Felleskjøpet
FRIHET FOR GITT: – Frihetsberøvelse er det verste for et menneske. Vi tar friheten for gitt. For en innsatt er det tøft. Spesielt kommer dette til syne når det nærmer seg jul, sier Irene Hummelsund.

EN VENN FOR DE DØMTE

Irene smurte matpakker til barna sine da en nyhetssending på radioen rapporterte fra en drapssak som skulle opp i retten. Hun visste at hun senere på dagen skulle besøke den samme mannen i cellen hans, som visitor for Bergen Røde Kors.

Da innbydelsen fra Kongen og Dronningen kom i postkassen til Irene Hummelsund, trodde hun det bare var tull. I neste uke skal hun hedres på Slottet for sitt arbeid som visitor i Bergen Røde Kors i 30 år.

– Flere år bak murene gjør noe med et menneske.

På slutten av 80-tallet leste hun et intervju med en visitor, og tenkte at hun ville finne ut mer. Barna begynte å bli store, hun hadde litt mer tid enn før, og hun har alltid vært opptatt av ungdommer. Irene bestemte seg for å kontakte Bergen Røde Kors og forhøre seg om visitor-tjenesten.

Først måtte hun gjennom et intervju og godkjenning både hos Røde Kors og Bergen Kretsfengsel, som det het den gangen, før Bergen fengsel i Åsane ble tatt i bruk fra 1990. Da det var unnagjort, begynte hun umiddelbart å gå på besøk i fengselet.

– Og siden har jeg gått, sier hun.

VAR NERVØS

– Var du spent?

– Ja, det var jeg. Jeg visste jo ikke helt hva jeg gikk til. Jeg hadde med meg en fadder som skulle følge meg. Ting har endret seg. Nå får vi ikke vite på forhånd hva den innsatte er dømt for. Den gangen visste jeg hvem jeg kom til, og dommen hans.

– Det var ekstra spesielt første gangen; jeg visste at det var en stor sak som pågikk, og mens jeg står hjemme og smører matpakke til barna så hører jeg på radioen at saken til personen som jeg skulle besøke senere på dagen, skulle opp i retten. Uten å gå i detalj, så var det en alvorlig sak. En drapssak. Og jeg sto hjemme og tenkte: Dette går ikke, dette blir feil. Og ikke kunne jeg snakke med noen heller, ettersom det var og er hundre prosent taushetsplikt.

– Men så dro jeg til fengselet og møtte denne mannen som var tiltalt for drap. Jeg visste jo ikke utfallet av saken, om han ville bli funnet skyldig eller ikke, men det spilte ikke så stor rolle; jeg visste hva han var tiltalt for, og jeg var nervøs.

Hummelsund forteller om et prinsipp som følges i Røde Kors: En gang dømt, ikke alltid fordømt.

– Alle er likeverdige. Men det er jo klart at man kan reagere på ting underveis likevel.

– Kan det være like greit at dere ikke vet?

– Ja, egentlig.

– Men du kan spørre den innsatte?

– Ja. Da minner jeg først om at vi har taushetsplikt. Og som regel så kommer de med informasjon om hva de har gjort. Om ikke etter første besøket så gjerne etter andre. 

SANNHETEN KOMMER

– Har de behov for å fortelle det?

– Ja. Nå kan versjonen være litt sminket, det ville nok du og jeg gjort også. Men sannheten kommer som regel etterhvert. Noen buser ut med det samme om hva de har gjort. Mens med andre kan det gå lenger tid.

De innsatte har forskjellige historier.

– Veldig ofte har den innsatte en bakgrunn som setter ting i perspektiv. Det er selvsagt noen som er født i flotte og trygge familier, men veldig ofte ser du at de har opplevd omsorgssvikt. Noen ganger har vedkommende vært ruset, og det er tilfeller der de ikke husker hva de har gjort. Men de har jo gjort det, og må stå for det.

– Hvilke behov har de?

– Som visitor kommer du som en nøytral person. Vi er ikke belærende. Ikke fordømmende. Vi lytter. Men det er ikke slik at jeg sier at det de har gjort er greit. Jeg sier at dette må de gjøre opp for.

– Kan det bli trykket stemning i cellen?

– Ja, men stort sett blir det ikke det. De sitter alene hver dag og har behov for å snakke. Og det som er kjekt er hvis du finner ut noe som de er ekstra opptatt av, enten det er sport eller noe annet. Noen er fra et annet land, og det hender jo at jeg går hjem og leser meg opp på ulike temaer slik at jeg stiller forberedt til neste møte.

– Jeg har lært å spille sjakk i fengselet, det var en innsatt som lærte meg. Han var veldig god og jeg var veldig dårlig. Ellers prøver jeg å huske minst én ting som jeg har fått vite at han skal neste uke. Enten han skal til legen eller han har hatt eksamen. Da er det greit å spørre hvordan det gikk, og vise at man bryr seg.

UTDANNELSE I FENGSELET

– Tar mange utdannelse?

– De kan ta grunnskole, videregående, snekkerlinje og andre praktiske linjer. Det er Åsane videregående skole som kommer til dem og har undervisning i fengselet. Mange innsatte er blanke når de kommer inn, men progresjonen blir desto større.

– Jeg synes selv det er motiverende hvis jeg kan motivere noen av de innsatte til å ta utdannelse. De som jobber i fengselet er flinke, og det samme er lærerne som kommer inn og underviser. Men det er klart: De innsatte må ville det selv. Og det er utfordrende å få de motivert til å ta utdannelse. Mange trives med å ligge på sengen. Og jeg merker også at om de ikke har sosial angst fra før, så får de det lett der inne. Flere år bak murene gjør noe med et menneske.

– Har du noen gang angret?

– Nei, man føler at man er til nytte. Samtidig får man innblikk i en verden som man ikke kjente fra før.

– Hva er det verste for den innsatte?

– Frihetsberøvelse er det verste for et menneske. Vi tar friheten for gitt. For en innsatt er det tøft. Spesielt kommer dette til syne når det nærmer seg jul. Den første julen i fengselet er ekstra hard for dem.

– Kan det være tøft for deg også?

– De siste julebesøkene synes jeg er de tøffeste. Når du går fra fengselet, skal du tilbake til ditt eget hjem, hvor pakkene nærmest rekker opp til taket. De pårørende kan sende gaver til fengselet. Og da kommer betjenten rundt til de innsatte med gavene. En gang besøkte jeg en innsatt på julaften. Han hadde sittet isolert lenge. Denne mannen hadde pyntet seg med det han hadde. Og så kom de ansatte rundt med vognen med julegaver.

LENGE TIL NESTE MORGEN

«Jeg tror ikke jeg får noen pakker», sa han. «Jeg har sittet så lenge inne», la han til. Men så fikk han tre-fire pakker. Så han pakket ut gavene, og vi satt og så på, jeg og betjenten. To av pakkene var tobakk. Hvem er det som gir deg tobakk? spurte jeg. Da ble han stille og sa ikke noe på en god stund. Men så sa han: Jeg visste jo ikke hvor jeg skulle på denne julaften, om jeg skulle være i bofellesskapet sammen med alle de andre eller i isolasjon.

– Og da forsto jeg jo; i bofellesskapet kan alle se om de andre får gaver. Så han hadde fått en kamerat til å kjøpe tobakken og sende til fengselet, slik at han skulle være sikker på at han ikke ble sittende sammen med andre og ikke få gaver. Han syntes det ville være så pinlig.

– De føler på sånne ting også, noen blir fort glemt, de som sitter der i mange år. Husk at du blir innlåst klokken åtte uansett hvilken dag det er, og da er du for deg selv. Det er lenge til neste morgen.

– Vi samler inn julegaver til alle innsatte. Da går vi en tiggerrunde til forskjellige butikker for å få inn gaver, og vi skriver også et håndskrevet julekort. Det er 220 pakker tilsammen. For noen er dette den eneste pakken de får.

– Hvor lenge har du tenkt å være visitor?

– Nå går jeg til en som sitter på en veldig lang dom, og jeg har gått lenge til ham. Jeg kan ikke bare slutte nå.

Irene Hummelsund er invitert til Afternoon Tea hos Kongen og Dronningen den 17. oktober for sin innsats som frivillig visitor i Bergen Røde Kors i 30 år.

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this