Horisontlekene / Skolestart
GODE SAMTALER: – Det er så gtodt å oppleve at et menneske slipper løs litt av livet sitt. De er her jo ikke frivillig, sier Gunnar Kjøde, her i samtale med pasient Leidulv Brunborg.

Gunnar er til stede

For de 55 frivillige på Haraldsplass diakonale sykehus handler det om å være til stede. Gunnar Kjøde er en av dem.

Det hviler en egen stemning på sykehus. Få steder er fylt opp av så mange ulike følelser. Håp. Forventning. Sorg. Smerte og glede. På Haraldsplass er julen i anmarsj. Ved hovedinngangen står juletreet klart, ferdig pyntet. Folk i uniformer traver forbi. Besøkende sitter og venter. Ved heisen står en plakat: Bli frivillig! Smilet til personen på bildet er varmt.

– Det handler først og fremst om den sosiale kontakten. Alle trenger å bli sett, og få muligheten til å fortelle sin historie.

En av disse er Gunnar Kjøde. Han har bakgrunn som elektroingeniør, og har vært frivillig på Haraldsplass siden begynnelsen av 2012. I løpet av fem år har han pratet med pasienter og pårørende, skjenket kaffe, hentet kjeks, pratet enda mer, fulgt pasienter til og fra avdelinger, gått turer med dem. Han har vært til stede. Og han har ingen planer om å gi seg. 

Rørende møter

På pasientbiblioteket, hvor vi treffes over en kopp kaffe, henger latteren løst. Avdelingsleder, Irmelin Bødtker Christensen, er på plass. Det er også kommunikasjonssjefen ved Haraldsplass, Ingrid Lovise Færøyvik, i tillegg til to andre frivillige som er ferdige med dagens vakt. Det er vanskelig å holde smilet tilbake når de får snakke om hva den frivillige innsatsen betyr for dem.

I elleve år har Randi Ordemann brakt glede til de mange rommene, hovedsakelig med en boktralle under armen. Litteraturen har mange fordeler. Det å få leve seg inn i en annen verden, kan være ekstra godt når man er pasient. Men det er ikke bare bøkene som bringer glede. De frivillige inviterer alltid til prat og samvær.

– Det å få frem smil og latter hos de som ligger i sengene; det redder hele dagen, det, sier Ordemann.

Hanne Hagen er enig. Hun har vært frivillig i noen måneder, men det har allerede oppstått rørende øyeblikk i møte med pasienter.

– Folk er så takknemlige. Da en pasient jeg hadde gått og trent mye med skulle dra hjem, kom hun bort til meg og sa: «Takk for at du har smilt så fint til meg. Kan jeg få gi deg en klem?» Slike tilbakemeldinger blir man helt rørt av.

Gunnar Kjøde nikker bifallende. Dette vet han mye om.

Givende arbeid

Hans første møte med frivilligtjenesten var da han selv var pårørende. Da han og konen besøkte en god venn på sykehuset, kom en eldre kvinne bort og bød på både kaffe og prat.

– Jeg spurte henne hva hun gjorde der. «Jeg er frivillig,» svarte hun. «Frivillig? Finnes det?  Får du betalt da?» «Ingenting», svarte hun med et smil. Det møtet festet seg i bakhodet.

Kjødes kone døde i 2010, og året etter kontaktet han sykehuset. Når desember går over i januar, har han vært på Haraldsplass i fem år. To dager i uken, fra klokken 09 til 15. Han begynte da det fremdeles fantes medisinsk dagpost, for hjemmeboende pasienter som kom innom sykehuset innimellom. De var to frivillige som tok seg av pasientene hele dagen.

– Det handler først og fremst om den sosiale kontakten. Alle trenger å bli sett, og få muligheten til å fortelle sin historie. Det å få i gang en prat med folk, kan bety så mye. De får fortelle hvem de er, i stedet for å bare være pasient.

Nå fordeler han tiden sin mellom geriatrisk post, og Sunniva senter, hvor det tilbys lindrende behandling for sykdommer som ikke kan helbredes.

– Det er et utrolig givende arbeid. Det er så godt å få muligheten til å gi noe tilbake. Og så blir vi så godt ivaretatt her. Her jobber det dedikerte mennesker, som tar jobben høyst alvorlig, men alltid med et smil. De er flinke mennesker.

Økende interesse

Ordningen startet i 1993. De frivillige utfører ikke pleieoppgaver, men er aktivt med i både dag- og døgnavdelingene. Interesserte må gjennom vanlig ansettelsesprosess med intervju og referanser. Deretter følger opplæring gjennom erfarne frivillige, koordinator og leder for frivilligheten. Hver vår og høst er det fellessamlinger og undervisning om ulike relevante tema.

De frivillige bidrar med det lille ekstra som personalet ikke alltid har tid til. Det går mest på å være til stede og snakke med pasientene, men det kan også være å ta imot pasienter og vise dem til avdelingen, følge dem til prøver, prate med dem over en kaffekopp eller gå en tur i alléen. Det kan også være andre aktiviteter, som å handle, yte service i pasientbiblioteket eller å gå med bok- eller bildetrallen, forteller Færøyvik.

Erfaringene med å ha frivillige tilknyttet sykehuset er så gode at de ønsker flere med på laget. Heldigvis ser de at interessen er stadig økende.

Her er alt fra studenter og unge arbeidstakere, til pensjonister og andre ressurssterke personer som ønsker å bruke litt av tiden sin til noe meningsfylt.

I samarbeid med avdelingsleder og koordinator bestemmer de selv når og hvordan de ønsker å bidra. Det er ingen bindingstid. Sykehuset dekker reiseutgifter til og fra, og tilbyr gratis parkering.

gunnar3
GODT IVARETATT: Gunnar Kjøde forteller at det å bli frivillig ved Haraldsplass er det mest fornuftige han noensinne har gjort. Her er han sammen med avdelingsleder Irmelin Bødtker-Christensen (til venstre) og kommunikasjonssjef Ingrid Lovise Færøyvik.

Slippe løs litt av livet

Kjøde er i dag en rutinert samtalepartner. Han fant tidlig ut at å spørre om Tysklandsbrigaden var en fin samtalestarter, i hvertfall i møte med eldre herrer.

– Her på Haraldsplass får jeg tilført energi; jeg bruker den ikke opp.

– Det er så godt å oppleve at et menneske slipper løs litt av livet sitt. De er her jo ikke frivillig. De blir sett og får treffe mennesker som er interessert i å vite hvem de er og hva de har bedrevet. Så kan man selvsagt treffe på det motsatte. Jeg husker særlig en strøken bergensfrue som ropte på meg da jeg gikk utenfor rommet. «Sett deg ned, og fortell meg noe morsomt!» befalte hun. Det var jo bare en fasade. Hun var verdens triveligste, ler han.

Ofte handler det om å se behovene, særlig hos de som ikke spør om hjelp. En gang gikk en kvinnelig pasient rundt i hovedinngangen. Det viste seg at hun var redd for å kjøre alene i heisen. Det slapp hun heldigvis.

– Her på Haraldsplass får jeg tilført energi; jeg bruker den ikke opp. Jeg har aldri opplevd at det er tungt, og har ikke fått noen psykiske plager av det. Jobben som frivillig er noe av det mest fornuftige jeg har gjort.

Episoder man ikke glemmer

Men det triste kommer man ikke unna. På sykehuset ligger også pasienter som ikke har lang tid igjen. Her høres gråt blant de pårørende. Det er klart at det setter spor.

– Vi har jo alle fått noen erfaringer i livet, vi har alle mistet noen. Og det har hendt at man blir spurt om å sitte med noen som holder på å dø.

Flere episoder husker han godt.

– Da jeg var helt fersk traff jeg en eldre dame oppe i sjette etasje. Hun så litt molefonken ut, og til slutt spurte jeg om hun ønsket å prate om det. Hun var ulykkelig for at hun skulle skrives ut. «Det må vel bare vært greit,» sa jeg, men det viste seg at hun skulle tilbake til et sykehjem hvor alle hennes bekjente hadde dødd. Hun var blitt helt alene i livet, og hadde det ikke greit. Det var noe av det første jeg opplevde, og det satt godt i brystet.

Den beste medisinen

Avdelingsleder, Irmelin Bødtker Christensen, kan ikke få rost de frivillige nok.

– De er helt unike ressurspersoner; en sjelden sort. Det er utrolig inspirerende å få jobbe med folk som Gunnar og resten av gjengen. Disse menneskene her er den beste medisinen. Jeg har, uten tvil, den kjekkeste jobben på hele sykehuset. Det å daglig møte personer som vil gi noe med hjertet er utrolig. De er idealister.

– De kommer jo fra så mange ulike yrker, og det de alle setter pris på er å ha god tid. Her kan de ta seg tid til å prate. Og så er det så kjekt at vi har mange menn. Mange av pasientene setter stor pris på å få snakket om ordentlige manneting.

Faktisk kan det å være frivillig være helsefremmende. Det har en av de frivillige hørt fra fastlegen sin.

– Det er virkelig en kur mot høyt blodtrykk. Her løper man opp og ned trapper, rydder unna senger. Og så er det jo et sosialt nettverk, ikke minst.

Vil bruke overskuddet

Det kommer mange gode relasjoner som følge av frivilligtjenesten. For Kjøde har ett vennskap utviklet seg til å bli noe mer. Venninnen Berit hadde vært frivillig siden 2003. De møttes på et kurs, og deretter rullet ballen, som man sier. Etter fem år har Kjøde ingen planer om å gi seg.

– Det er ikke mange jobber man har hvor sjefen sier «Så godt det er å se deg» når du kommer om morgenen, forteller Kjøde med et smil.

Og pasientene setter uten tvil pris på besøk. Leidulv Brunborg er en av dem.

– Det er helt fantastisk at noen ofrer tid og energi på dette, og ser nytten i det. Det er mange som ikke har så stort kontaktnett, som så sårt trenger noen å prate med. Så takk skal dere ha.

Kjøde takker for de fine ordene.

– Jeg har et overskudd i livet mitt, og det vil jeg bruke til noe.

ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this