Ove Landro (foto: Øyvind Toft)

God nok

LEDEREN: En dag kom min eldste datter hjem og sa hun ville begynne på fotball.

Hun var seks år, og hun hadde egentlig ikke vist noe interesse for ballspill, men jentene i klassen skulle begynne. Jeg har aldri vært en typisk fotball-pappa.

Når Arsenal scorer, er jeg like iskald som manager Arsene Wenger, og foretrekker knapt en mine, helt ulik min svoger, en mann på 1.97, som reiser seg hver gang Manchester United scorer og smeller nevene så hardt sammen at kaninene i hagen var nervevrak hver gang The Reds spilte. Hele nabolaget vet når Manchester United scorer. Kaninene er borte. Nå står det et hjemmelaget fotballmål i hagen der det en gang sto et kaninbur, og det er ingen som savner Ragnvald (den ene kaninen).

Da vi møtte i idrettshallen i 2012 holdt formannen en tale, og sa at hvis ingen av foreldrene meldte seg som trener, så ble det ingen trening. Jeg hadde bestemt meg for å melde meg, men nølte litt. Da skjedde det noe uventet. Datteren min tok tak i armen min med begge hendene og løftet den i været. «Ser her, ja», sa formannen og så på meg, «her har vi en frivillig allerede». Datteren min smilte. Siden har jeg vært trener.

Hvis vi i trenerteamet lykkes, vil spillerne på laget vårt utvikle seg enda mer på fotballbanen i årene som kommer, jobbe som et lag og selv forstå betydning av å spille hverandre gode. Hvis nye vennskap utvikler seg, har vi vunnet. Og så kan vi bare håpe at jentene kjenner at de er gode nok som de er.

Det første året trente vi inne i en hall, og det gøyeste de visste var stiv heks. Jentene løp rundt i draktene som fedrene hadde kjøpt til dem; Arsenal, Manchester United, Liverpool, Barcelona og en stakkar med Leeds-drakt.

De ville leke. De ville tøyse. De var ikke der for å spille fotball. Året etter måtte vi ut i regnet. Det snødde. Det blåste. Men jentene kom på trening. Miljøet utviklet seg. De fant hverandre på tvers av skoleklassene. Etterhvert som årene gikk kunne vi stille krav. Forvente at de konsentrerte seg. Be dem slutte å slå hjul midt i en øvelse. Lære dem å jobbe for hverandre, som et lag, spille hverandre gode. Ut av pasningsskygge, sa vi. Spill sammen, sa vi.

Jentene vokser selv inn i ulike roller i laget. Hun som uten frykt kaster seg inn i taklinger, finner sin naturlige plass i forsvaret. Hun som helt opplagt har et talent for å fordele baller, finner du på midtbanen. Hun som elsker å score mål, og sjelden går av banen uten å gjøre det, er spiss. Med en smule tålmodighet ser vi trenere etterhvert at jentene forstår fotballens vesen og jobber som et lag.

Vi har hatt spillermøte og fortalt om betydning av å gi hverandre ros. På forrige trening fikk jentene i oppgave å rose en lagvenninne minst tre ganger i løpet av økten. Noen av dem tar alt inn og begynner å rose med det samme, og så følger resten etter.

Noen ganger når vi har en kondisjonsøkt, hiver de etter pusten og det hender at de klager. Vi er overbevist om at disse jentene lærer noe om sin egen kropps fysiske kapasitet, og får erfaring med at det ikke er farlig at hjertet slår fort og at man kjenner at man er sliten.

Å være fornøyd med seg selv i sin egen kropp er vanskelig for mange. Sophie Elise er veldig ærlig, og byr på seg selv. Jeg har mistet oversikten over hvor mange ganger hun har lagt seg under kniven for å fikse på utseende. Schibsted og VG har bestemt seg for å telle, og sørger hele tiden for å holde oss oppdatert.

Min yngste jente sa her en dag, da Sophie Elise dukket opp på skjermen med de fyldige leppene sine, at hun var søt. Slikt får en til å tenke. Jeg er usikker på nyhetsverdien til Sophie Elises små og store problemer, men Schibsted har laget avis i mer enn 150 år og vet nok å prioritere riktig. Og kanskje kan det ha en verdi å løfte frem både Sophie Elise og plastikkirurgi, heller enn å gjemme henne og bransjen bort. For begge deler fins. Men jeg sitter ikke på fasiten. Jeg tror ikke Schibsted gjør det heller.

Vi kikker på oss selv i speilet. For tykk. For tynn. For rar. Noen mister håret. Noen mister seg selv. Vi kan være nådeløse. Selv vi som nærmer oss femti, og burde vite bedre. Og det forteller meg at vi aldri blir utlært, aldri blir ferdig, aldri kommer i i mål.

Til tross for dette må vi fortsette. Streve. Arbeide. Reflektere og være tilstede i våre egne og barnas liv, og aldri miste fokus. Selv mister jeg fokus rett som det er, og da gjelder det å skjerpe seg, og fokusere på nytt.

Hvis vi i trenerteamet lykkes, vil spillerne på laget vårt utvikle seg enda mer på fotballbanen i årene som kommer, jobbe som et lag og selv forstå betydning av å spille hverandre gode. Hvis nye vennskap utvikler seg, har vi vunnet.

Og så kan vi bare håpe at jentene kjenner at de er gode nok som de er.

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this