GOD KUNST DET VIKTIGSTE: – Musikk er bare «en lille del» av virkeligheten. Festspillene satser også mye på teater, og denne delen av årets program gjør det mulig å eksperimentere og skape en ny tradisjon. Jeg tenker at det å presentere god kunst må være det viktigste, sier Anders Beyer. (Foto: Thor Brødreskift)

– Vi skal utfordre og engasjere

– Det eneste jeg frykter er at det skulle bli stille rundt Festspillene; at ingen diskuterer og mener noe om selve innholdet og temaene vi løfter frem, sier Anders Beyer, som i dag inviterer til nok en festspillåpning.

Og diskusjon har det vært flere ganger gjennom årene. Denne våren har debatten gått høyt om den planlagte forestillingen Lyst #2, der den danske kunstneren Eja Due ifølge presseskrivet «setter sin egen kropp på spill i en intim forestilling om prostitusjon».

– Denne produksjonen gir stoff til ettertanke, og bidrar til en viktig diskusjon som opptar mange. (…) Den gir deg et nytt perspektiv på emnet, og forhåpentlig en lyst til å reflektere rundt sexarbeiderens rolle og funksjon i vårt samfunn, uttalte festspilldirektøren til Bergens Tidende 12. februar.

Få dager senere fikk han svar fra Anne Kalvig, som er professor i religionsvitenskap og medlem av Kvinnegruppen Ottar. «Prostitusjon omdøypt til sexarbeid er alternative fakta, omgrepet er skapt av pro-prostitusjonslobbyen, leia av hallikar, for å spreia løgna om prostitusjon som eit normalt arbeid og ikkje vald, krenking og utnytting» skriver hun blant annet i et leserbrev, som stod på trykk i Bergens Tidende 17. februar.

FORNYER FOR Å BEVARE

– Jeg er helt uenig i kritikken. Lyst #2 er en «performance lecture», som får publikum til å reflektere over og ta del i debatten om prostitusjon og såkalt «sugardating», sier Beyer til Bergensmagasinet. 

Forestillingen inngår slik i festspilldirektørens ønske om å bruke kunsten til å føre en vesentlig samtale om noe.

– Det vi presenterer, skal ikke bare være «en lenestol for ørene», utdyper han, med henvisning til et sitat fra den amerikanske komponisten Charles Ives (1874-1954).

– Bergenserne har friske meninger, og det setter jeg stor pris på.

Fortsettelsen av dette sitatet lyder slik: «When a new or unfamiliar work is accepted as beautiful on its first hearing, its fundamental quality is one that tends to put the mind to sleep.»

– Vi har en ambisjon om å fornye for å bevare. Det kan ikke være en revolusjon; mer en evolusjon, der ting skjer gradvis, forklarer festspilldirektøren, på sin karakteristiske blanding av dansk og bergensk.

– Musikk er bare «en lille del» av virkeligheten. Festspillene satser også mye på teater, og denne delen av årets program gjør det mulig å eksperimentere og skape en ny tradisjon. Jeg tenker at det å presentere god kunst må være det viktigste, slår Beyer fast.

SPEILER LIVET

– I år har vi brukt mye tid på å sette sammen et interessant teaterprogram, noe som gir muligheter for å speile oss selv og vår samtid i kunsten. Det er helt fantastisk når et teaterstykke klarer å være et speil, der du kan se ditt eget liv gå forbi; at det har en høy gjenkjennelsesfaktor.

– All gammel musikk har en gang har vært ny. Beethoven var avantgardistisk på sin tid. Hans siste strykekvartetter ble regnet for uspillelige; i dag hører de til standardrepertoaret.

Som eksempel på dette peker han på Episode, som er tittelen på et nytt stykke av Lars Norén, regissert av Sofia Jupither. Dette foregår på en boligvisning, der vi møter seks personer på ulike stadier i livet: Eierne av huset – som vil selge for å forsøke å legge sorg og stillstand bak seg, et middelaldrende ektepar – som trenger et nytt prosjekt for å finne igjen gnisten i forholdet, og et ungt par – som akkurat har startet sin tilværelse sammen.

– Norén er god på å få frem samspillet mellom mennesker; hvordan vi kjører av sporet, og hvor vanskelig det er å finne frem til det gode livet, sammen.

Dermed har festspilldirektøren satt tonen for dette intervjuet, slik jeg ser det, siden god musikk og det gode liv er å betrakte som to sider av samme mynten i min verden. Jeg utfordrer ham derfor til å lytte seg gjennom syv musikkeksempler med referanse til Festspillene:

Einojuhani Rautavaara: Første sats (Hymnus) fra A Requiem in Our Time (Helsinki Philharmonic Orchestra / Jorma Panula)

A Requiem in Our Time er et praktfullt verk for blåsere og perkusjon, skrevet av den finske komponisten Einojuhani Rautavaara i 1953.

Stykket, som er i nyklassisk stil, vant Thor Johnson Brass Composition-konkurransen i 1954 – og var direkte årsak til at Sibelius anbefalte Rautavaara til et stipendium ved Juilliard i New York.

– Tanken min her var å diskutere litt om fjorårets festspillkomponist, Kaija Saariaho og finsk musikk generelt. Er det blitt slik, at finske komponister blir litt oversett i Norden? spør jeg.

– Finsk musikk og finske komponister er på ingen måte oversett i Norden eller resten av verden, svarer Beyer, og forteller at vårt naboland i nord på 80-tallet opplevde det som av enkelte omtales som «det finske musikkmirakel».

Finske dirigenter, musikere og komponister hadde da et internasjonalt gjennombrudd, og ble spilt overalt. Dette kom som et resultat av at den finske staten i etterkrigstiden har investert mye penger i utvikling av utøvende og skapende kunstnere.

– De høster stadig stor oppmerksomhet og anerkjennelse som følge av denne investeringen. Finlands komponister, fra Sibelius og frem til Saariahos generasjon, blir spilt mye mer enn de andre nordiske komponistene, både i Norden og internasjonalt.

– Det eneste av finske innslag på årets festspillprogram er likevel Helsinki Songs (Trygve Seims jazzkvartett), og det er vel i utgangspunktet en norsk gruppe?

– Hehe, det er riktig. Trygve Seim har tidligere samarbeidet med den avdøde finske jazzmusikeren Edward Vesala, og har oppholdt seg mye i Helsinki. Det meste av Helsinki Songs-låtene er skrevet under opphold i den finske hovedstaden, og bandets trommeslager er finsk, sier han.

Alban Berg: Første sats (Andante – Allegretto) fra fiolinkonserten Til minne om en engel (Gidon Kremer/Det Bayerske Kring-kastingsorkester/Sir Colin Davis)

– Ellers feiret vi både Finlands jubileum (6. desember i fjor var det 100 år siden Finland ble selvstendig, journ. komm.) og musikk etter alle kunstens regler under fjorårets festspill.

– I år flytter vi fokus mot de baltiske land og deres jubileum (det er 100 år siden Latvia, Litauen og Estland erklærte sin selvstendighet, journ. komm.), med musikere som Gidon Kremer og hans ensemble Kremerata Baltica.

– Rart at du sier det, for mitt neste musikkeksempel er fra Alban Bergs fiolinkonsert, med nettopp Gidon Kremer som solist.

– Denne konserten er dedikert til Manon –  datteren til Alma Mahler og Walter Gropius – som døde 18 år gammel, og har undertittelen Til minne om en engel. Så her tenkte jeg å prate litt om hvordan kunnskap om bakgrunnen for et musikalsk verk øker lyttergleden. Er du enig i det?

– Å ja, helt klart. Jeg har vært i Bergs musikkværelse i Wien, hvor det henger et bilde av den vakre Manon. Fiolinkonserten hans er et rekviem uten ord, til minne om en ung kvinne. Det er etter min mening et av de mest gripende verker i hele musikkhistorien.

Sofia Gubaidulina: Utdrag fra fiolinkonserten Offertorium (Gidon Kremer/Boston Symfoni-orkester/Charles Dutoit)

– Gidon Kremer er også kjent som musikeren årets festspillkomponist, russiske Sofia Gubaidulina, skrev Offertorium til, verket som regnes som hennes gjennombrudd i vestlige land. Hvordan vil du beskrive hennes musikk?

– Gubaidulinas musikk bærer i seg en historie om det å være menneske, og har noe av den samme dybden og seriøsiteten som vi opplever i Bergs fiolinkonsert.

Her viser han blant annet til at Berg plutselig siterer en Bach-koral fra kantaten O Ewigkeit, du Donnerwort (BWV 60) i fiolinkonsertens siste sats.

– Koralen heter Es ist genug («det er nok»), i betydningen at «jeg kan ikke tåle mer smerte nå», og er dypt bevegende i sammenhengen.

– På samme måte åpner Gubaidulina sin fiolinkonsert, Offertorium, med å sitere temaet fra Das Musikalische Opfer («det musikalske offer»), av Bach. Gubaidulina og Berg er begge komponister som står på Bachs skuldre.

John Williams: Temaet fra filmen Schindlers liste (Janine Jansen/Royal Philharmonic Orchestra/Barry Wordsworth)

Gidon Kremer er en av vår tids store fiolinister. Det kan man også si om nederlandske Janine Jansen, her fra en plate der hun spiller en rekke populære fiolinstykker. Jeg så konserten hennes i Håkonshallen i fjor, der hun blant annet gjorde en forrykende tolkning av Sjostakovitsj’ Klavertrio nr. 2 i e-moll, sammen med Deniz Kozhukin (flygel) og Alisa Weilerstein (cello).

Anmeldelser av verker etter den store russiske symfonikeren innledes gjerne med å snakke om hvordan han komponerte med skyggen fra Stalin hengende over seg. Det passet også her. «Dette er et uhyre ekspressivt verk som nærmest bobler over av innestengte følelser. Så er det som om komponisten sier til seg selv, midt i den ildkulen av aggresjon og lidenskap som manes frem, nesten som en slags klassisk punkemusikk, snerrer det frem mellom sammenbitte tenner: Husk at det må være vakkert» skrev jeg i min anmeldelse av konserten.

– Janine Jansen kommer tilbake i år, og kan vel trygt kalles en publikumsvinner. Jeg synes hun er god på å få frem det vakre i musikken?

– Det er jeg enig i, og musikkeksempelet ditt får dette godt frem. Jeg elsker det musikalske temaet fra Schindlers liste. Det er så sangbart, og skaper emosjoner som passer veldig godt til den sorg, men også håp, som filmen formidler.

– Hun gjorde også en egen konsert i Troldsalen i fjor, der hun spilte sammen med norske strykertalenter. Jeg forstår at hun skal gjøre noe lignende i år?

– Ja, hun skal spille sammen med et ensemble av yngre svenske og norske strykere.

Det de skal fremføre, er Moritz Moszkowskis dramatiske og melodiøse Suite for to fioliner og piano, Sjostakovitsj’ populære Strykekvartett nr. 8 og Tsjaikovskijs sekstett Souvenir de Florence, som han skrev etter et lengre opphold i Toscana vinteren/våren 1890.

Igor Stravinskij: Offerdansen fra Vårofferet (Hamelin/Andsnes)

En annen av Festspillenes store publikumsvinnere er Leif Ove Andsnes, som nylig kom med en plate der han, sammen med Marc-André Hamelin, tolker Stravinskijs eget arrangement for to klaverer av Vårofferet.

På årets festspill skal han spille tre konserter, først sammen med jazzensemblet Marius Neset Quintet, deretter en dobbeltkonsert sammen med cellist Andreas Brantelid og tre unge musikere.

– Dobbeltkonserten er en del av vårt Crescendo-program, der vi kobler yngre og erfarne musikere i en lang rekke personlige og musikalske møter i løpet av året, mens den andre er et interessant møte mellom Andsnes og «trollmannen fra Os», saksofonisten Marius Neset.

Gong Of Belaluan: Kebyar Ding II – Surapati (Roots Of Gamelan: Bali, 1928 / New York, 1941)

– Vårofferet er skrevet av Stravinskij, som også må kunne kalles en musikkens trollmann. Hva tenker du om dette verket?

– Vårofferet fikk hard medfart ved urfremførelsen. Musikkens rytmer ble kalt «spasmodiske», og publikum forlot konsertsalen i protest. I dag er det en moderne klassiker, som publikum elsker. Det sier noe om hvordan våre ører kan venne seg til å lytte inn i mer komplekse sammenhenger. Vi skal huske på at all gammel musikk en gang har vært ny. Beethoven var avantgardistisk på sin tid. Hans siste strykekvartetter ble regnet for uspillelige; i dag hører de til standardrepertoaret.

Det er også lett å se Vårofferet i forlengelsen av klassisk gamelanmusikk fra Bali, et musikalsk uttrykk der også 60-tallets minimalister hentet mye inspirasjon.

– Hvilken betydning har dette tradisjonelle østlige uttrykket hatt for utviklingen av vår tids moderne musikk – med alt fra Steve Reich og David Bowie til elektronisk musikk?

– Hele musikkhistorien henger sammen; ingenting eksisterer i et lukket rom uten påvirkning. Det foregår hele tiden en stor tiltrekning og frastøting med inspirasjon fra eldre og yngre kollegaer. Som Stravinskij sa det: «Lesser artists borrow, good artists steal».

Ulver: Nemoralia (fra albumet The Assassination of Julius Caesar, utgitt i 2017)

– Til slutt det som etter mitt syn er årets største overraskelse. Er konserten med Ulver et ledd i å åpne Festspillene også for mer popkulturelle uttrykk?

– Det er gledelig å høre at Festspillene overrasker, og det henger også godt sammen med kunsten Ulver skaper og har skapt gjennom en lang karriere. Man vet aldri hvilken retning de tar, men man vet at resultatet vil utfordre publikum og at det vil være relevant. Ulvers kunstmusikk og Festspillene har slik sett mye til felles.

Nemoralia, som er åpningssporet på Ulvers siste plate, handler om at jegeren Aktaion ser den greske jaktgudinnen Artemis (Diana hos romerne) bade naken i skogen. Hun blir rasende, forvandler ham til en hjort, og lar ham bli revet i filler av sine egne hunder.

– Du frykter ikke å dele skjebne med Aktaion?

– Det eneste jeg frykter er at det skulle bli stille rundt Festspillene; at ingen diskuterer og mener noe om selve innholdet og temaene vi løfter frem. Vi skal hele tiden være relevante. Bergenserne har friske meninger, og det setter jeg stor pris på.

  • H.M. Dronning Sonja vil være til stede ved den offisielle åpningen av Festspillene i Bergen 2017, som finner sted i dag, onsdag 23. mai, kl. 12:30 på Torgallmenningen.
  • Festspillene 2018 avsluttes onsdag 6. juni med ballettforestillingen Life is a Dream (koreograf: Kim Brandstrup) til musikk av den polske komponisten Witold Lutoslawski (1913-1994).
  • Mer informasjon: fib.no

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this