Horisontale Dager

Alle disse ubrukelige sangene

«What shall we do with all this useless beauty?» spør Elvis Costello i sangen som åpnet gårsdagens konsert i Grieghallen. Spørsmålet kan gjerne stå som overskrift for hele kvelden.

Svaret er selvfølgelig, i Oscar Wildes ånd, å beundre den/dem intenst, slik den store irske dramatikeren skriver i forordet til romanen The Picture of Dorian Gray: «We can forgive a man for making a useful thing as long as he does not admire it. The only excuse for making a useless thing is that one admires it intensely. All art is quite useless».

Stemmen hans har kraft og fylde en crooner verdig, og instrumentbeherskelsen hans er både virtuos, dynamisk og variert. 

For det er ikke noe annet ord enn beundring som er dekkende når den aldrende Declan Patrick Aloysius MacManus holder en fullpakket Griegsalen i ånde i over to timer, blir hentet inn igjen fire ganger for ekstranumre, og mottar to – to – stående applauser.

For hva? Jo, en mann med vekselvis kassegitar, ukulele og flygel. Stemmen hans har kraft og fylde en crooner verdig, og instrumentbeherskelsen hans er både virtuos, dynamisk og variert. Det som imponerer mest, er likevel den gjennomgående høye kvaliteten på låtmaterialet.

Han har selvsagt en imponerende katalog bak seg, snart 40 år og nesten like mange studioalbum etter debuten My Aim is True. Ja, han kunne lett spilt et to-tre ganger så langt show, uten dødpunkter.

Han kunne lett spilt et to-tre ganger så langt show, uten dødpunkter.

Sist jeg så ham, var på USF Røkeriet i august 2013. Da stilte han med trioen Steve Nieve (klaver), Pete Thomas (trommer) og Davey Faragher (bass). «Det slår meg at jeg gjerne skulle sett en hel solokonsert med ham», skrev jeg i min anmeldelse den gangen, etter en nydelig coverversjon av den gamle svisken Walkin’ My Baby Back Home, fremført alene med gitaren.

Dette ønsket fikk jeg oppfylt i kveld. Vi fikk også en reprise på mange av låtene fra Røkeriet-konserten (inkludert Walkin’ My Baby Back Home), i tillegg til et svært assortert utvalg hentet fra hele karrieren. De aller største favorittene var med både da og nå; vi fikk både Veronica, en nydelig Alison, coverlåten She (brukt i filmen Notting Hill), antikrigslåten Shipbuilding og Nick Lowes alltid aktuelle (What’s So Funny ‘Bout) Peace, Love And Understanding?.

Vi fikk også en reprise på historien om hans musikalske familie, der faren spilte trompet og covret samtidige hits, blant annet i et populært tv-show (illustrert i en fantastisk pausevideo (se over), der faren fremstår som enten en noe eldre Buddy Holly eller en yngre versjon av dagens Elvis Costello), mens bestefaren var musiker på et White Star Line-skip, stumfilmpianist – og gatemusiker etter at lydfilmen kom (ja, det er han Costello synger om i Jimmie Standing in the Rain).

Moren jobbet i platebutikk, og der traff hun faren.

Og moren? Hun jobbet i platebutikk, og der traff hun faren. «Hadde hun ikke gjort det, ville jeg ikke stått her i dag» sier han, og gir oss 45, en sang der tittelen spiller både på året Den andre verdenskrig tok slutt og rotasjonshastigheten på gamle vinylsingler.

I det hele tatt fremstår han som noe av en storyteller, både i sangtekstene og i de små anekdotene han deler med oss mellom sangene. Han forteller om hvordan han tidlig i karrieren «tried to rid the world of alcohol» – ved å drikke den opp; om hvordan kvinnestemmen i Stella Hart er skrevet som et ganske nøyaktig bilde på hans egen historie («changed her name for the spotlight / singing like a blue bird in a sequin gown»); og at han, 17 år gammel, «didn’t want to be a magician. Did I say magician? I meant musician»; og så videre.

All småpratingen gjør at publikum føler seg hjemme, som om det er en lenge glemt onkel som er på besøk, han som alle snakker om, men ingen helt vet hva egentlig holder på med.

Publikum føler seg hjemme, som om det er en lenge glemt onkel som er på besøk, han som alle snakker om, men ingen helt vet hva egentlig holder på med.

Så får vi konsertens hjerte, alle Costello-konserters hjerte, den dypt gripende Shipbuilding, fremført kun med stemme og flygel. Han synger den mer langsomt enn på plate, mer ettertenksomt, og innimellom mer konverserende enn syngende. Det er nesten som om han blir Ole Paus for oss, foran øynene våre, og i ørene.

«It’s just a rumour that was spread around town / by the women and children / soon we’ll be shipbuilding» synger han, og vi føler med dem, alle som nå gleder seg til å kjøpe «a new winter coat and shoes for the wife / and a bicycle on the boy’s birthday». Og prisen? Den gangen gikk den under navnet Falklandskrigen; i vår tid kan det være Irak, Afghanistan, Syria. Krig har alltid gjort underverker for verdensøkonomien. Men, som Costello synger, «is it worth it?»

Salen er blitt helt stille, noe som muligens får Elvis Costello til å ta ekstra i mot slutten, og virkelig vise hvilken stemmeprakt han har. Det låter dramatisk, som en moderne versjon av Schuberts Erlkönig, og på slutten er det som om jeg kan se ordene i luften, skrevet med store bokstaver som en Twitter-melding fra en indignert president: «Diving for dear life / when we could be DIVING FOR PEARLS». Så bare stopper sangen, og kveldens første lange applaus bryter ut.

Settliste

  1. All This Useless Beauty (All This Useless Beauty, 1996)
  2. High Fidelity (Get Happy!!, 1979)
  3. Accidents Will Happen (Armed Forces, 1979)
  4. Ascension Day (Elvis Costello/Roy Byrd/Allen Toussaint) (The River in Reverse, 2006)
  5. Church Underground (National Ransom, 2010)
  6. Stella Hurt (Momofuku, 2008)
  7. Everyday I Write the Book (Punch the Clock, 1983)
  8. Shipbuilding (Clive Langer/Alan Winstanley) (Punch the Clock, 1983)
  9. Medley: Deep Dark Truthful Mirror (Spike, 1989) / I Cried My Last Tear (Allen Toussaint) (ikke innspilt/utgitt på plate) / Deep Dark Truthful Mirror (reprise)
  10. Still (North, 2003)
  11. A Face in the Crowd (fra musikalen A Face in the Crowd, ikke innspilt/utgitt på plate)
  12. Walkin’ My Baby Back Home (Roy Turk/Fred E. Ahlert) (ikke innspilt/utgitt på plate)
  13. Toledo (Burt Bacharach/Elvis Costello) (Painted From Memory, 1998)
  14. So Like Candy (Paul McCartney/Elvis Costello) (Mighty Like a Rose, 1991)
  15. Beyond Belief (Imperial Bedroom, 1982)
  16. She (Charles Aznavour/Herbert Kretzmer) (Notting Hill-soundtracket, 1999)
  17. Pauseinnslag: Ross MacManus: If I Had a Hammer (Pete Seeger/Lee Hays) (video fra 1963)
  18. Blood & Hot Sauce (fra musikalen A Face in the Crowd, ikke innspilt/utgitt på plate
  19. No Man’s Woman (fra musikalen A Face in the Crowd, ikke innspilt/utgitt på plate)
  20. The Sharpest Thorn (Elvis Costello/Allen Toussaint) (The River in Reverse, 2006)
  21. Veronica (Paul McCartney/Elvis Costello) (Spike, 1989)
  22. 45 (When I Was Cruel, 2002)
  23. Alison (My Aim is True, 1977)
  24. Vitajex (fra musikalen A Face in the Crowd, ikke innspilt/utgitt på plate)
  25. Jimmie Standing in the Rain (National Ransom, 2010)
  26. (What’s So Funny ’bout) Peace, Love and Understanding (Nick Lowe) (singel, 1978)

Alle sanger skrevet av Elvis Costello, unntatt der annet står oppført i kursiv

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this