LEDEREN: Det er blitt sagt at man aldri må la sannheten komme i veien for en god historie.
Vibeke Johannessen, daglig leder i Brann, åpnet døren og viste meg vei opp trappen, bortover gangen, forbi rommet hvor spillerne satt og spiste lunsj, ned en trapp, jeg registrerte bare så vidt at Brann-legenden Steinar Aase sto ved kopimaskinen, der er han, sa plutselig Vibeke, og en lang stril kom til syne nederst i gangen på Brann Stadion.
Lars Arne er ikke en messias fra Sverige. Sotraværingen går ikke på vannet, han ror. Han er ingen frelser, han er stril. Og du og jeg er ikke fra Norge, vi er fra Bergen. Eller Sotra.
Som sotraværing hadde han fått med seg at jeg heter Landro til etternavn, og jeg tror isen var brutt der og da. Jeg ville ikke høre om spill mot etablert forsvar, orket ikke høre om høyt eller lavt press. Jeg ville at han skulle snakke om oppveksten. Om Skoge på Møvik. Om Nest-Sotra. Om gården han vokste opp på. Om havet. Om livet.
LES OGSÅ: Brann i blodet
Og jeg skulle fortelle om Landro, om Ågotnes, om butikken til min far, jeg skulle si noe om at jeg egentlig er stril, og at jeg kanskje hadde vokst opp ved havet, om det ikke hadde vært for Sotrabroen, som ble åpnet i desember 1971.
Og slik ble det. Han nikket gjenkjennende til butikken på Ågotnes, Lars Arne Nilsen visste om Sotrabua, som min fars butikk het på folkemunne.
Da Brann-treneren begynte å fortelle om barndommen og treningene med Nest (som senere skulle hete Nest-Sotra, fordi Lars Arne skrev brev til styret i klubben og ba om navnebytte; han ville at folk i Norge skulle vite hvor klubben kommer fra), så jeg øyeblikkelig for meg banen på Ågotnes, der hvor Nest-Sotra spiller i dag.
Slik at da Lars Arne fortalte at han syklet til trening, ble jeg mektig imponert over at en liten tass kunne sykle en mil hver vei. Møvik ligger ved havet, det blåser der ute, og de som vokste opp i stormen en dagstur fra fisketorget i Bergen sentrum, var laget av et stoff byfolket ikke en gang hadde hørt om. Tenkte jeg.
– Jeg kan ikke huske at vi vant en eneste kamp før jeg var voksen, sa Lars Arne Nilsen.
Hodet mitt skjønte at det var en spissformulering. Men hjertet mitt ville at det skulle være sant. Snakk om å være dedikert, tenkte jeg. To mil på sykkel i all slags vær uten å vinne en eneste fotballkamp gjennom hele oppveksten. Da brenner det en flamme i magen.
Jeg blir lett rørt, og liker spesielt å snakke med folk som er stolte over plassen de kommer fra. Da jeg hørte Robin Dale Oen fortelle om hvor viktig bakgrunnen og oppveksten som striler i havgapet i Øygarden var for ham og broren Alexander, fikk jeg klump i halsen. Da jeg hørte skuespiller Claus Sellevoll snakke varmt om bestefaren og hans betydning for ham der ute i Alversund, ble jeg blank i øynene. Det må være alderen; jeg er ikke førti lenger.
Og nå satt altså Nilsen foran meg og snakket om livet i havgapet. Om tiden som formet ham som menneske. Kameratskapet i klubben. Dro han på Stadion som guttunge, akkurat som meg?
Snakk om å være dedikert, tenkte jeg. To mil på sykkel i all slags vær uten å vinne en eneste fotballkamp gjennom hele oppveksten. Da brenner det en flamme i magen.
Lars Arne nikket og ble ivrig, kanskje litt i ivrigste laget, og fortalte at den gangen måtte de ta båt over sundet fra Lille-Sotra til fastlandet, og det kan godt være at han tok båten en gang som liten gutt, men Nilsen korrigerte raskt seg selv, og minnet oss begge på at Sotrabrua åpnet i 1971. Da var Lars Arne syv.
Det er sannsynlig at han satt i en bil over broen når han skulle til Stadion, og selv om veien fra Møvik til Bergen på den tiden var lang og kronglete, var den ikke fullt så strabasiøs som vi begge forestilte oss i noen sekunder.
Det viste seg dessuten at banen til Nest på den tiden var tre kilometer unna gården til Lars Arne – Brann-treneren snakket sant; det var jeg som ivret for hardt for at avstanden var lenger. Og det hendte nok at de vant en og annen fotballkamp i oppveksten, selv om det var ytterst få.
Og som du vet, er ikke Lars Arne en messias fra Sverige. Sotraværingen går ikke på vannet, han ror. Lars Arne er ingen frelser, han er stril. Og du og jeg er ikke fra Norge, vi er fra Bergen. Eller Sotra.
En velskrevet roman er god i begynnelsen, og enda bedre mot slutten. Men det er viktig å holde på leseren underveis. Det tror jeg Nilsen må ta på alvor.
Først da kan dette bli en virkelig god historie.
