Hotspring April 2018 #desktop
KOMPONISTLEGENDE TILBAKE I BERGEN: Philip Glass på scenen i går, her sammen med Peter Hess. (Foto: Hagen Stockhausen)

Drømmenes musikk

Våknet du uthvilt idag, med hodet fylt av drømmer? Da er sannsynligheten stor for at du var på gårsdagens festspillkonsert med Philip Glass Ensemble.

En fullsatt Peer Gyntsal satt fullstendig hypnotisert gjennom de to og en halv timene (minus en pause midt i programmet) konserten varte. Programmet bestod utelukkende av kjent materiale; med stykker hentet fra perioden 1969-1986 (med en uplanlagt avstikker til et stykke fra symfonien Low, basert på musikk skrevet av David Bowie/Brian Eno).

Stopper samtidig

Til å være hentet fra et så stort tidsspenn, er det et overraskende homogent uttrykk i disse stykkene; det er nesten som om Philip Glass tidlig i karrieren snublet over en form, og siden har holdt seg til den.

LES OGSÅ: Festspillene er i gang

Nå er han ikke helt alene om denne formen; det er ikke vanskelig å høre likheten med musikkstykker fra La Monte Young, Michael Nyman, Steve Reich eller Terry Riley, alle komponister som gjerne omtales som minimalister – selv om store kunstnere fra individualismens høyborg New York gjerne unndrar seg slike fellesbetegnelser.

Det er nesten som om Philip Glass tidlig i karrieren snublet over en form, og siden har holdt seg til den.

Et typisk stykke består således av sterkt repeterende (ofte hamret frem på tangentene) keyboard-riff, med støtvist akkompagnement fra blåserne – og med plutselige overganger enten i styrke eller tempo. Flere av stykkene stopper slik ved at alle tangentspillerne løfter fingrene fra keyboardet samtidig. Ingen nedtoning eller utfading her.

Halvt i drømme

Denne kveldens versjon av The Philip Glass Ensemble består av fire tangentspillere (Philip Glass, Michael Riesman (musikalsk leder), Lisa Bielawa (også sang) og Eleanor Sandresky), tre blåsere (Jon Gibson, Peter Hess og Andrew Sterman) og to trommeslagere (Yousif Sheronick og Frank Cassara). Når alle trør til samtidig, høres det aller mest ut en musikalsk versjon av Yayoi Kusamas prikker og mønstre som veves inn i og ut av seg selv.

Det er en slags hullkort-musikk, en slags virtuos maskinmusikk, et skjelvende og pulserende lydbilde med små skifter og mye bevegelse. Etter hvert stykke kommer alle musikerne frem, og takker for applausen ved å bukke på linje. Så går Philip Glass til mikrofonen, og mumler, slik halvt søvngjengeraktig og halvt i drømme, noen ord om hva de skal spille nå.

pGlass0516_bySto_004
OPPTATT AV LIKESTILLING – Jeg tror menn frykter konkurranse, sa Philip Glass da festspilldirektør Anders Beyer intervjuet komponisten «live» på Litteraturhuset. (Foto: Hagen Stockhausen)

Eide flyttebyrået selv

Slik opplevde jeg ham også tidligere på dagen, da festspilldirektør Anders Beyer intervjuet Philip Glass «live» på Litteraturhuset. Det ble en svært springende samtale, der de to var innom både tiden hans som fattig i New York («du kjørte taxi?» spør Beyer. «Nei, jeg kjørte møbler», svarer Glass, før han forklarer at «jeg eide flyttebyrået selv») og studietiden i Paris med Nadia Boulanger («her way of teaching was to terrify the students into learning»).

Vi får også vite hvordan han klarte å betale musikere ved smart bruk av forsikring mot arbeidsløshet («it was completely legal»), hans tanker om musikklivets kjønnsdeling («jeg tror menn frykter konkurranse») og møtet med David Bowie («han så på rock’n roll som et hvilket som helst lerret» sier han, og legger til, i selvbevisst New York-stil: «den gangen») og filmmusikken hans («jeg har bare laget musikk til 30-40 filmer, så Hollywood betrakter meg fortsatt som en amatør»).

Sivilisasjonskritisk filmtrilogi

Tre av disse er den sterkt sivilisasjonskritiske Qatsi-trilogien, som han skapte i tett samarbeid med regissøren Godfrey Reggio. Lydbildet i disse filmene består kun av musikken hans, satt til bilder av fantastiske naturlandskaper (Grand Canyon), enorme menneskemengder som slaver i en brasilsk gullgruve, det hektiske livet i moderne storbyer og mennesker som tilber ulike helligdommer rundt på kloden.

Del to av denne filmserien (Powaqqatsi) ble vist som Festspillenes åpningsforestilling i år, med dronning Sonja i salen. Philip Glass opptrådte her i samspill med eget ensemble og Bergen Filharmoniske Orkester, seks år etter hans forrige besøk, der vi fikk se trilogiens første del, Koyaanisqatsi (1982), fremført på samme måte.

pGlass0516_bySto_019
LYRISK HØYDEPUNKT: På Building, et stykke hentet fra operaen Einstein on the Beach, spiller Andrew Sterman fritt og lyrisk på tenorsaksofon til det hektiske lydbildet bak. (Foto: Hagen Stockhausen)

En stillestående musikk

Det ble en lang digresjon. Tanken min var å si noe om det drømme/søvngjengeraktige både ved personen Philip Glass og musikken hans. Lukker du øynene mens du lytter til musikken hans, kan du oppleve det selv; hvordan det på en måte finnes to tempo i lydbildet, et langsomt og melodiøst, et hurtig og storbyaktig. Man kan også si at den er svært stillestående, med lite for lytteren å hekte seg fast i.

«Dette er den låten jeg vil sette på når jeg er hjemme» noterer jeg på blokken.

Unntaket på denne kveldens konsert er Building, et stykke hentet fra operaen Einstein on the Beach. Andrew Sterman kommer her frem til scenekanten, og spiller fritt og lyrisk på tenorsaksofon til det hektiske lydbildet bak. Helt nydelig.

Også på neste låt, Facades, innvilges han en solo, nå på sopransaksofon. Det er blått og melankolsk, med et bittelite feilskjær (som absolutt ikke gjør noe, heller omvendt). Jon Gibson henger seg på, og de to går inn i en vakker duett. «Dette er den låten jeg vil sette på når jeg er hjemme» noterer jeg på blokken.

PG1 FOTO Thor Brødreskift
INTENST LYDBILDE: Philip Glass Ensemble skaper et skjelvende og pulserende lydbilde med små skifter og mye bevegelse. (Foto: Thor Brødreskift)

Glass spiller Bowie

På konsertens tre siste musikkstykker hentes endelig ensemblets to trommeslagere inn på scenen. Først får vi 2. sats fra hans første symfoni. Dette er et arrangement av Bowie/Eno-låten Some Are, som skriver seg fra samme tid som Bowie-albumet Low, men ikke var med på platen. Selv om du kjenner originalen, er det ikke sikkert du ville gjenkjent den her – selv om Bowie selv likte den så godt at han inkluderte versjonen på samleplaten All Saints (1993).

Med dette i hodet er vi klar for enten en reise ut til stjernene eller inn i natten.

Helt til slutt får vi den avsluttende begravelsesmarsjen fra operaen Akhnaten, komplett med majestetiske trommer. Det er storslått, og applausen etterpå er lang og stående. Det må bli ekstranummer, og hva er vel da mer passende enn Spaceship (fra Einstein on the Beach).

Stykket begynner helt stille, med et Bach-lignende tema spilt av Eleanor Sandresky. Så henger alle seg på, helt samtidig, i en kakofoni av repeterende temaer og løpske sequencere (trommeslagerne har tatt kveld). Med dette i hodet er vi klar for enten en reise ut til stjernene eller inn i natten.

Dette spilte de:

  1. The Civil warS – a tree is best measured when it’s down (1984): Utdrag fra operaens Cologne-del
  2. Music in 12 Parts (1971-1974): Part 1 & 2
  3. The Photographer (1983): Utdrag fra operaens 3. akt
  4. Koyaanisqqatsi (1982): The Grid
  5. Einstein on the Beach (1976): Building
  6. Glassworks (1983): Facades
  7. Symphony no. 1 «Low» (1996): Some Are (2. sats)
  8. The Upper Room (1986): Dance Piece No. 9
  9. Akhnaten (1983): The Funeral
  10. ENCORE: Einstein on the Beach (1976): Spaceship

 

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this