Horisontlekene / Skolestart
MØTTE ALDRI FAREN: – Jeg husker da jeg var liten, og oppdaget at jeg så annerledes ut. Jeg ble nysgjerrig på hvor fargen min kom fra, og prøvde å få tak i min far. Så jeg ringte til Nigerias ambassade i Stockholm og spurte etter min far.

Halvt nigerianer, helt nordmann

– Jeg ble med i Anno for å vise at jeg ikke er noe annerledes enn andre nordmenn, selv om jeg har en annen hudfarge, sier Christian Olowo.

36-åringen er født og oppvokst på Flaktveit, og flyttet nylig tilbake dit. Han har en variert bakgrunn, med både en mastergrad i internasjonal business, en periode som tømmerlærling og utdanning som muskelterapeut. For tiden jobber han som produktutvikler ved Molvik grafisk.

– Selv om det ikke gir mening, så føler jeg på et ansvar for å oppføre meg bra hver gang jeg leser en negativ sak om utlendinger.

– Jeg har innimellom kjent litt på savnet etter å jobbe med hendene; det å kunne skape noe håndfast, sier han.
Dette er også en del av arven etter morfaren, som, ved siden av at han var lastebilsjåfør, hadde sitt eget tinnverksted i kjelleren, der han laget små vikingskip og andre gjenstander for turistbutikkene på Bryggen.
– Morfar døde for noen år siden. Jeg hadde alltid et godt forhold til ham, og var ofte med ham på verkstedet i kjelleren, forteller Olowo.

Morfarens vikingskip

LÆRE FOR LIVET: – Anno har lært meg noe om verdien av samhold, og hvor viktig det er å leve i nuet og være glad for det du har, sier Christian Olowo.

Litt senere på dagen, etter at intervjuet er over og vi går for å treffe Bergensmagasinets fotograf, får akkurat denne historien en liten etterskrift. Nede på Bryggen får vi ideen om å kle Olowo opp i en genser fra Dale of Norway. Vi går inn på Bryggen Handel, der en hyggelig ekspeditør gjerne lar oss få låne en av genserne.

– Da min mor var gravid med meg, reiste hun fra far og hjem til Norge. Så jeg er den eneste av mine søsken som aldri fikk møtt min far.

Så ser Olowo at butikken selger slike små vikingskip i tinn som han nettopp har fortalt oss om. «Min morfar pleide å lage slike» sier han. Ekspeditøren ser opp på ham, først muligens litt i villrede på grunn av hudfargen. «Han het Leif Johannesen» opplyser Olowo, og da er ekspeditøren straks med. «Åja, han var dyktig, og leverte mye til oss», sier han, og deler litt minner med Olowo om bestefaren hans.

– Det med å kunne grave litt i slektshistorien min var en annen viktig grunn til at jeg ble med i Anno, sier han etterpå.

Med norsk mor og nigeriansk far er nok denne mer variert enn for de fleste andre. Det er likevel den norske familien han er mest opptatt av. Foreldrene hans traff hverandre i London på 60-tallet, og flyttet etter hvert til Lagos, daværende hovedstad i Nigeria. Christian er den yngste i en søskenflokk på fire, og den eneste av dem som er født i Norge.

Traff aldri faren

– Da min mor var gravid med meg, reiste hun fra far og hjem til Norge. Så jeg er den eneste av mine søsken som aldri fikk møtt min far.

– Hadde du noe kontakt med ham?

– Nei. Jeg husker da jeg var liten, og oppdaget at jeg så annerledes ut. Jeg ble nysgjerrig på hvor fargen min kom fra, og prøvde å få tak i ham. Så jeg ringte til Nigerias ambassade i Stockholm og spurte etter min far.

– Hvor gammel var du da?

– Å, jeg må ha vært syv eller åtte år. «Vi skulle gjerne hjulpet deg, men vet du hvor mange mennesker det bor i Nigeria?» svarte de.
Så er Nigeria også et av verdens mest folkerike land, med rundt 190 millioner innbyggere (2015). Da Christian ble eldre, planla han, sammen med sin eldste bror, å reise for å besøke faren. Dessverre døde faren før de fikk gjort noe med planene.

– Jeg fikk meg en liten knekk da; det trillet noen tårer da nyheten kom. Det gikk opp for meg at jeg aldri ville få vite hans historie. Samtidig forsvant lysten til å oppsøke den siden av familien.

– Vet du hvorfor din mor reiste fra ham?

– Det var vel et godt gammeldags ekteskapsbrudd. Slike ting er alltid en personlig sak. Jeg har en sønn selv, men bor ikke med moren. Vi har nok hver vår forklaring på hvorfor det ble slik.

Da reformasjonen kom til Norge

Nå gjør vi et hopp i samtalen, et langt hopp, faktisk, helt tilbake til «det Herrens år» (anno domini) 1537, som det heter etter gammelt. Dette var året da reformasjonen kom til Norge, 20 år etter at Martin Luther sendte de 95 tesene om avlatshandelen til biskopen av Brandenburg og erkebiskopen av Magdeburg. At han i tillegg skal ha spikret de opp på døren til slottskirken i Wittenberg, er sannsynligvis en myte som det er på tide å avlive, nå i jubileumsåret.

1537 er også året der den nye sesongen av Anno utspiller seg, og der Christian Olowo er eneste deltager fra Bergen. Trondheim stod da i sentrum for et maktspill mellom konge og kirke som kom til å endre Norge for all ettertid. Midt i denne brytningstiden flytter de 14 Anno-deltakerne inn i bygården til Norges mektigste mann, erkebiskop Olav Engelbrektsson, som flyktet fra Trondheim 1. april det året.

Gjennom ti uker skal de leve og bo som sine forfedre, lære seg nye håndverk og jobbe seg opp i samfunnet, fra fattig til rik, fra lærling til svenn og mester. De må også kjempe for sin plass gjennom utfordrende turneringer og dueller, og hver uke må den som taper, forlate Anno.

HELE ANNO-GJENGEN: Christian Olowo sanmmen med resten av deltagerne i sesong 3 av Anno. Programleder er Selda Ekiz (helt til høyre). (Foto: Frank Foss / NRK/STRIX)

Føltes ekte

– Selv om hele settingen var falsk, så føltes det likevel som å være tilbake i 1537, sier Olowo.

– Jeg har lært utrolig mye om meg selv, og seerne vil få se mye ekte følelser.

– Det var ikke vanskelig å gå inn i en slik boble. De eneste vi møtte utenfra, var utkledde statister og filmcrewet. Vi bodde vegg i vegg med Nidarosdomen, og våknet hver morgen med å se det fantastiske bygget over gjerdet. Det er ikke vanskelig å skjønne at folk fikk en ærefrykt for religionen.

– Hvordan opplevde du oppholdet?

– Du legger ut på en reise både i tid og inn i deg selv. Blottet for all støy i hverdagen blir du mer kjent meg deg selv, på godt og vondt. Dette er noe jeg skulle ønske alle kunne være med på. Jeg har lært utrolig mye om meg selv, og seerne vil få se mye ekte følelser.

– Og så måtte du leve sammen med og tilpasse deg 13 fremmede?

– Ja. Vi sov sammen i en hel sal. I begynnelsen lå jeg i en dobbeltseng med to andre gutter. Jeg har en uvane med at om jeg først får et dårlig inntrykk eller blir irritert på noen, så kan det sitte en god stund. I tillegg har jeg alltid sett på meg selv som en person som unngår konflikter. Her kunne jeg ikke gjøre det. Da fikk jeg en ny åpenbaring om meg selv, for jeg følte aldri at jeg ville vekk fra de andre. Det var en fin gjeng som hadde gjensidig respekt for hverandre, og som måtte løse oppgaver i samarbeid.

Jentene mot guttene

– Dere var vel to team, jenter mot gutter?

– Ja, konseptet er slik. Hvis jentene vinner, så får de plukke ut en gutt som skal i duell. Resten av gjengen må så delta i en konkurranse, der taperen blir den andre duellanten.

– Jeg ble med i Anno for å ha det gøy, og uten noen slagplan. Så får tiden vise hvor langt jeg blir med.

– Savnet du noe underveis?

– Jeg savnet familien, selvfølgelig. Det var også rart å ikke kunne ta seg en varm dusj, hente en kald øl fra kjøleskapet, eller å ta bilder av «Facebook-moments» underveis. Men jeg var overrasket over hvor lett det var å venne seg av med å ha mobilen i hånden.

Det var verre å ikke kunne høre musikk hver morgen, på vei til jobb, slik han er vant til. En morgen, mens deltagerne spiste frokost sammen, sang en av jentene visen Har du fyr (skrevet av Ola Bremnes).

– Da fikk jeg gåsehud; det ble så sterkt. Det sier litt om settingen, forteller han.
– Dersom jeg hadde hørt den i hverdagen, ville jeg tenkt at det var en fin sang, og ferdig med det. Der inne ble det helt annerledes; du tok til deg sangstemmen, den nordlandske dialekten, klangen, teksten. Alt ble mer intenst og ekte.

Svinekjøtt til middag

– Du har fortalt meg om en hendelse da dere ble servert svinekjøtt. Hva skjedde?

– Vel, kjøtt var ikke hverdagskost i Anno, så jeg ble veldig glad da jeg fikk vite det. En av deltagerne tolket reaksjonen min motsatt, og spurte meg om jeg kunne spise svin, og om jeg var muslim, sier han.
– Det var ikke noe hun sa for å være stygg, men var nok mer en refleks. Hendelsen viser hvor indoktrinert vi er blitt gjennom media; at du settes i bås på grunn av hudfargen din.

– Ble du lei deg?

– Nei, jeg er blitt vant til slike reaksjoner, på en måte. Jeg er oppvokst med tre eldre fargede søsken, og husker at min mor ble spurt om vi var adopterte.

– Opplevde du rasisme?

– Nei. Jeg tror det hjalp at vi var veldig atletiske. Min eldste bror var på juniorlandslaget i friidrett, og den nest eldste var på aldersbestemte kretslag og landslagssamlinger i fotball frem til han var 19 år og ble skadet. Da spilte han på Branns juniorlag, sammen med blant andre Claus Lundekvam, forteller han.
– Min søster var en utrolig talentfull håndballspiller i Tertnes. Selv var jeg god i fotball, og vant alt som var i friidrett. Så jeg var en sterk person som aldri har vært redd for å si fra.

En klok lærer

Han stopper litt, tenker seg om.
– Jeg har lyst til å trekke frem Inger Svendsen, som var min lærer på Li skole, sier han.

– Flaktveit har lært meg samhold og respekt for andre og forskjellige type mennesker. Det tror jeg er til min fordel i Anno.

– Hun tok meg til siden, og gav meg et ekstra ansvar siden hun så at de andre i klassen hørte på meg, noe som ga meg et solid fundament. Det jeg har merket av rasisme opp gjennom årene, har stort sett kommet fra eldre mennesker, enten ved at de har sendt meg stygge blikk eller bedt meg komme meg hjem dit jeg kom fra.

– Hjem til Flaktveit?

– Hehe. Ja, nettopp. Jeg er oppvokst på samme måte som alle andre, selv om det henger igjen en historie om Flaktveit som ikke er helt sann. I dag har vi både ordfører og værdame fra Flaktveit, så ting har endret seg.

Han tror at ryktet Flaktveit fikk henger litt sammen med at det er et ganske nytt sted, uten historie. Da må de som bor der lage historien, og stedet må gjerne gjennom en opprørsk periode før ting setter seg.

– Terje Valen og nabofellesskapet i «Flaktveit vi bryr oss» var viktig; det at innbyggerne selv tok grep. Flaktveit har lært meg samhold og respekt for andre og forskjellige type mennesker. Det tror jeg er til min fordel i Anno.

HALVT NIGERIANSK, HELT NORSK: – Dagens samfunn er blitt så stereotypisk. Jeg ville være med i Anno for å vise at folk med mørk hudfarge også kan ha norsk blod, sier Christian Olowo.

Når hudfargen blir en logo

– Jeg vet at du ikke kan si noe om utfallet, men du ble værende en stund på bispegården?

– Hehe. Jeg merker at du er journalist. Det jeg kan si, er at jeg gikk inn i spillet for å ha det gøy, og uten noen slagplan. Så får tiden vise hvor langt jeg blir med.

– Er hudfargen din en styrke i bispegården?

– For å si det slik; det er en grunn til at jeg har utdannet meg innen markedsføring. Når du har mørk hudfarge, blir du på en måte en logo, sier han.
– Jeg har følt at jeg kan stå litt utenfor og se inn, selv blant venner. Selv om det ikke gir mening, så føler jeg på et ansvar for å oppføre meg bra hver gang jeg leser en negativ sak om utlendinger.

– Flaktveit har lært meg samhold og respekt for andre og forskjellige type mennesker. Det tror jeg er til min fordel i Anno.

Folk han kjenner, kan si at «jeg liker ikke utlendinger, men jeg liker deg. Du er norsk». Olowo har alltid syntes at det er rart hvorfor akkurat det må poengteres.

– Det blir litt det samme som folk som gjemmer seg bak en tittel. Det har jeg aldri likt. Min respekt for enkeltmennesket er den samme, enten om vedkommende er bankdirektør eller vaskehjelp. Jeg tror at det er noe av det jeg har fått med meg fra oppveksten min på Flaktveit, og som har vært viktig for meg flere steder, også i Anno.

Har ikke bunad

Dette er tydelig noe som opptar ham sterkt, og som han gjerne vil utdype ytterligere.
– De blikkene og de små kommentarene som jeg snakket om; de opplever jeg ennå. Det er helt drøyt. Går jeg forbi en eldre dame i en undergang, så er det første hun gjør å holde på vesken. Slike ting irriterer meg, sier han.

Alle jobber med å bygge identitet i ungdommen. For Olowo ble dette ekstra vanskelig, siden han følte både på kropp og sinn at han ikke ble «godkjent» som norsk i samfunnet.

– Siden jeg aldri har vært i Afrika eller kjenner den nigerianske kulturen, så kan du jo tenke deg selv frustrasjonen som kan bygge seg opp når en ikke føler seg hjemme, verken her eller der.

Som tenåring la han vekt på å snakke slik at alle skulle skjønne at han var fra Bergen. Da fikk han gjerne komplimenter for at han var så flink i norsk.

– Når venner snakker om innvandring og fremmedfrykt, sier jeg at jeg er også «en av de mørke»; at det er også meg de snakker om. Samtidig elsker jeg alt som har med Norge å gjøre, og jeg elsker 17. mai av hele mitt hjerte. Men jeg har aldri fått meg til å kjøpe en bunad.

– Hvorfor ikke?

– Fordi jeg vet at det er mange som ikke ville likt det. Det irriterer meg at jeg tenker slik, at selv om jeg er født og oppvokst her, så kjenner jeg på at jeg ikke er verdt å ta på meg en bunad. Man skal være stolt av å være norsk, men det er trist at nasjonalister skal stjele den gode følelsen for det norske flagget. Slik skal det ikke være.

En inkluderende by

– Opplevde du noe av dette i 1537 også?

– Nei, samfunnet var helt annerledes den gangen. Med borgerbrev i hånden kunne jeg gjøre hva jeg ville, så lenge jeg betalte skatten min.

Handelsstanden den gangen var mye bygget opp av utlendinger, noe vi her i Bergen er ganske preget av ennå; byen vår har alltid fått mer impulser utenfra.
– Bergen er en mer inkluderende by enn Oslo. Vi har heller ingen østkant og vestkant, slik de har der. Treffer du en bergenser i utlandet, er man «kjommier» med en gang.

Bergen har en sterk identitet, og bergenserne er utrolig stolt av byen. Olowo tror at det også gjør oss mer tolerante overfor andre.
– Det er først når man kjenner på frykten for andre at man blir sint og negativ. Er man trygg i seg selv, at man vet hva man har, blir man også mer mottagelig for andre, mener han.
– Jeg var sammen med en Frp-dame en gang. Hun sa at hun aldri ville ha vært sammen med meg dersom jeg var innvandrer, selv om jeg var samme person. Det gjorde inntrykk. Jeg føler også på hvordan det er å være annerledes, selv om jeg ikke burde ha noen grunn til det.

GLAD I DET NORSKE: – De som skriker høyest om at vi er i ferd med å miste det norske, bør heller lære seg en ny folkedans eller et tradisjonelt håndverk. Da snakker vi, oppfordrer Christian Olowo.
Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this