Hotspring 30 – 50%
Thorstein Selvik (illustrasjon: Sigve Solberg)

Globalisering på klabbeføre

PÅ TAMPEN: Bare så du vet det: Svært mye av børsoppgangen i den senere tid, la oss si de siste 12 måneder, er basert på en nærmest kollektiv tro på frie markeder, få handelshindre og begrenset politisk uro. Altså det vi de siste tiår – og egentlig helt siden 1945 – har kalt globalisering.

Av Thorstein Selvik

Globalisering, smak på ordet; lenge smakte det godt, svært godt. Lam fra New Zealand, vin fra Argentina, mac-er fra California, skjærgårdsjeeper (litt rare) fra Polen, og alt mulig, ja, virkelig alt mulig, fra Kina.

Å beskytte gårsdagen gir liten mening – det skjønte David Ricardo for over 200 år siden, men ikke Donald Trump i 2018. Selv om han betrakter seg som en genial president.

Kina, denne skremmende kjempen, Østens rike, soloppgangens land, gult også av forurensing – gule elver, gul himmel, gult alt sammen. Men en eventyrlig vanvittig sinnsyk monstrøs varestrøm fra det landet til resten av verden. Priser gikk ned, renter gikk ned, Europa og vesten ble tjenesteytere og verdens museum, mens klodens østlige deler ble verdens industrielle fabrikk. Alle (i hvert fall de fleste) hjerter gledet seg. Lenge.

Bare så du ikke glemmer det: Ja, globaliseringen og fri flyt av varer og tjenester har skapt svært mye av vår velstand. Vi har eksportert oss til rikdom (olje, gass, fisk, aluminium, turisme) og importert oss til superkonsum (biler, vin, mat, tekstil, forbrukerteknologi, you name it). Vårt samfunn er basert på denne situasjonen, på fri tilgang. Er det noe vi i 73 år har skjønt (trodde vi), så er det globaliseringens velsignelser. Effektivt varebytte – alle inspirerer alle.

Bare så du ikke tror på vekst av trær inn i himmelen: Så kom Thomas Piketty for et par år siden og maste om voldsomme inntektsforskjeller, det var en trussel mot utvikling og demokrati.

Lenge før ham hadde 70-årenes høyrevind med Thatcher og Reagan lagt til rette for avbyråkratisering, privat vekst og dermed latente og etter hvert reelle inntekstforskjeller. Verden dundret inn i i jappetiden på 80-tallet. Mange tjente, noen tapte. Digitaliseringen på 2000-tallet har skutt fart i økningen av inntektsforskjellene (vellykkede digitale selskaper skalerer og kan gi utrolige gevinster).

Noen har også prøvd å bremse. Den globale tankesmien Romaklubben skrev om vekstens begrensninger i boken Hvor går grensen?. Lenge før dem, faktisk helt på slutten av 1700-tallet, advarte Thomas Malthus mot uhindret befolkningsvekst. Han mente at en voksende befolkning ville føre til økende tilgang på arbeidskraft, hvilket igjen ville medføre lavere lønner, og til slutt fattigdom.

Så det har lenge eksistert advarsler, vekstskeptikere, lokalister og antigrupper av ymse slag. Vi hadde to EU-avstemminger i Norge som marginalt sa nei. Men stort sett har protester druknet i begeistringsbølgen av vekst- og globaliseringstilhengere.

Og dette har samsvart med klassisk og god økonomisk teori: Økonomen David Ricardos (1772-1823) teorem var: «England has cloth, Portugal has wine. Let us exchange». En bærebjelke i verdens økonomiske utvikling. Land samhandler varer og tjenester. Inntil nå.

Globaliseringen møter hindre, utvikling og vekst svekkes. Ny-nasjonalisme og populisme har vunnet stadig mer gehør. Gammeldags ødeleggende merkantilisme (1930-tallet) løfter sitt stygge ansikt, hvor hvert land lukker seg med handelshindre. USA under Trump gjør det, men også i flere europeiske land lugger slikt klabbeføre.

Bare se på dette nåbildet: Investorer har hittil basert utsiktene for verdens aksjemarkeder på at vi har vært i en fase med synkronisert vekst. Det har skapt forbedring i de fleste land etter gjeldskrisen for noen år siden. Dette burde gi seg utslag i høyere inntjening for privat sektor og forsterke fortsatt børsoppgang.

Men sorte skyer truer: I USA, fremdeles verdens største økonomi, sank BNP-veksten i fjorårets siste kvartal (fra 3% i tredje til 2,5% i fjerde kvartal), og i første kvartal 2018 er et foreløpig anslag – fra et estimat på over 5% –  en reell vekst på 2%.

Renteoppgangen i USA demper etterspørselen. Spesielt faller salg av nye boliger. Også i Kina, verdens nest største økonomi, er det få tegn på økning i veksten. Sannheten er at veksten svekkes og bankenes utlånsvekst ditto. Kinas økonomiske utsikter er forverret. Ikke mye, men tegnene er tydelige.

I eurosonen svekkes også veksten, og stemningen er avventende. Japan, verdens fjerde største økonomi, har opplevd en oppbremsing, og mye tyder på at den negative utviklingen vil fortsette. Den mest negative indikatoren der er svekkelsen i bankenes utlånsvekst.

Bare se på aksjemarkedet isolert: En av de beste pekepinnene for vekst i nasjonalproduktet er aksjemarkedene. Det typiske er at børsene beveger seg to-tre kvartaler i forkant av realøkonomien. Børsene svinger mye; panegyrisk vekst avløses av fall, så opp igjen. Usikkerheten har økt.

Faren for en global handelskrig ligger under og truer. Dette er utløst av USAs nye tollavgifter på stål, aluminium og en rekke kinesiske varer. Dette reflekteres ennå ikke i de aggregerte makrotallene, ei heller de økte kostnadene for dollarlån med flytende rente.

Donald Trump har skylden. Han tenker feil; det hjelper ikke arbeiderne i rustbeltet i USA at man vil hindre import av moderne produkter og teknologi. Å beskytte gårsdagen gir liten mening – det skjønte David Ricardo for over 200 år siden, men ikke Donald Trump i 2018. Selv om han betrakter seg som en genial president.

Populisme og ny-nasjonalisme er farlig, ikke minst på det økonomiske området – dersom man ser over nasjonalstatens snevre briller og ønsker en best mulig ressursutnyttelse. Skulle tro vi ikke bodde på samme klode som Trump og hans meningsfeller.

ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this