Hotspring Høstkupp
Thorstein Selvik (illustrasjon: Sigve Solberg)

Fotball før og nå

På åpningen av årets fotball-VM så vi vertslandet Russland vinne over Saudi-Arabia med fint spill og fem vakre skåringer. Vi holder som alltid med Brasil, og gleder oss til fortsettelsen – selv om fotballen har tapt litt av glansen siden guttedagene.

Tekst: Thorstein Selvik

Alt var bedre før – og i hvert fall fotballen. Den beste i Bergen var Kniksen (Roald Jensen), den nest beste var Geiten (Atle Hellesø). Han var så elegant at stilen dannet skole for horder av unge gutter. Kul og glitrende var også Gillen (Odd Egil Ellingsen) på Hardy. Han gadd ikke gå over til Brann, og det var litt kult.

Fotball handlet om noe som var viktig. Som kunne oppfylle drømmer, våre drømmer. Vi snakket og drømte om fotball.

Egil Austbø, mannen med sekstimeterpasningene var også en knallgod brannspiller, og han var også på landslaget (i hvert fall et par ganger). Som Stord-trener (tredje divisjon) vant han i 1972 fjerde runde i cupen over toppseriens Viking.

Aldri har flere vært på fotballkamp på Leirvik, mange tusen møtte opp. Det snakkes fremdeles med blanke øyne om den kampen på Stord.

Viking var på 70-tallet en gigant i norsk fotballsammenheng, med sindige stjerner som Svein Kvia og Johannes Vold, og knallharde Sigbjørn Slinning, Norges svar på ManUs Nobby Stiles. Og Vålerengen kom til Stord året etter med bohemstjerner som Trond Hoftvedt. Det var virkelig et pust fra den store verden. De lekreste tekniske detaljer fremviste karene fra Sotahjørnet (vi visste ikke hva Sotahjørnet var, men det var nok et sted på Vålerengen).

Fotball var rykter om storslåtte spillere og steder, om uvirkelig gode søramerikanere, om sleipe og knallharde italienere. Om alle de flotte gressbanene i Rogaland, noe helt annet enn grushelvetet i Bergen og omegn. Fotball handlet om noe som var viktig. Som kunne oppfylle drømmer, våre drømmer. Vi snakket og drømte om fotball.

Vi hadde bilder av bleke, kvisete engelske spillere på veggen, klippet ut av fotballmagasinet Kick. Der hang de på veggen og lærte oss om rare, ukjente steder som Ipswich, Huddersfield og Bolton. Det fineste bildet var av Stan Bowles på Queens Park Rangers, mens det styggeste var av Hugh Curran på Wolves – han manglet fortenner. Han scoret forresten i den første tippekampen på NRK i 1969. Alt var faktisk bedre den gangen.

Alle fotballstøvler var svarte før, så slapp vi det maset. Alle keeperdrakter var grønne (noen få gule – Peter Shilton i Leicester sin drakt for eksempel, et par keepere hadde svarte trøyer). Den beste keeperen i verden het Lev Yashin og var fra Sovjetunionen. Han var så god at han slapp å slenge seg, hadde vi hørt. Han røykte 20 sigaretter for dagen, så tøff var han. Og kledd i svart så han nesten ut som dommeren, skremmende mandig.

En annen mytisk keeper var Uruguays Mazurkiewicz (vi ante aldri hva han het til fornavn – vi visste ikke engang om han hadde fornavn). Han var bare 168 cm høy (Yashin så ut som han var to meter), men Mazurkiewicz fløy som en røyskatt eller marekatt i alle vinkler. Han tok alt, absolutt alt. Kledd i svart han også.

Gjennom historien var Gordon Banks fra Stoke og England den aller aller beste, til tross for alle disse andre utrolige keeperne. Banks hadde en enhåndsredning i Guadalajara i Mexico-VM i 1970 som var tidenes redning, mente vi, og mange med oss. Og det var førti graders varme, og England, vårt elskede England, skulle forsvare VM-tittelen fra 1966. Det klarte de jo ikke. Det ble for varmt for Bobby Charlton (mannen med den lengste hentesveisen inntil Trump kom) og hans medspillere.

Brasil var det største eventyret. I Mexico-VM i 1970, i Vest-Tyskland-VM i 1974, i alle VM.

Brasil var det største eventyret. I Mexico-VM i 1970, i Vest-Tyskland-VM i 1974, i alle VM. De vant jo ikke alltid de heller, men i 1970 vant de. 1-1 etter ordinær tid mot Italia i finalen, 4-1 etter ekstraomganger.

Pelé (selvsagt, tidenes største fotballegende og fotball-statsmann) var best, men vi syntes jo at Jairzihno (Jair), Gerson og Tostao var like gode. Og i Vest-Tyskland i 1974 het Brasils største stjerne Francisco Marinho, en langhåret halvgud med de følsomste fotballbein. Han var så god at han nesten drev en annen idrett enn de andre.

Vest-Tysklands Franz Beckenbauer (keiser Franz) spilte finalen mot Nederland med armen i fatle og tapet kravebein. Det gjorde inntrykk, han var likevel elegant. Den tyske superspissen Gerd Müller laget to ekle mål som gjorde at Vest-Tyskland vant finalen. Vi gråt fordi Nederland var det nærmeste man kom Brasil i Europa. Johan Cruyff og Johan Neeskens spilte som brasilianere. Totalfotball ble det kalt, alle mann i angrep og alle i forvar.

Brasil skuffet litt i 1974.  Og Brasil hadde forresten som regel dårlige keepere. Felix het han som stod i mål i 1974. Han hadde heller ikke fornavn så vidt vi visste. Svære hansker hadde han på seg, men det hjalp ikke, han slapp inn for mye. Det virket som om Brasil nesten med vilje hadde dårlige keepere, at de syntes det var usportslig og ukult med for gode målvakter. Akkurat som kanadierne som spilte ishockey uten hjelm, og som bohemlegendene George Best (fylliken fra Belfast) og Paul Breitner (maoisten fra Bayern) som nektet å bruke leggskinn.

VM var selvsagt det største vi visste om, men fotball i hverdagen var like vesentlig. Om det var Os-Fana på Kuventræ, Samnanger-Florvåg i Tysse, og Varegg-Baune på Krohnsminde. Om det var junior- eller senior-nivå, vi var der, fulgte med, leste tabellene i avisen, kunne navnet på spillerne.

Å være keeper handler om å ha nerver av stål og evnen til å skremme motstanderspissene, samtidig som man pisser seg inn med dommeren.

BAs Gatecup samlet selvkomponerte gatelag fra hele Bergen. Vi het Nesttun Rangers og mente vi var et drømmelag (selv om vi røk tidlig ut på straffekonkurranse). Vi hadde glitrende playmakere som nåværende NHH-professor Tor W. Andreassen og  BTs Bjørn Knudsen, og undertegnede var en svært solid keeper (jada, jeg slapp inn et par tabbemål).

Jeg har vært keeper siden jeg var syv og begynte i Fana (kun avbrutt av en karriere som sweeper/midtstopper på universitetslaget i USA – jeg var for god ute sammenlignet med amerikanerne til at jeg kunne stå i mål og råtne). Og i en alder av 47 steppet jeg inn på et par kamper på A-laget til Fana. Bare så dere vet det!

Å være keeper handler om å ha nerver av stål og evnen til å skremme motstanderspissene, samtidig som man pisser seg inn med dommeren. Keeperrollen er som livet selv, man på passe nøye på angrep fra de mest overraskende vinkler. I Amerika var jeg altså sweeper og kaptein på et passe dårlig lag, men vi vant poeng i universitetsserien.

Fotball definerte våre første femogtyve år. Fotball og musikk. Vi kom hjem fra skolen og gikk ut og spilte løkkefotball til mørket kom. Så gikk vi hjem og spiste alle brødskivene mor hadde bakt og drakk all melken i kjøleskapet. Mor forble tynn hele livet, hennes tre sønner spiste all maten.

ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this