oletorp1
REDDER MENN FRA Å FÅ SLIPS TIL JUL: – Det er jo ikke en slik bok man trenger å lese fra perm til perm, man kan ha den liggende og gå litt til og fra, sier Ole Torp, som har fått en rekke kjente menn til å skrive om dikt, sanger og andre tekster som berører dem. (Foto: NRK)

Det som berører Ole Torp

Del artikkelen i Sosial medier

Det er tidlig morgen på Marienlyst. Den bokaktuelle journalist-veteranen Ole Torp stiller i jeans og cowboyboots. Han har ikke vært USA-korrespondent for ingenting.

Ole Torp har i høst vært redaktør for diktantologien Ord som får voksne menn til å gråte. Kjente menn har bidratt med dikt, sanger og andre tekster som berører dem.

– Jeg ble sjokkert over at noen av bokhandlene bare hadde tatt inn noen få eksemplarer. De forsto ikke at de hadde gull mellom hendene.

I tillegg har de skrevet personlige begrunnelser for sine valg. Selv om utvalget spriker i alle retninger, passer tekstene forbløffende godt sammen. Resultatet er blitt fengslende lesning.                         

– I år har du reddet mange tusen menn fra å få slips til jul, og det skal du ha takk for!

– Det håper jeg virkelig. Det er jo ikke en slik bok man trenger å lese fra perm til perm, man kan ha den liggende og gå litt til og fra, sier han.

INDERLIG OG LAVMÆLT

– Jeg skal ikke underslå at det kan være litt kikkerinteresse også. Her finnes mange kjente menn du er vant til å se i andre settinger og situasjoner. «Åja, leser han dikt?» De viser en annen side av seg selv. I tillegg er kvinner alltid nysgjerrige på hva som får oss menn til å gråte.

Torp ler av sin vittighet, men blir straks seriøs i stemmen:

– Poesi selger ikke bøker. Men denne tror jeg vil ha appell, for den utvider sjangeren. Jeg var nylig i Bergen, og ble sjokkert over at noen av bokhandlene bare hadde tatt inn noen få eksemplarer. De forsto ikke at de hadde gull mellom hendene. Gull! Hahaha.

Poesi-interessen begynte da han gikk på Fana Gymnas. Arne Jacobsen var skuespiller ved Den Nationale Scene, og drev en teatergruppe på skolen.

oletorp2
FASTE PROGRAMPOSTER: Ole Torp har to faste NRK-programmer, aktualitetsmagasinet Aktuelt og Torp, som sendes direkte. – Da blir det nerve i sendingen, selv om mye kan gå galt, sier han. (Foto: NRK)

– Den var svært populær, og jeg drømte om å bli med der. Ikke for at jeg skulle lese dikt, men jeg var interessert i drama og skuespilleri og sånt. Men Arne lærte oss å lese dikt på en annen måte, forteller han.

– På den tiden var moten at dikt skulle deklameres med patos og drama; veldig teatralsk. Han viste oss hvordan vi skulle gå ned i stoffet og gjøre det mer inderlig og lavmælt. Det var en ny verden. Jeg lærte mye om poesi av Arne Jacobsen. For to dager siden deltok jeg i begravelsen hans.

EN SAK FOR BARNEVERNET

Ole Nicolay Torp er født i 1951. De første fem årene bodde familien på Møhlenpris, før de flyttet til Tveiterås. Barndomsminnene er sterke og gode.

– Det er så mange journalister som skriver med albuene. Vi har ikke den samme litterære journalisttradisjonen som for eksempel i USA. Der legger de mye mer vekt på formuleringsevne, blikk, undertekst og litterær stil.

– Jeg husker alle snarveiene. Ulovlige avstikkere til industritomter og sånt. Jeg var nok veldig eventyrlysten fra barnsben av. Det var på den tiden de bygget Puddefjordsbroen, og min mor fant meg en dag ytterst på brospennet. Jeg var fire år, og allerede svært nysgjerrig.

– Fire år! Det var jo en sak for barnevernet!

-– Ja, i dag hadde det blitt rett i fosterhjem. Hahaha!

Som alle bergensere, snakker han seg fort varm når temaet blir barndomsbyen.

– Jeg flyttet til Oslo 10. oktober 1982, men Bergen er fremdeles «heme». Barndomshjemmet på Tveiterås har jeg beholdt, og drømmen om å flytte tilbake dukker stundom opp med varierende kraft. Jeg elsker fremdeles Bergen, og mine eldste venner bor der, sier han.

– Lukten av havet, den kvikke replikken, åpenheten for andre kulturer, fjellene og det lille byrommet. Om du går over Torgallmenningen tilstrekkelig mange ganger i løpet av en dag, treffer du alle du kjenner. Jeg har nok et veldig romantisert forhold til dette, for det er barndommen du husker. Ikke sant? Det gjerdet var ikke der før, hvorfor har de laget det? Har de lov til å snu Lars Hillesgate enveiskjørt den veien?

Han ler.

– Ting trer fram på en annen måte i voksen alder. Kanskje har de revet et hus, som gjør at noe annet trer fram. Noe som var skjult tidligere. Jeg hadde en opplevelse borte ved Nonneseter kloster etter at de hadde bygget på Nygårdstangen. På en måte har klosteret trådt klarere fram. Ting som forandrer bybildet er ikke bare en rasering; ting kan også bli tydeliggjort.

KRIM- OG KULTURJOURNALIST

– Hvordan kom du inn i journalistikken?

– Det var noe jeg begynte med da jeg gikk på gymnaset. BA hadde fine ungdomssider på den tiden, og var veldig åpne for nye skribenter. Jeg var veldig interessert i rock, og reportasjene ble skrevet med fryd og begeistring over å få noe på trykk.

– At jeg i tillegg fikk penger for det, gjorde alt fantastisk. Jeg husker jeg skrev to helsider fra vise- og lyrikkfestivalen i Haugesund i 1971. Er litt usikker på om jeg vil se igjen de reportasjene.

Det ble sommerjobber i avisen, og på et tidspunkt gled sommerjobben over i en høstjobb. Siden har han vært journalist. Han jobbet femten år i Dagbladet; de første årene som korrespondent i Bergen.

– Jeg skrev om krim og teater, hahaha. Hvert eneste fredagsmord kom på trykk.

– I USA var det lett å jobbe. Der snakket folk på inn- og utpust. I Kina var det annerledes. Der hadde folk blitt opplært til å være mistenksomme overfor utenlandske journalister.

I 1990 begynte han i NRK, der han har hatt to perioder som utenrikskorrespondent, først i Washington og siden i Beijing, to store land, med enorme kulturforskjeller, både fra Norge og fra hverandre.

– I USA var det lett å jobbe. Der snakket folk på inn- og utpust. I Kina var det annerledes. Der hadde folk blitt opplært til å være mistenksomme overfor utenlandske journalister. Selv en ting som prisen på svinekjøtt ble oppfattet som et svært kontroversielt emne, forteller han.

– Å si at prisene var høye, var samtidig en kritikk mot myndighetene. Ingen ville blande seg inn i et statsanliggende, og holdt klokelig kjeft. Slikt gjorde det unektelig vanskelig å intervjue såkalte vanlige folk.

DIREKTESENDTE INTERVJUER

Ole Torp er også kjent for NRK-programmene Aktuelt og Torp. Sistnevnte har en bitteliten redaksjon på bare to personer, og står helt fritt til å velge intervjuobjekter. Det er heller ikke noe krav om at det skal være dagsaktuelt. De har laget en liste over hvem de ønsker seg, og ofte får de tips fra nyhetsavdelingen.

– Torp sendes direkte, noe jeg liker veldig godt. Da blir det nerve i sendingen, selv om mye kan gå galt. Også for meg. Men folk stiller opp, selv om de er redde for å få hosteanfall og slikt. Tilbakemeldingene fra seerne er også hyggelige. Det er et billig program å lage; to personer som prater sammen i tretti minutter.

oletorp3
27 ÅR I NRK: Ole Torp begynte i NRK i 1990, der han blant annet har hatt to perioder som utenrikskorrespondent, først i Washington og siden i Beijing. (Foto: Dag Arne Nilssen)

Telefonen plinger for attende gang, og Torp kikker ned på den.

– Ojoj, Torp var på Topp 20 i går over Norges mest sette tv-programmer. Det var hyggelig, nå får vi fortsette minst én sesong til. Du skjønner, jeg har den uvanen at jeg sjekker det som kommer på sosiale media.

Slik var det ikke før. Da kom publikumsresponsen som regel i form av et leserbrev i avisen eller en såkalt «telefonstorm» til NRK. Nå får du alt inn i feeden din øyeblikkelig, på godt og vondt.

– Frimodigheten til å mene noe om programlederens innsats er også blitt større, også fra politikere. Det kommer mye fint, men selvsagt også en del dritt.

MENN SOM GRÅTER

– Vi må snakke litt mer om menns følelser. Når er det sosialt akseptert at menn gråter?

– Jeg tilhører en generasjon der menns gråt var undertrykt og litt skambelagt. Det var helt greit å vise andre følelser, for eksempel sinne og temperament, glede og latter. Gråte kunne man bare gjøre om man hadde alvorlige tap; om noen døde eller i en begravelse. Det har nok mye med kultur å gjøre. Men poesi rører oss.

Mange menn er romantiske, og også Torp tilhører den kategorien. Han innrømmer at han gjerne kan gråte over ting som er godt skrevet, bare fordi det er godt skrevet.

– Ikke slik at jeg sitter og hyler, men jeg blir berørt av det, kanskje fordi jeg synes det skrives så mye dårlig, også i min egen yrkesgruppe. Det er så mange journalister som skriver med albuene. Vi har ikke den samme litterære journalisttradisjonen som for eksempel i USA. Der legger de mye mer vekt på formuleringsevne, blikk, undertekst og litterær stil.

– Det er så mange norske journalister som har problemer med generell rettskriving og grammatikk at det i hvert fall ikke blir plass til lyriske formuleringer. Så når jeg leser god journalistikk kan jeg nesten bli litt rørt, sier han.

– Når det gjelder poesi, så synes jeg at det er spennende fordi det er en så gjerrig omgang med språk. Du skal bruke få ord, og de skal settes sammen på en smart måte. Du skal være stringent og uttrykke følelser med lite tekst.

– Det er derfor jeg synes at gode poeter blir de beste romanforfatterne. Jeg griper meg selv i å si at det der var faen meg godt skrevet! Kjell Askildsen kan bruke en hel dag på å finne det riktige ordet.

– HØRER DU, TOMAS ESPEDAL?

– Hvordan fant du fram til bidragsyterne i boka?

– De er 71 stykker som er med, men vi spurte flere. Jeg satte opp en liste over folk jeg ønsket å ha med. Noen var kompiser jeg visste hadde et lidenskapelig forhold til kunstformen. Noen var folk jeg ikke kjente, men som jeg hadde skjønt var interessert i dikt. Noen sa nei fordi de ikke brydde seg om slikt, og noen sa nei fordi jeg ikke skulle bry meg om hva de likte.

Langt de fleste sa likevel ja til å være med, det var få han måtte overtale. Men det var et par menn som han gjerne ville hatt med, men som han ikke fikk. Tomas Espedal, for eksempel. Torp bøyer seg over diktafonen min.

– TOMAS ESPEDAL, SOM FORTALTE MEG HVILKET DIKT SOM VAR HANS FAVORITT, OG SOM HAN GRÅTER AV. MEN VILLE HAN DELE DET? NEIDA!

– TOMAS ESPEDAL, SOM FORTALTE MEG HVILKET DIKT SOM VAR HANS FAVORITT, OG SOM HAN GRÅTER AV. MEN VILLE HAN DELE DET? NEIDA! Hahaha, nå har jeg glemt hvilket dikt det var, men det var veldig flott. Selvfølgelig ikke noe mainstream. Han sitter der ute i Sandviken og skriver flotte bøker. Ole Paus var en annen jeg forsøkte å få med, men det var vanskelig.

– Du har med et bidrag selv?

– Det var forlagets idé; de mente boken ville bli mer troverdig. Da valgte jeg Sang til den norske hær i Skottland av Nordahl Grieg. Diktet er knyttet opp til min fars skjebne som krigsseiler under krigen.

Tanken på hvordan norske sjømenn ble behandlet etter krigen gjorde ham indignert i mange år. Torps far fortalte aldri hvor forbannet han var over dette; det var han for stolt til.

– Han fortalte om krigsopplevelser og livet til sjøs. Ramsalte historier og gøye opplevelser. Ikke senskadene som fikk mange til å gå til grunne i nerver og alkohol. Oppgjøret med Nortraship og alt det der. Det fant jeg ut av senere. Jon Michelet er med i boken, og han skriver om de tingene. Det står stor respekt av det han utretter for å gjøre disse tingene kjent.

BRUCE OG DYLAN PÅ NORSK

– Det er mange tradisjonelle dikt med i boken?

– Ja, men jeg synes det hører med. Dag Steinfeld har jo tatt opp halve boken med Terje Vigen. Hahaha. Det er så mange menn i min generasjon med, så det er ikke så mange eksperimenter her. Noen vil nok innvende at den unge, nye generasjonen av lyriske stemmer ikke er med, og det er jo riktig. Men noen av de gamle poetene fra mellomkrigstiden snakker også til nye generasjoner, ikke bare forfattere vi så opp til da vi var unge.

– Poesi er spennende fordi det er en så gjerrig omgang med språk. Du skal bruke få ord, og de skal settes sammen på en smart måte. Kjell Askildsen kan bruke en hel dag på å finne det riktige ordet.

Noen eksempler på nyere poesi er likevel med, blant annet sangtekster.
– Bruce Springsteen strevde vi lenge med å få rettighetene til å trykke. Det var en stor utfordring der forlaget gjorde en kjempejobb. Jeg er også fornøyd med at fjorårets nobelprisvinner, Bob Dylan, er med. Tom Roger Aadland har en flott gjendiktning av Shelter from the Storm.

Noen har oversatt selv, slik Truls Synnestvedt har gjort med Hermann Hesse, et dikt han har hatt som favoritt like siden russetiden. Mads Gilbert fikk oversatt et dikt fra arabisk spesielt for denne utgivelsen. Odd Karsten Tveit også.

– De fleste mennene har vært kvalitetsbevisste. De vet hvordan det skal se ut, og hvordan det skal høres ut. Det fascinerer meg som gammel skriftjournalist. Jeg tror ikke noen kom med hvilket som helst dikt. Dette er ord som berører dem, sier han, og trekker pusten.

– Jeg kan jo ikke banne på at det ikke er noen som lyger på seg noe, men valgene har virket helt troverdige på meg. Det har vært morsomt å oppdage hvor kresne de er i sin smak.

oletorp4
BERØRES AV POESI: – Jeg tilhører en generasjon der menns gråt var undertrykt og litt skambelagt. Gråte kunne man bare gjøre om man hadde alvorlige tap, sier Ole Torp, som innrømmer at han gjerne kan gråte over ting som er godt skrevet, bare fordi det er godt skrevet. (Foto: Dag Arne Nilssen)

 

Del artikkelen i Sosial medier

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this