Horisont Skolestart
Katarine Lunde med band (foto: TIK Records)

En samba i solen

Mai kom med sol til Bergen, også i år – og debut-EPen til bergensartisten Katarine Lunde. I tillegg har vi anmeldt nye plater fra Philadelphia-duoen Marian Hill, den bergensbaserte kvintetten Emmerhoff & The Melancholy Babies og Ingvil Halle Barkves tolkninger av sangskatten etter Bacharach/David.

Katarine Lunde: Vi (EP) (Tik Records)

Men først altså til Katarine Lunde. Sammen med medlemmer fra Seven Impale, Shaman Elephant, Kongle og Ossicles har hun skrudd sammen fire lyse og sommerlige jazzpoplåter, der hun – sannsynligvis preget av de vakre dagene – så vidt orker å sette tekster til de enkle melodiene, men nøyer seg med å nynne ordløst.

Squash kom på singel i desember, og utmerker seg som den mest varierte låten her – med virtuost og syngende elgitar ala John McLaughlin, noen måkeskrik fra saksofonen og nok taktskifter til å kunne puttes både i prog og jazzbåsen. EPen avslutter med tittellåten, som lyder som et bergensk svar på The Girl from Ipanema – med mer ordløs sang, noen blå og litt hese saksofontoner og stemningsfull gitarklimpring. Sommeren er her!

 

«Oh, by the way, which one’s Marian»

Etter fjorårets leketroniske mesterverk Act One var forventningene store til denne Philadelphia-duoens (Jeremy Lloyd og Samantha Gongol) andre langspiller.

Marian Hill: Unusual (Photo Finish Records)

Dette er elektronika for alle som ikke liker elektronika, en lydfest for lydfreaks som er litt «ferdig» med Yello, og popkunst for alle som synes det som dominerer hitlistene strekker seg alt for langt i retning av å smøre øregangene våre med motstandsløse harmonier og klanger.

Bandnavnet har de for øvrig satt sammen fra navnet på de to hovedrollene i Meredith Willsons Broadway-suksess The Music Man (1957); pianolæreren Marian Paroo og svindleren Harold Hill.

Det er alltid gøy når det legges inn slike referanser, sannsynligvis litt for å forvirre lytterne (litt som da Syd Barrett kalte opp Pink Floyd etter bluesmusikerne Pink Anderson og Floyd «Dipper Boy» Council).

Selv forvekslet jeg dem først med det gode gamle acid jazz-bandet Marden Hill, en sammenligning som ikke er helt ute. Legg til sjelfull vokal og tunge oppklipte beats og samplinger, så er du noenlunde der.

Det låter litt som The Art of Noise tilsatt vokal, men med en skarp lydkvalitet ZTT-flaggskipet aldri var i nærheten av, tross tilgang på en Fairlight CMI-sampler; den tidens (midten av 80-tallet) aller dyreste digitale leketøy.

 

Flo og fjære-blues

Med samme besetning siden 1998 (Gunnar Emmerhoff, Inge Rypdal, Iver Sandøy, Einride Torvik og Arild Vikane) markerer denne bergensbaserte kvintetten et slags 20-årsjubileum med deres nye album; det sjette siden debutplaten Viva Revenge (1999).

Emmerhoff & The Melancholy Babies: Circle Six (Apollon Records)

Etter å ha hørt gjennom platen noen ganger, konkluderer jeg med at dette kanskje ville vært en bedre EP. Flere av låtene virker uforløste, mer som studioskisser, og er lagt inn i et overlesset lydbilde. Da blir det litt vanskelig å puste.

Dette gjelder ikke Lovers Left Alive, som både har en flott riffbasert melodi og et sommerlett arrangement. BB er vel så bra, en nedstrippet bluesaktig affære med enkel basslinje, småvrengte Marc Ribot-aktige gitarskjær og gryter- og lokk-perkusjon ala Tom Waits.

Deretter får vi Astral Nomad; en rocker med fremoverlente trommer, ekkofylt sang og fresende gitar, før det hele avsluttes med nydelige Sleepwalker – en slags flo og fjære-blues som fikk meg til å lengte etter gammel Fleetwood Mac.

 

Skjærgårdsvals uten særpreg

Ingvil Halle Barkve markerte Burt Bacharachs 90-årsdag 12. mai med å gi ut en ambisiøs plate der hun har gitt norsk språkdrakt til originaltekstene Hal David skrev for den amerikanske legendens melodiskatt.

Ingvil: 2018 Burt Bacharach / Hal David på norsk (IBBI Records)

Hun har fått med seg et topplag av amerikanske og norske musikere – pluss noen strykere, som seg hør og bør når du tolker Bacharach/David.

Og ja, det låter sødmefylt og vakkertrist, slik det skal, men nei, dessverre, hun tilfører ikke disse låtene noe.

Det er velspilt og behagelig, og hun synger pent og pyntelig – og ganske rett frem (hør Vet du veien frem til San José).

Jeg savner likevel særpreget, de småfikse detaljene som kunne løftet dette opp fra følelsen av bra karaoke – men kanskje aller mest innlevelsen, følelsen av at ordene kommer innenfra, og ikke et pastellfarget «Disney på norsk»-landskap.

For ikke å høres altfor sur ut, kan jeg legge til at Ingvil har gjort en bra jobb med gjendiktingene.

Hun har også god timing – hør hvordan hun utnytter pausene i den melankolske Alfie; og et øyeblikk fikk jeg en Monica Zetterlund-følelse her. For å sammenligne satte jeg derfor på den svenske jazzdivaens tolkning av nettopp Alfie – og ble som alltid fullstendig betatt, fra første strofe.

Monica tar låten fullstendig i besittelse; hun flytter regelrett inn i den. Og tiden det tar, det er som om hun opphever tiden, det er en ny sommerforelskelse som aldri tar slutt, et sted i den svenske skjærgården, før den plutselig tar slutt likevel, fordi årstidene skifter, og vi med dem.

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this