Vennebyen September 2016
FESTSPILL FOR ALLE: – Jeg håper folk går hjem etter konsertene og reflekterer over hva de har opplevd. Vi drømmer alltid om å så et frø i publikum som endrer deres liv, sier Anders Beyer.

Festspill for folk flest

– Vi har klart å lage festspill som når flere, uten å kompromisse på kvalitet, sier Anders Beyer, som gjerne stilte til en uformell lyttetest der vi prøvde å speile noe av den bredden han legger opp til i årets festspillprogram.

Festspillene 2017 kan by på alt fra populære artister som Prince-bassist Ida Nielsen, Rufus Wainwright, Christine Sandtorv, Anne Sofie von Otter og Andreas Scholl til solokonsert med den amerikanske mesterpianisten Richard Goode og en kammeropera om den jødiske filosofen Simone Weil, skrevet av årets festspillkomponist, finske Kaija Saariaho.

– Folk må gjerne klappe mellom satsene, og må gjerne ta et glass vin med inn.

Med alt dette i bakhodet satte jeg sammen en spilleliste for festspillsjefen. Tanken var å bruke hvert musikkeksempel som en inngang til samtale og refleksjon.

I tillegg hadde jeg selvfølgelig en skjult agenda om å teste Beyer i hans musikkunnskaper. Alle elsker quiz. Jeg begynner med:

  • RUFUS WAINWRIGHT: SAN FRANCISCO (LIVE) (opprinnelig fra albumet Rufus Does Judy at Carnegie Hall, 2007; her fra hans show i London Palladium, 2008)
Rufus Does Judy at Carnegie Hall, 2007

Dette er tittellåten fra filmen med samme navn fra 1936, skrevet som en trøstesang for alle overlevende etter jordskjelvet i 1906. Da Judy Garland sang den i Carnegie Hall i 1961, la hun til et ekstra vers i åpningen for å hylle hun som opprinnelig sang den i filmen:

«I never will forget Jeanette MacDonald / Just to think of her it gives my heart a pang / I never will forget how that brave Jeanette / Just stood there in the ruins and sang / And sang».

Slik ble sangen på en måte symbolsk for Judy Garlands eget liv, med rusmisbruk og store økonomiske problemer.

– Rufus, kommer det kontant fra festspillsjefen, og legger til at den kanadiske artisten skal opptre både med fjorårets album Take All My Loves, der han har satt musikk til ni av Shakespeares sonetter, og i en egen konsert med svenske Anne Sofie von Otter som gjest.

– Det blir et riktig stjernemøte mellom Rufus og en av verdens største mezzosopraner. Jeg liker godt å lage den typen møter som man ikke umiddelbart ville tro at var mulig.
Så er Rufus Wainwright også en artist som er kjent for å gå litt andre veier enn popstjerner flest.

– Han har skrevet flere operaer, og er en artist som er med på å bryte ned de sjangergrensene som musikkpolitiet ønsker å opprettholde.

  • EPHEMERA: MANIC MONDAY (fra albumet Shockadelica (2008), der en rekke norske artister tolker Prince)
Diverse artister: Shockadelica, 2008

– Fin versjon. Hvem er dette? spør Beyer.

– Bergensbandet Ephemera, med Christine Sandtorv. Dere har satt opp en konsert med henne i festspillprogrammet, der det loves en lun og stemningsfull aften med «i overkant mye levende lys»?

– Hehe. Christine Sandtorv er en interessant og kjær kunstner for mange. Stemmen hennes er utrolig intim og litt skjør, med en tiltalende sårhet. Hun er utrolig god til å skape god stemning og få publikum til å føle seg trygg. Hennes musikk har et stort publikum både blant voksne og barn, og passer fint inn i vår tanke om at Festspillene skal kunne ha noe for enhver smak.

– Du åpner opp for et større publikum?

– Ja. Jeg synes at vi har klart å lage festspill som når flere, uten at vi samtidig går på kompromiss med kvalitet. Vi bruker store midler, og jeg synes at vi i større grad bør tenke på publikum, at vi når ut bredt og slik gir noe tilbake til samfunnet.

– Jeg synes at vi har klart å lage festspill som når flere, uten at vi samtidig går på kompromiss med kvalitet.

En del av dette er Festspillkollektivet, en ny rekke inkluderende kulturprosjekter i samarbeid med Kavlifondet. Målet er å bringe kulturopplevelser til nye steder som vanligvis ikke har noe kulturtilbud, enten det er fengselsinnsatte eller demente på sykehjem.

– Vi kommer da ut der de er. I tillegg gir Kavlifondet bort et antall Festspill-billetter til de som ikke har råd til det selv. Dette er en veldig viktig del av det samfunnsengasjementet som vi ønsker skal ligge i bunnen av det vi gjør.

  • PRINCE: STARE (fra albumet HITnRUN Phase Two, 2015)
  • ROLF WALLIN: STONEWAVE FOR SIX PERCUSSIONISTS (fra albumet Stonewave (1991), der fløytist Manuela Wiesler og Kroumata Percussion Ensemble tolker verker av flere skandinaviske komponister)

– Jeg tipper at det er Ida Nielsen på bass, sier Beyer, to sekunder etter at Prince-låten når ørene hans.
Etter at Prince refererer seg selv halvveis inn med riffet fra hans aller største hitlåt, Kiss, skifter jeg til Rolf Wallins rytmefest fra 1991.

– Stonewave er et livlig verk som tiltaler mange, sier Beyer, som tar tegningen straks, i og med den kommende urfremføringen av et helt nytt verk fra Rolf Wallin, skrevet til Ida Nielsen.

– Her er vi igjen med det jeg snakket om i sted; å la to kunstnere møtes som egentlig tilhører ulike verdener. Jeg spurte Wallin om hvem han kunne tenke seg å skrive en solokonsert for. «Ida Nielsen» svarte han. Det viste seg at han er en stor fan av henne. Jeg tror at dette blir et høydepunkt under Festspillene.

Verket urfremføres 2. juni som en del av en lengre konsert sammen med London Sinfonietta, der også verker av Eivind Buene, Louis Andriessen og Kaija Saariaho står på programmet. Konserten er en feiring av Norsk komponistforenings 100-årsjubileum, og gjentas i London fire dager senere under Southbank Centres Nordic Matters-festival.

– Kjente du til Ida Nielsen fra før?

– Ja. Hun er hatt bandet Bassida i Danmark, og har også spilt med Zap Mama.

– Det må ha vært litt av en ære å bli håndplukket av Prince?

– Ja, det endret hennes karriere fullstendig.

Hun ble med i Prince-bandet 3rdeyegirl i 2012, og kom med et nytt album i fjor. Under Festspillene holder hun også en solokonsert på Logen Teater, der forhåndsomtalen lover et funkshow fylt med energi, gode vibber og groove.

– Jeg spilte litt jazz og rock med ulike band da jeg bodde i Danmark, og har opptrådt litt innimellom med Helge Jordal, Herborg Kråkevik og Ingrid Bjørnov.

– Du er selv en ganske bra pianist, har jeg hørt?

– Hehe. Jeg spilte litt jazz og rock med ulike band da jeg bodde i Danmark, og har opptrådt litt innimellom med Helge Jordal, Herborg Kråkevik og Ingrid Bjørnov.

– Finnes det innspillinger med deg?

– Min første LP-plate kom på EMI, og var en orgelplate der jeg spiller julemusikk. Jeg var 12 år da den kom ut, og ble fotografert i nissekostyme på coveret. Mine danske kolleger erter meg stadig for det antrekket.

– Skal du leve av å spille, må du øve. Da mine to døtre var i begynnelsen av tenårene, sa de at om ikke jeg begynte å øve snart, ville de nekte å spille mer med meg. De spilte begge fiolin. Nå er de i 20-årene, og utdanner seg til psykolog og lege.

– Spiller de ikke lenger?

– Jo, men bare som amatører. Det er litt som i tv-serien Matador, der enhver lege selvfølgelig spiller i strykekvartett.

  • APHEX TWIN: ICCT HEDRAL (PHILIP GLASS ORCHESTRATION) (Donkey Rhubarb EP, 1995)
  • ANDREA PARKER: MELODIOUS THUNK (Melodious Thunk EP, 1996)

– Tittelen på Andrea Parker-låten er ment som en hyllest til Thelonious Monk, mens Aphex Twin-låten er orkestrert av Philip Glass, opplyser jeg.

– Dette er nydelig musikk. Det minimalistiske i disse stykkene er nært beslektet med deler av moderne kunstmusikk, sier Beyer.

– Glass har også orkestrert David Bowie. Det er noe i tiden, det med å gjøre noe nytt av eksisterende musikk. Noen ganger møter man da problemer med opphavsrett. «Lesser artists borrow, great artists steal» sa Igor Stravinskij. Det minimalistiske i dette stykket er nært beslektet med deler av moderne kunstmusikk,

Selv er han mer kjent med pionerene innen elektronisk musikk, som Karlheinz Stockhausen, Luciano Berio og Hans Werner Henze.

– Ideen er å lage en kveld i Sentralbadet, der vi inviterer de beste av de beste innen elektronisk musikk.

– Kjenner du til Arne Nordheim?

– Åja. Han var virkelig en foregangsmann. Nordheim var klangbunn for mye av det norske musikklivet i etterkrigstiden. Hans måte å være kunstner på var både oppsiktsvekkende og provoserende, og han tok på seg ansvaret med å være stemme for norsk samtidsmusikk.

– Midt i hippietiden stilte han på Festspillene i hvit dress. Jeg var så heldig å få møte ham flere ganger, og publiserte flere artikler om ham. Han er med i min bok «The Voice of Music. Conversations With Composers Of Our Time».

Arne Nordheim begynte å eksperimentere med elektroniske klanger tidlig på 60-tallet, og regnes som en av pionerene på dette feltet, både i Norge og i resten av verden; ikke minst med stykkene han laget (sammen med blant andre Eugeniusz Rudniki) i Studio Experymentalne i Warsawa i perioden 1967-1973.

– Verkene etter Nordheim fremføres sjelden. Er vi i ferd med å glemme ham?

– Jeg håper ikke det. Når komponister dør, forsvinner gjerne musikken deres også i en periode. Noen ganger blir de rehabilitert. Tenk på Mendelssohn, som løftet frem igjen Bach 144 år etter at han var død, sier han.

– Nordheims verker står der fortsatt, blant annet cellokonserten Magma (1991), orkesterverket Floating (1970) og elektroniske Poly-Poly (1970).

Sistnevnte ble laget til den skandinaviske paviljongen ved verdensutstillingen EXPO 70 i Osaka, og er et «evighetsverk». Det består av seks båndsløyfer av ulik lengde, og vil i teorien måtte spilles i 102 år før det vender tilbake til utgangspunktet.

Det Arne Nordheim huskes best for, er likevel et verk med adskillig kortere varighet, selv om det også kan repeteres i en evighet (noe det ofte føltes som når det ble spilt på radioen). Jeg snakker om det 29 sekunder lange pausesignalet fra NRK Radio, med de dansende ekkofylte klangene som fylte eteren hver gang det var lengre opphold i radiosendingene. De kjente tonene ble til nettopp i en pause, tilbake i 1969, mens Arne Nordheim jobbet med et annet verk i det polske radiostudioet.

«Jeg arbeidet med en tekniker på et helt annet oppdrag. Så reiste han seg plutselig. ’Au, jeg har brukket en tann’», fortalte Arne Nordheim i et intervju med NRK. Mens teknikeren var hos tannlegen, skrudde Nordheim frem det 29 sekunder lange musikkstykket.

– Kunne du tenke deg å gi mer plass til elektronisk musikk i Festspillene?

– Gjerne, det er noe vi faktisk har snakket om. Ideen er å lage en kveld i Sentralbadet, der vi inviterer de beste av de beste innen elektronisk musikk.

  • SOFIA GUBAIDULINA (1931-): OFFERTORIUM (Gidon Kremer (fiolin) / Boston Symphony Orchestra dirigert av Charles Dutoit, 1980)
  • ELEANOR HOVDA (1940-2009): BOREALIS MUSIC (Relâche Chamber Ensemble, fra albumet Outcome Inevitable, 1994)
  • CÉCILE CHAMINADE (1857-1944): KONSERTSTYKKE I CISS-MOLL, OP. 40 (Danny Driver (piano) / BBC Scottish Symphony Orchestra dirigert av Rebecca Miller. Fra albumet The Romantic Piano Concerto, vol. 70, 2015)

– Så er vi i gang med Gubaidulinas Offertorium, sier Beyer, som straks kjenner igjen Gidon Kremers karakteristiske fiolintone, etterfulgt av en dramatisk vegg av et crescendo fra orkesteret.

Så kommer fløyter inn, og spiller noe som lyder som en mellomting av armensk duduk-musikk og et skip som langsomt ankommer en tåkelagt havn. Her er mye pust, og dermed også luft.

Eleanor Hovda er derimot et nytt navn for ham. Det låter svært moderne, med skjærende stemmeprøvelignende elektronikk over dronende strykertoner. Så kommer fløyter inn, og spiller noe som lyder som en mellomting av armensk duduk-musikk og et skip som langsomt ankommer en tåkelagt havn. Her er mye pust, og dermed også luft.

Jeg avslutter med å gi ham en smakebit fra den nylig utgitte volum 70 av Hyperion Records plateserie The Romantic Piano Concerto, som startet i 1991. Det spesielle med denne platen er at det er den første i den langvarige plateserien som har med kvinnelige komponister. Nesten som et plaster på såret har plateselskapet liksågodt slått til med verker fra tre kvinner: Amy Beach (1867-1944), Dorothy Howell (1898-1982) og Cécile Chaminade.

– Jeg skjønner hvor du vil hen, sier Beyer, etter å ha komplimentert den vakre musikken.
– Kvinnelige komponister er et stort og uoppdaget landskap. Bare det at vi bruker begrepet «kvinnelige komponister» er ganske talende. Vi snakker aldri om «mannlige komponister». Det viktigste for meg er å velge komponister utfra om de er interessante, og ikke hvilket kjønn de har.

Dette understrekes av at de tre kommende festspillkomponistene alle er kvinner: Sørkoreanske Unsuk Chin i 2019, russiske Sofia Gubaidulina til neste år, og finske Kaija Saariaho i år.

Sistnevnte var den første kvinnelige komponisten siden 1907 som fikk et verk oppført på Metropolitan Opera i New York. Dette var i desember, da hun gjorde stor suksess med operaen L’amour de Loin. New York Times var fra seg av begeistring etter premieren, og avsluttet anmeldelsen med å fortelle at publikum etter oppførelsen fikk se noe de aldri før hadde sett på Metropolitan: En kvinnelig komponist og en kvinnelig dirigent gratulerte hverandre med en varm omfavnelse. «It’s about time» la anmelderen til.

  • KAIJA SAARIAHO: EIGTH STATION (FRA KAMMERVERSJONEN AV «LA PASSION DE SIMONE») (Dawn Upshaw (sopran) / Tapiola kammerkor og Finsk radios symfoniorkester, dirigert av Esa-Pekka Salonen, 2013)
  • JEAN-BAPTISTE BARRIERE: SITUATIONS EXTREMES (fra albumet Jamais L’Esperance – Perspective pour une Politique païenne, 1976)

– Jeg ble litt usikker da jeg hørte det andre stykket her, men regner med at det er noe Kaija Saariahos mann, Jean-Baptiste Barriere laget på 70-tallet?

– Det stemmer. Han ga ut to plater med elektronisk musikk på midten av 70-tallet. Denne musikken gjorde et dypt inntrykk på meg første gangen jeg hørte den. Det er faktisk melodi der inne, om du hører godt etter.

– Hehe. De to traff hverandre på IRCAM (forskningsinstitutt for lyd og elektronisk musikk i Paris, journ. komm.) da han jobbet der.

– Kaija Saariaho er årets festspillkomponist. Hvem er hun?

– Jeg synes at hun har en personlig stemme i sin musikk, som er inspirert av sentraleuropeisk modernisme. For meg står hun som en av de sterkeste stemmer i nyere nordisk musikk.

Som finsk komponist følte hun tidlig at hun befant seg i periferien i Helsingfors. Dette endret seg etter at hun kom til IRCAM, og møtte Europas førende teknikere innen elekroakustisk musikk.

– Hvordan ble du kjent med henne?

– Det var i Darmstadt i 1991, og er en litt morsom historie. Vi deltok begge på et av sommerkursene der, og var ute og trillet barnevogn, jeg med min datter, hun med sin sønn. Så ble vi stående og prate utenfor konsertsalen, mens vi lyttet til musikken innenfor. Siden har vi holdt kontakten. Det er litt morsomt at hennes sønn Aleksi Barrière, som lå i barnevognen den gangen, nå regisserer La Passion de Simone. Min datter kommer også, så nå kan de få møtes igjen.

– Vi forsøker alltid å gjøre ting tilgjengelig. Ingenting er mer distanserende enn akademisk prat og stammespråk.

Kammerversjonen av Saariahos oratorium La Passion de Simone får norsk premiere på Cornerteateret onsdag 31. mai. Stykket er lagt opp som 15 stasjoner (etter modell av katolsk «korsveiandakt», der man følger Jesus’ gang til korsfestingen), og tar utgangspunkt i Simone Weils (1909-1943) liv og verk, en jødisk filosof og politisk aktivist som deltok i den spanske borgerkrigen og den franske motstandsbevegelsen under andre verdenskrig.

Hovedpersonen i stykket lever i vår samtid, og reflekterer rundt tankegods etter en som så kompromissløst forsøkte å sette seg inn i undertrykkelse og vold, med ønske om å forstå og søke å bekjempe den.

– Er dette et verk publikum kan ha glede av uten forhåndskunnskaper?

– Åja, så klart, men akkurat med dette verket anbefaler vi publikum å komme til samtalen i forkant mellom regissøren Aleksi Barrière og Chris­tine Amadou fra Universitetet i Oslo for å høre mer om bakgrunnen og hvem Simone Weil var.

– Dere pleier å være god på å legge det opp pedagogisk, med fyldige programhefter og teksting. Det hjelper vel til med å fjerne den usynlige «veggen» mellom publikum og kunstmusikken?

– Vi forsøker alltid å gjøre ting tilgjengelig. Ingenting er mer distanserende enn akademisk prat og stammespråk. Folk må gjerne klappe mellom satsene, og må gjerne ta et glass vin med inn. Klassisk musikk og opera ble opprinnelig fremført i sosiale settinger, der folk kom sammen, drakk, røykte og koste seg. Det er først i nyere tid at det er blitt en slik «fin» greie.

– Schönberg og Den andre Wienerskolen skremte vel bort en del publikummere også?

– Hehe. Det er litt interessant at verkene deres i dag regnes som klassikere. Den gangen var de gode på å tømme konsertsaler. Musikken deres skapte et sjokk av en annen verden. Schönberg komponerte egentlig på «gammeldags» måte, men han sprengte tonaliteten med dur og moll, og innførte tolvtoneteknikken.

– Jeg elsker det Søren Kierkegaard skriver i Enten-Eller; om hvordan han likte å stå utenfor døren og lytte, i stedet for å gå inn i konsertsalen.

– Sårene slikkes fortsatt?

– Ja. De amerikanske minimalistene sa nei takk til Den andre Wienerskolens eksperimenter. Nåtiden er heldigvis mer mangfoldig, vi kan lytte til den type musikk med overskudd nå. Vi har vent oss til den; det er en lyd som mange andre.

– Laurie Anderson er en av flere som nevnes som opphavsperson til sitatet «å skrive om musikk er som å danse om arkitektur». Samtidig går poesi, filosofi og musikk ofte hånd i hånd, slik som i Saariahos oratorium om Simone Weil. Er det dét musikk er på sitt beste; som et fristed mellom disiplinene?

– Vel, jeg elsker det Søren Kierkegaard skriver i Enten-Eller; om hvordan han likte å stå utenfor døren og lytte, i stedet for å gå inn i konsertsalen.

Kierkegaard mente at man kun skal beruse én sans av gangen. Mange er nok enige med ham i det; det er ikke uvanlig at både publikum og musikere lukker øynene under en konsert. For å si det med den store filosofens egne ord: «Jeg staaer udenfor paa Gangen, jeg læner mig op til det Skillerum, der udelukker mig fra Tilskuernes Pladse, da virker den stærkest, det er en Verden for sig selv, afsondret fra mig, jeg kan Intet see, men er nær nok til at høre og dog saa uendelig fjern».

Deres Majesteter Kongen og Dronningen vil være til stede ved den offisielle åpningen av Festspillene i Bergen 2017, som finner sted i morgen kl. 12:30 på Torgallmenningen. Festspillene 2017 avsluttes onsdag 7. juni med musikk av både Sibelius, Saariaho og Stravinskij, før Joachim Carr får æren av, tradisjonen tro, å sette punktum med en tolkning av Griegs klaverkonsert i A-moll.

FLERE FESTSPILL-SAKER:
Lager kunst av vår dårlige samvittighet
Festspill for folk flest
Livets tre bautaer
«Hva kan vi spille etter dette?»
Husk at det må være vakkert

ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this