener godt. Eventuelt ingeniør og tjener godt. Kjører du Audi, kjører du forbi. Forspranget ligger i teknikken.

Det koster 54 kroner å kjøre gjennom bomringen i Stemmemyren. Det koster nesten 800 kroner å fylle tanken. Det koster 1000 kroner å gå på kino, hvis man skal se filmen i sentrum, har barn, skal gjennom bomringen, parkere, spise snop og drikke kaffe.

Det er en gavepakke til Netflix. Jeg skjønner at noen blir hjemme.

Så jeg tar båten fra Frekhaug og inn til Strandkaien, ser hodene som kikker ned på mobiltelefonen, skroller gjennom overskrifter, sjekker Facebook og Instagram, heldigvis opplyser mannskapet at vi er fremme i Bergen, ellers hadde vi blitt med tilbake til Frekhaug.

Barna har sluttet å se på tv, de ser på mobilen. Jeg ser på den selv, for å sjekke om artikkelen i Bergensmagasinet om den unge gründeren som fikser knuste mobiler, fremdeles ligger øverst på mest-lest-listen på nett. Og det gjør den. For mobilen er snart det eneste vi ikke klarer oss uten.

Panikken tok meg på vei til båten en morgen; jeg trodde jeg hadde glemt mobilen, men fant den heldigvis i sekken, og pustet lettet ut, for hva skulle jeg gjort på båten inn til byen i 22 minutter. Latt tankene vandre?

Den neste bilen jeg kjøper er kanskje en elbil. Mest sannsynlig en hybrid. Så slipper jeg rekkeviddeangsten. Jeg skifter neppe merke. Og later som om jeg ikke er opptatt av image, mens jeg egentlig ønsker å si at jeg er miljøbevisst, rasjonell og kostnadsbevisst. Les gnitalus.

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this