Felleskjøpet
«DEN TRISTE SANGEREN»: John Morelands verden er i utkanten av støvete byer, på landeveien, i trekkfulle soverom og på slitte kafeer.

Fragmenter av et amerikansk liv

Han har låtene, han har stemmen og han har poesien. Men gjennom nesten nitti minutter blir soloartisten John Moreland litt for alene på scenen.

Tekst og foto: Jan Hanchen Michelsen

John Moreland er et navn mange bergensere har fått med seg, og et stort publikum hadde møtt frem da skalden fra Tulsa besøkte Ole Bull Scene på tirsdag. Americana er evig populært i Norge, og Moreland oppfyller alle kriteriene som et temmelig skjeggete og etterhvert middelaldrende publikum liker: Ta litt Steve Earle, litt Townes Van Zandt, litt Neil Young og litt The Band, fyll på med plenty Nebraska-Springsteen, en temmelig god klype alt-country og krydre til slutt det hele med passende doser Steinbeck og Faulkner.

Låtene presenteres mer som skisser enn som bunnsolide bærebjelker i en helhetlig konsertopplevelse.

Kopiering er det likevel ikke snakk om. John Moreland står musikalsk på egne bein, kanskje takket være bakgrunnen fra punk og hardcore, også når han skriver sine personlige krøniker og observasjoner fra et stagnert Heartland der litt for mange er overlatt til å kjempe alene mot egne demoner. Morelands verden er i utkanten av støvete byer, på landeveien, i trekkfulle soverom og på slitte kafeer. Han blir gjerne kalt for den triste sangeren, men det er håp i vemodet og farge mellom gråtonene. Og stort sett hver eneste sang inneholder en oneliner eller tre som kan skrives ut og henges på veggen. Den godeste Moreland er flink med ord.

Som soloartist har han derimot sine begrensinger. De flotte sangene synges stort sett i samme toneleie, akkompagnert av en stålstrenger, mens sangeren selv virker sjenert, nesten scenesky tross sine mange år erfaring som artist. Her er ingen presentasjoner, ingen utfyllende kommentarer, bare låt etter låt med tristesse fra det sentrale Amerika. Når Moreland så først sier noe er det typisk nok for å takke publikum oppriktig for at de har kommet for å høre sangene.

Publikum lytter da også intenst for å få med seg tekstnyansene i Morelands brede dialekt og raspende stemme. Opplevelsen er naken, rått tilhogget og ærlig, men likevel er det altså noe som mangler. Låtene presenteres mer som skisser enn som bunnsolide bærebjelker i en helhetlig konsertopplevelse. Bruce Springsteen kunne spille inn en demokassett og gi den ut som en fullverdig plate, men Moreland er ingen Springsteen. Vi savner rett og slett et band!

John Moreland har et solid backingband som ikke ble med på sommerens Europa-turné, men med flere musikere på scenen ville låtene fått den lille ekstra fargen og dynamikken de fortjener. Dermed blir konserten mer et svært interessant møte med en spennende artist enn en begivenhet det vil gå gjetord om i årene fremover. Neste gang gleder vi oss til å høre ham med full bemanning på scenen.

LES OGSÅ: Mannen i speilet (plateanmeldelse)

ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this