Hotspring April 2018 #desktop
FRA ET HELT ANNET STED: Det synes rett og slett ufattelig at et slikt formidabelt talent som Aurora kan komme fra det lille urbane tettstedet like utenfor byen vår.

– Eg elsker dåkkar

Halvannen time med Aurora på scenen er ikke som halvannen time med hvilken som helst annen artist. Hun inviterer deg med inn i sin helt egen hjertelig til stede-verden, der ingenting synes umulig.

Bastionen står tettpakket med folk allerede en halv time før hun går på. Publikum er sjeldent blandet. Her står besteforeldre i følge med barnebarn, tenåringer, studenter, nyforelskede par og godt voksne om hverandre.

Aurora appellerer til mange, noe som muligens er noe av hemmeligheten bak hennes suksess. Det eneste som er fraværende, heldigvis, er den evinnelige publikumspraten som har lagt sitt preg på mange av sommerens konserter. Her er det helt stille, bort sett fra enorm jubel etter de mest populære sangene.

Stor i USA

Det er vår egen verdensambassadør som vender tilbake til oss, ikke for å gjøre krav på noen jerntrone, men for å vise oss at hun fortsatt, bak de store faktene og de fantastiske låtene, er den samme litt underlige lille jenten fra Os-bygden.

På de roligste sangene, spesielt de to ekstranumrene, er det helt frys på ryggen-stille, omtrent som om det hun fremfører inneholder skjulte meldinger som vi trenger ekstra sterk konsentrasjon for å dekode.

Den første av disse er hennes gripende, nesten Radka Toneff-aktige tolkning av David Bowies Life on Mars?, en låt som, når du først har hørt den, aldri får nok av. Og ja, det er en underlig tekst som, noe preget av hippietidens vokabular, er fullpakket med skjulte referanser til datidens populærkultur.

Auroras versjon fikk æren av å være avslutningslåt av tv-serien Girls’ sesong 5 i april, noe som sier litt om hvor stor den vevre lille popstjernen er blitt i USA.

Bowies sorti

Og ja, jeg innrømmer det gjerne. Hun trenger ikke synge mer enn «it’s a god awful small affair» før hårene reiser seg på armene mine og det går kaldt nedover ryggen på meg. Hennes melankolske tolkning rører meg sterkt, og minner meg nok en gang på David Bowies dramatiske sorti. Ja, han var en «Starman», han kom fra et helt annet sted enn oss dødelige, og dyrkes sannsynligvis som en gud på en fjern planet i en helt annen galakse.

Stemmen er praktfull; krystallklar – og med en spennvidde som virker utrolig når du ser henne.

Aurora kommer også fra et helt annet sted, og da tenker jeg ikke på Os. Det synes rett og slett ufattelig at et slikt formidabelt talent kan komme fra det lille urbane tettstedet like utenfor byen vår, i hvert fall helt til hun åpner munnen og prater med publikum. Det gjør hun til gjengjeld mye, uten at det på noen måte ødelegger for konsertopplevelsen. Heller tvert imot.

Hennes vimsete, smånaive og humoristiske prat bidrar bare til å understreke talentet hennes. Når hun synger de store sangene, som Warrior, Runaway, Conqueror og Running with the Wolves, har hun full kontroll, er helt i musikken med hele seg. Stemmen er praktfull; krystallklar – og med en spennvidde som virker utrolig når du ser henne. Men ja, småpraten. Jeg må nesten referere litt av den, rett og slett fordi det blir en viktig del av opplevelsen.

Småprater med publikum

«Det er så rart at alle er her, ihvert fall de fleste av dere» sier hun. «Mamma, kan du se meg nå, jeg håper du kan det». Moren vinker tilbake fra et stykke ute blant publikum. «Det er viktig at mamma kan se deg når du spiller hjemme» smiler hun, og vinker tilbake.

Så blir hun satt ut et øyeblikk av at noen drar en ølvogn klirrende forbi over i barområdet. «Hva var det?» kommenterer hun. «Hvor var jeg? Jo, frivillig. Dere kom helt frivillig». Vi får også vite at Black Water Lilies, den vakre balladen som fikk åpne kveldens konsert, opprinnelig handlet om kun syv svarte vannliljer.

«Odd Martin Skålnes, han kjeme fra Ålesund, har vært med og rettet på mye. Hvorfor ikke heller synge om tusen vannliljer i stedet sa han da jeg viste ham teksten. Han er veldig viktig for meg», halvveis introduserer hun. «Men nå prater eg mye. Nå skal eg synge, hihi». Så får vi leirbål-versjonen av Murder Song (5, 4, 3, 2, 1), kun akkompagnert av Skålnes på akustisk gitar. Et nydelig øyeblikk.

Aurora som ordfører

Det er rett og slett en slik konsert der publikum føler at de er med på noe spesielt, at det er vår alles Aurora, vår egen verdensambassadør som vender tilbake til oss, ikke for å gjøre krav på noen jerntrone (selv om hun gjerne kunne gjort det; hun ville blitt en super bergensordfører), men for å vise oss at hun fortsatt, bak de store faktene og de fantastiske låtene, er den samme litt underlige lille jenten fra Os-bygden.

Selvfølgelig er det skuespill og selvfølgelig lar vi oss forføre. «Åh, det var gøy å se» sier hun etter den praktfulle We were going to do that (som, utrolig nok, ikke lenger er tilgjengelig på iTunes). «En som slo ut med armene da låten sluttet. Eg elsker dåkkar, det e’ så stort, eg har’kje lyst til at det skal ta slutt. Det er så kjekt at dåke er her fortsatt. Alle i bandet er herfra», (hun ser opp et øyeblikk), «bort sett fra omtrent halvparten».

Så får vi Under the Water, som låter slik bang bang kræsj, stor bass, tunge trommer, mens Aurora halvt danser, halvt hopper, med mikrofonstativet som ankerfeste. «Eg var veldig glad i heavy metal da eg var liten» forklarer hun etterpå.

Et fantastisk show

Metalfolket gleder seg muligens enda mer over dynamiske Running with the Wolves, som deles inn i to seksjoner. Publikum tror et øyeblikk at den er over, mens Aurora stiller seg opp med ryggen mot oss. Etter en kunstpause på, ja, 10 sekunder?, fortsetter hun, først rolig, så tar hun ut alt hun har. Lyskasterne settes på publikum, som svarer med ekstatisk applaus.

Jeg kunne satt strek her, og gitt terningkast fem for det som var et helt fantastisk show. Men så nagler hun det altså fullstendig med to gripende ekstranumre. Hun innleder disse med en lang monolog, der vi blant annet får vite at hun har på seg helt nye sko, kjøpt for å få bukt med nervøsiteten før konserten. Nå har hun gnagsår på hælene, føler seg svett og andpusten, og er bustete på håret.

Her er så underlig

Hun prøver, uten hell, å få av seg det brune skjerfet/tøystykket hun har surret rundt livet. «Det er kjempeirriterende, akkurat som når jeg ikke får av meg genseren fordi jeg har jakke over. Slike ting får meg til å grine. Jeg liker å grine». Et snufs senere, og hun gjør seg klar til et ekstranummer. «Nå tror eg at eg er klar» sier hun. «Vi kom tilbake, så vi skal gjøre en sang».

Dette er altså hennes melankolske tolkning av Bowies klassiske Life on Mars?, fremført kun akkompagnert av blått dryppende klavertoner. Så kommer hele bandet inn igjen, og vi får det som ikke kan være annet enn hennes aller mest selvbiografiske låt: Through the Eyes of a Child.

Auroras band: Selma Stang – bass-synth, vokal / Magnus Skylstad – trommer, vokal / Odd Martin Skålnes – bass, gitar, vokal / Alf Lund Godbolt – tangenter

Dette spilte hun:

  1. Black Water Lilies
  2. Awakening
  3. Warrior
  4. In Boxes
  5. Winter Bird
  6. Little Boy in the Grass
  7. Under Stars
  8. Lucky
  9. Murder Song (5, 4, 3, 2, 1)
  10. Runaway
  11. We Were Going To Do That
  12. Under the Water
  13. I Went Too Far
  14. Running with the Wolves
  15. Conqueror
  16. Life on Mars? (Bowie) (ekstranummer 1)
  17. Through The Eyes Of A Child (ekstranummer 2)

Billedserie fra konserten

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this