Hotspring Høstkupp
MER ENN FORM OG FARGE: – Design er en metode for å avdekke menneskelige behov. Form og farge brukes for å vekke de følelsene man ønsker i brukeren – men du må først vite hvilke følelser du vil vekke, sier Monica Hannestad. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

– Det største problemet for design er assosiasjonene ordet skaper

Etter å ha snakket i en time med Monica Hannestad, prøver jeg å pense inn på temaet intervjuet skulle handle om, nemlig design. – Det er jo det vi har snakket om hele tiden, sier hun.

– Jeg begynte å gråte hver gang jeg landet på Flesland. Savnet etter Bergen var stort, og jeg følte meg bare så lykkelig over å komme hjem.

Bergen Design Festival, som åpner i morgen, er en årlig møteplass for alle som setter pris på opplevelsen av godt design. Over en periode på ti dager møtes norske og internasjonale designere for å diskutere, eksperimentere og sosialisere – for slik å bringe designnæringen fremover.

– Festivalen er en unik mulighet til å få forståelse for hvordan design både er en viktig brikke i samfunns- og næringsutviklingen, og er med på å utforme omgivelsene og hverdagen til den enkelte, sier direktør for Design Region Bergen, Monica Hannestad.

GRÅT HVER GANG HUN LANDET PÅ FLESLAND

PÅ NORGESMESTERENS FANG: – I hele min oppvekst trodde alle mine gymlærere at jeg var sykt flink til å løpe, siden min morfar Reidar Hannestad var norgesmester på 800 meter og direktør for idrettskretsen i Hordaland. Den dag i dag er det mange som kommer bort til meg og snakker om ham, forteller Monica Hannestad. (Foto: Privat)

Hun er utdannet biolog, og har bakgrunn fra legemiddelfirmaet GlaxoSmithKline – der hun solgte legemidler og vaksiner til apoteker. Denne jobben medførte mye reising, og hun forteller at hun savnet Bergen litt mer for hver gang.

– Jeg ville bare tilbake til Bergen, og begynte å gråte hver gang jeg landet på Flesland. Savnet etter Bergen var stort, og jeg følte meg bare så lykkelig over å komme hjem.

Så er hun også født og oppvokst i Sandviken, med gangavstand inn til Bergen sentrum. Fire år gammel flyttet hun til Lillesand, sammen med moren og stefaren, og bodde der til hun var åtte. Da var det tilbake til Bergen.

– Bergen er liksom så trygt på et vis, sier hun.
– Til og med klimaet her er litt digg. Regner det mye, kan du være inne med god samvittighet. Innimellom kan jeg være skikkelig værsyk. En vinter det var skikkelig slapsevær nektet jeg å gå ut på tre dager.

I slike perioder setter hun stor pris på bilen, som hun omtaler som sin største last.
– Der er jeg nok ikke enhver miljøforkjempers venn, sier hun.
– Jeg elsker å kjøre bil. Med den kan jeg komme meg fra A til B på en behagelig måte, uten å bli våt, og uten å kle meg etter været.

– Med en elbil kan du vel være miljøvennlig samtidig?

– Ja, og dersom du ser på dette i et sirkulærøkonomisk lys, så er den daglige forurensingen jeg bidrar med begrenset, sier hun.
– Jeg kjører kun et lite stykke hver dag, og med tanke på hvor mye materialer og energi som ble brukt da bilen min ble fremstilt, er det samlet sett bra at jeg kjører den en stund til før jeg bytter til ny teknologi. Men det blir nok en elbil neste gang.

GLØDER FOR DESIGN

TO SØSTRE I TRAPPEN: – Jeg hadde fått meg de feteste pumpsene og var sykt fornøyd med mitt permanenterte hår fra Pinky frisørsalong, sier Monica Hannestad, som på bildet sitter ved siden av sin åtte år yngre søster Christina. – Hun var tidlig motebevisst, og driver i dag Lot333 i Kong Oscarsgate. (Foto: Privat)

– Hva liker du med bildesign?

– Jeg elsker det når det føles som om produsenten virkelig har tenkt over at jeg skal bruke den og kjøre den. Peugeot har tatt bort alle de digge tingene på de nye modellene, slikt som at det er en glipe til venstre for rattet der du kan putte parkeringsbilletten, eller vindusviskere som begge går utover, slik at du får vasket hele vinduet. Slike ting. Detaljer.

Hannestad setter også stor pris på friheten som ligger i å ha et sjøfarende fartøy. I sommer kjøpte hun seg en «skjærgårdsjeep» med 50 hesters motor.

– Det var ikke planlagt, men er utrolig deilig, sier hun.

Båten har vært mye i bruk denne sommeren. Hun har arvet en hytte på Sotra etter farmoren og farfaren, og her har hun oppholdt seg mye sammen med hennes tre mindreårige barn og den spanske vannhunden Mio.

Besteforeldrene kjøpte tomten i en tid da det var mest rift om lun beliggenhet, så den ligger på en pynt helt for seg selv – med praktfull utsikt.

– Det er en sommerhytte, men jeg bruker den hele året – selv om det kan være litt gulvkaldt innimellom, sier Hannestad, som har fast bopel på Nordnes.

– Jeg har ingen mann, legger hun til, uten beklagelse i stemmen.
– Det har jeg aldri fått til å fungere. Jeg er tydeligvis litt for vanskelig.

Kanskje det også er forklaringen på at hun kan gå hundre prosent inn for Bergen Design Festival. For en ting er sikkert, og det er at dette ikke er noen ni til fire-jobb. Hannestad gløder virkelig av engasjement når hun får snakke om temaet, ja, faktisk så mye at jeg flere ganger må be henne utdype hva hun egentlig mener.

Det gjør hun også gjerne, og gir meg slik en god og pedagogisk tilnærming til begreper som kan virke fremmedartet på mange av oss, samtidig som de er mer innvevd i hverdagen vår enn vi kanskje er helt klar over.

TI DAGER TIL INSPIRASJON: – De neste ti dagene skal vi lage prototyper, leke oss og ikke minst inspirere hverandre. Sammen kan vi endre verden og designe en bærekraftig morgendag, sa Monica Hannestad under åpningen av fjorårets designfestival. (Foto: Pernille Sommer)

SETTER PASIENTEN I FOKUS

– Designfestivalens fokus er på systemnivå, og ikke kun på ting som møbler og klær, sier hun.
– Veldig mye av det handler om hvordan vi bruker menneskefokus inn i forretnings- og samfunnsutvikling. Skjæringspunktet går på hvordan du tar de menneskelige perspektivene inn i systemene – i tillegg til at det skal være økonomi i det og teknologisk nyvinnende.

– Jeg elsker å kjøre bil. Med den kan jeg komme meg fra A til B på en behagelig måte, uten å bli våt, og uten å kle meg etter været.

Som eksempel nevner hun motorer til oljeindustrien. Der det før gjerne handlet om kun å levere en motor, leveres nå motoren som en tjeneste som handler om oppetid – der leverandøren bruker sensorer og digitale systemer for å monitorere hvordan motorene har det ute i drift – og slik kan være i forkant før problemene oppstår.

– Dette er vel ikke akkurat en helt ny måte å tenke på?

– Nei, men det å ikke kun være deleleverandør er for mange nytt. Vi ser det også i resten av samfunnet. Innen helsevesenet brukes det nå nye metoder, der utgangspunktet er pasientenes behov, og ikke personalets. På Ullevål sykehus har de, ved bruk av designmetodikk, klart å korte ned ventetiden for mammografi fra 12 uker til 72 timer, uten å sette inn ekstra personell, forteller hun.

– Systemet deres var innrettet rundt dem som jobbet på sykehuset og skulle løse oppgavene, i stedet for å helhetlig sette pasienten de jobbet for i fokus. Du ser det samme innenfor våre offentlige systemer, og i næringslivet. Muligheten til å forbedre systemet ligger der; du må bare tenke over hvem som faktisk skal bruke tjenesten eller produktet ditt.

En del av problemet mener hun skyldes at Norge har en sterk tradisjon for å utdanne ingeniører, jurister og økonomer, og at det er disse profesjonene som i dag fyller de fleste lederstillingene.

– Ingen av dem har de menneskelige behovene som primærfokus i sin profesjon, sier hun.

– Det er for så vidt greit, så lenge de tør å ta i bruk ny kompetanse sammen med sin egen, slik at de virkelig forstår brukerne før de begynner å løse ting. Dette er ikke noe du kan løse gjennom et regneark. Man må kunne tilnærme seg problemet og forstå gjennom empati, noe som det finnes godt utprøvde metoder for.

DESIGN THINKING

Mer informasjon: bergendesignfestival.no

Her viser hun til at Design Region Bergen, sammen med Handelshøyskolen, Høyskolen på Vestlandet, NTNU og Universitetet i Bergen, har startet opp en egen utdanning innen «design thinking».

– Vi koordinerer studiet mellom institusjonene. Federico Lozano, som er akademisk ansvarlig, er ansatt hos oss.

Studiet, som heter Design Thinking: Strategic Design for Innovation (dtbergen.no), omtales gjerne bare som DT Bergen, og gir 30 studiepoeng på MBA-nivå. Nytt kull starter i oktober, med plass til 36 studenter. Faget ble utviklet i San Francisco på 60-tallet (blant annet av psykologen Larry Leifer), og er en metode for praktisk og kreativ problemløsning.

Tverrfaglige team, som forstår brukerens ønsker og behov, gjør her prototyper og tester, og finner slik ut hvordan de kan lage noe som gjør livet enklere og bedre – enten det gjelder utvikling av nye produkter, tjenester og opplevelser, eller design av nye forretningsmodeller og organisasjonsstrukturer.

– Tenkningen brukes mye innenfor det digitale, blant annet i hvordan Facebook er bygget opp, forklarer Hannestad.

– Det skal være enkelt?

– Ja, det skal i hvert fall oppleves som enkelt for brukeren. Det handler om den enkelheten som vi er blitt så bortskjemte med. Fra et norsk perspektiv ser vi på hvordan vi kan lage Norges svar på Facebook innenfor de feltene som vi har nasjonale fortrinn på, slik som energisektoren. Kanskje vi skal lage den nye vindmøllen til hjemmebruk, konstruert slik at du kan bruke den uten å være nerd.

– Dette minner meg om et intervju jeg leste med den tyske popgruppen Kraftwerk. De sa noe om at teknologien skulle være til for mennesket, og ikke omvendt.

– Ja, nettopp. Det handler om å bruke teknologien på en måte som både er bra for jorden og for mennesket, slik at vi har en fremtid. Teknologien må ikke være målet i seg selv, og i hvert fall ikke med de globale utfordringene vi nå skal løse.

– Vi trenger det grønne perspektivet?

– Ja, som en blanding av Kraftwerks tanker om teknologi og John Lennons Imagine. Vi er begynt å se på naturen som den store fienden, og glemmer at vi er ett med den.

FORM OG FARGE

Nå har vi snakket lenge, og jeg føler for å dra intervjuet over i en mer konkret retning – nemlig design i betydningen form og farge. Hun sender meg først et litt oppgitt blikk, men forklarer straks at jeg ikke er den eneste som har spurt henne om det.

– Det største problemet for design er assosiasjonene ordet skaper, sier hun, og forteller om et møte hun nylig hadde med en markedsansvarlig i et større norsk selskap.

– Han hadde forberedt seg mentalt på at vi skulle snakke om form og farge. Jeg måtte derfor bruke den første timen av vårt møte til å få hans hode rundt at design ikke er form og farge, men en metode for å avdekke menneskelige behov og å skape løsninger som treffer, sier hun.

– Form og farge brukes for å vekke de følelsene man ønsker i brukeren; for å hjelpe brukeren til å få de riktige assosiasjonene – så det er selvsagt et viktig virkemiddel – men du må først vite hvilke følelser du vil vekke.

For å klare det, må du forstå brukeren og forstå de behovene du skal dekke. Først da kan du tenke form, farge, taktilitet og materialitet. Nok en gang bruker hun oljeindustrien som eksempel, denne gangen en ikke nærmere navngitt pumpeleverandør.

– Selv om pumpen skal plasseres 3000 meter nede på havbunnen, så er det et menneske som skal se den på salgsmessen, kjøpe den inn, montere den, vedlikeholde den og til slutt demontere den, forklarer hun.

– Men vi kommer ikke dit om vi ikke har hatt en god innsiktsfase og forstått hvordan de som skal bruke produktet trenger og hva det skal løse. Det nytter ikke bare å farge pumpen rød.

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this